Smitteverngavens makt

En krise har samfunnsomveltende potensial. Ikke bare kan den overvelde de eksisterende institusjonene, eller å brukes til å tilsidesette dem, som i Ungarn, men de politiske valgene underveis legger grunnlaget for den samfunnsorden som kommer etterpå.

I en epidemi skjer ting fort, og det man ikke har liggende klart, er vanskelig å fremskaffe når man trenger det. Dette gjelder ikke bare smittevernsutstyr, men også politiske løsninger.

En masse forskjellige nasjonale responser på en global epidemi vil derfor alltid være mangelfull, særlig uten internasjonal koordinering.

Helst skulle man hatt alt klart i går, eller i forrige uke. Tid er derfor en mangelvare, og hastverk gir både lite gjennomtenkte og til dels desperate løsninger. Regjeringens forsøk på å «kjøpe tid», som Hadia Tajik uttrykte det, kan derfor synes fornuftig. Myndighetene og befolkningen trenger tid for å kunne treffe gode beslutninger. På lengre sikt kan overilte løsninger vise seg å være kilde til større problemer.

Slik det ikke finnes noe verdenspoliti nasjonalstater kan henvende seg til når de blir angrepet, finnes det heller ikke noe overnasjonalt helsevesen når epidemien rammer dem. Epidemien har vist hvor ineffektive de eksisterende internasjonale organisasjonene er. Dette er fordi USA, den stormakten som skapte dem, ikke lenger investerer i dem og bruker dem til å styre sitt hegemoni. Korona-epidemien har vært en studie i hvordan kriser gjør nasjonalstater viktige.

I midten av mars kalte en masse stater «sine innbyggere hjem», til tross for at det ville gitt bedre smittebegrensning om alle holdt seg der de var. Smitte sprer seg på tvers av landegrenser, ikke minst da alle skulle «hjem» på kortest mulig tid. En masse forskjellige nasjonale responser på en global epidemi vil derfor alltid være mangelfull, særlig uten internasjonal koordinering.

Når epidemien er over, skal takknemlighetsgjelden tilbakebetales.

Da amerikanerne etablerte sitt hegemoni i etterkant av Den andre verdenskrig, brukte de, foruten enorm militærmakt, to sentrale virkemidler. Den ene var gavens makt – som i begynnelsen tok form av Marshall-hjelpen og Truman-doktrinen. Fra 1947 begynte USA å gi penger og militær støtte til å sikre demokratier mot totalitære regimer – de tilbød dem en måte å håndtere den krisen de befant seg i.

Ved å gi penger og våpen til land de mente lignet dem selv, satte de disse landene i takknemlighetsgjeld. Dette er et sentralt element ved en gaveøkonomi, man gir bort noe som er så verdifullt at mottageren ikke kan gjengjelde gaven.

Gaver har vært brukt av ledere for å etablere sin posisjon i uminnelige tider. Ved å gi en gave, særlig til en person i nød, kan man kalle på hans tjenester senere. Dette skaper et ujevnt vennskap. Det er dette ujevne vennskapet som har dominert vesteuropeisk og norsk utenrikspolitikk siden krigen. Vi kjøper F-35 av amerikanerne ikke fordi det er det beste flyet, men fordi det er laget av vår beskytter, og deres beskyttelse kommer med visse forpliktelser for oss.

Den andre bærebjelken i etterkrigstidens amerikanske hegemoni var ekspertise. Amerikanerne, britene og Sovjetunionen hentet og brukte tyske eksperter, men amerikanerne evnet å etablere sin måte å gjøre ting på som en vitenskapelig gullstandard. Landets universiteter ble en magnet for utenlandske vitenskapsfolk og staten investerte tungt i forskning.

Når man står midt i en krise, er det fristende for myndigheter å ta inspirasjon der man kan finne den, uavhengig av om den passer med demokratiske verdier eller ikke.

Dette gjorde at amerikanerne ikke bare kunne bruke sin ekspertise til å dominere militært, men ekspertisen i seg selv ble etterspurt av andre land og satte standarden for hvordan man skulle gjøre ting riktig. På felt fra økonomisk styring til aerodynamikk ble amerikanske eksperter referansepunkt.

Dette kunne igjen brukes som en måte å knytte land til seg og forsterke amerikansk hegemoni. NATO-land, samt allierte i Latin-Amerika og Sørøst-Asia mottok fra 1950-tallet enorme mengder amerikansk ekspertise og denne ekspertisen var med på å forme ikke bare forholdet til USA, men også hvordan landene styres og organiseres den dag i dag.

Dette binder hegemoniet sammen, og det kommer også med en implisitt eller eksplisitt sikkerhetsgaranti – hegemonen vil stille opp i en krise. En viktig måte amerikanerne har gjort dette på har vært å institusjonalisere ekspertkunnskapen i internasjonale organisasjoner og å kanalisere ressurser gjennom disse. Poenget er ikke at alt dette er entydig amerikansk, men at ekspertise og gaveøkonomi går sammen, og at uten amerikanerne fungerer ikke systemet.

Kineserne har tydeligvis skjønt gavens makt og sender villig vekk både ekspertise og smittevernutstyr til land i nød.

Hvorfor er dette relevant nå? For det første fordi vi befinner oss i en global krise, og nasjonalstater ser seg om etter løsninger de selv ikke har klare. Da søker de ekspertise der de kan finne den. Mens amerikanerne har nok med sin egen epidemi, har Kina klart å stoppe sin – eller i det minste fått verden til å se det slik. Kina blir derfor et referansepunkt for hvordan dette kan løses.

Når man står midt i en krise, er det fristende for myndigheter å ta inspirasjon der man kan finne den, uavhengig av om den passer med demokratiske verdier eller ikke. Den kinesiske suksesshistorien gir også kinesiske epidemiologer internasjonal autoritet. Det de har gjort ser ut til å fungere, og i en krise er den innsikten fristende å bruke, fordi de færreste har tid til å utvikle egen ekspertise. I mangel på beredskap er derfor ressurser til å kunne «kjøpe seg tid» nøkkelen til selvbestemmelse.

For det andre; i mangel på egen beredskap ser mange land nå etter hjelp fra andre. USA har sluttet å lede an i internasjonale kriser, de har gitt opp gaveøkonomien og lar landene under sitt hegemoni seile sin egen sjø. Italia er bare begynnelsen på en strøm av land som må se seg om etter hjelp annetsteds. Norge trengte påfyll av smittevernmaterialer allerede et par uker inn i epidemien.

Kina kapitaliserer på Solberg-regjeringens iver etter å få normalisert relasjonene.

Kineserne har tydeligvis skjønt gavens makt og sender villig vekk både ekspertise og smittevernutstyr til land i nød. Løsningen i Kina var som kjent først å legge lokk på mediene, for deretter å nedlegge portforbud og bedrive intensiv overvåkning av innbyggerne. Det finnes ikke apolitiske løsninger på epidemier, og med kinesisk ekspertise kommer også kinesisk politikk. I Italia er kineserne bestyrtet over mangelen på overvåkning og sosial kontroll, og det er åpenbart hva de kommer til å anbefale.

Også overfor Norge har Kina skjønt viktigheten av gavens makt. Da en last kinesisk smittevernutstyr landet på Gardermoen som en gave fra Kinas rikeste mann, Jack Ma, uttalte ambassaden at «Norge er et av landene som skal prioriteres i tilgangen på preventivt utstyr.»

Kina kapitaliserer på Solberg-regjeringens iver etter å få normalisert relasjonene, og Norge premieres nå som lojal alliert. Hvis ikke engang Norge har god nok beredskapsplanlegging og styring til å klare oss uten gaver fra Kina, vil det være mange andre land som også trenger det. Når epidemien er over, skal takknemlighetsgjelden tilbakebetales.

Da kan også anti-amerikanistene blant oss bli nostalgiske for en verdensorden de ikke nødvendigvis likte.