Snikmorderens falske trosbekjennelse

For en skrivebordskriger som USAs president Donald Trump, som fikk unntak fra å verves til Vietnamkrigen fem ganger, må attentater se ut som utenrikspolitikkens «silver bullet» – en besnærende, enkel løsning. Du tar ut fiendens lederskap gjennom et droneangrep eller geværskudd, og vipps, problemet er løst. Men det finnes ikke noe historisk grunnlag for å tro at attentater løser noe som helst. Det finnes nok av eksempler på at de gjør ting mye, mye verre.

De milde fengselsstraffene attentatmennene fikk, oppmuntret bare til flere og større politiske blodbad.

Attentater – målrettede drap – er nesten uten unntak desperat gambling, vanligvis utført av overbeviste ideologer, ikke statsmenn. Dette har vært tydelig siden attentatenes «gullalder» – Europa og USA mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. I disse tiårene drepte anarkister to amerikanske presidenter (James A. Garfield og William McKinley), en russisk tsar (Alexander II), en habsburgsk keiserinne (Elisabeth, kona til Franz Josef I), en italiensk konge (Umberto I), en fransk president (Sadi Carnot) og to spanske statsministere (Antonio Cánovas del Castillo og José Canalejas y Méndez).

At de to store heltene i denne anarkoattentat-bevegelsen, Mikhail Bakunin og prins Petr Kropotkin var russere, er ikke overraskende. Tross alt kunne 1800-tallets Russland beskrives som «enevelde temperert gjennom attenater», slik en anonym, samtidig russisk diplomat beskrev det (sitert fra Georg Herbert zu Münster). Bakunin og Kropotkin omfavnet begge attentater, som de beskrev som «dådens propaganda», eller som kulturhistorikeren Maya Jasanoff mer korrekt beskrev det: «Propaganda ved hjelp av dynamitt» (sitert fra den opplysende studien The Dawn Watch: Joseph Conrad in a Global World).

De fant ut at slike målrettede drap fra regjeringer gjør lite for å avverge krig eller minimere kriger.

Jasanoff kommenterte Conrads bok The Secret Agent, den polsk-britiske forfatterens mørke, kyniske historie hvor en pornoleverandør, ikke en politisk fanatiker, planlegger et terrorangrep. En slik taktikk er oppskriften til demente stakkarer og moralsk korrupte, ikke regjeringssjefer, virker å være Conrads oppfatning. Og til slutt fostret Bakunin og Kropotkins voldelige anarkisme Sovjetunionen, som under Stalin var den kanskje mest totalitære staten verden noensinne har sett. Selv om Kinas Mao er en sterk utfordrer til tittelen – og med stordata, ansiktsgjenkjenning og kunstig intelligens vil kanskje Kinas nåværende president Xi Jinping overta den.

Og hvis tsartidens Russland var en form for «enevelde temperert gjennom attenater», så perfeksjonerte 1920- og 1930-tallets Japan en form for politikk der drap ble militærets foretrukne form for påvirkning på myndighetenes politikk. For å utrydde all sivil opposisjon mot Japans invasjon og overtakelse av Kina, satte ekstreme nasjonalistelementer i den japanske hæren og marinen i gang med en rekke attentater for å oppnå sine politiske mål.

Men verdens demokratier burde aldri være veldig selvrettferdige når det gjelder attentater.

Statsminister Inukai Tsuyoshi ble drept i 1932. Han hadde da framforhandlet London Naval Treaty, som nasjonalistene mente ga Japan en underlegen status vis a vis USA og Storbritannia. Opprinnelig hadde offiserene tenkt å drepe Charlie Chaplin også, som hadde vært på mottakelse hos Inukai tidligere på dagen.

De milde fengselsstraffene attentatmennene fikk, oppmuntret bare til flere og større politiske blodbad. Selv om folkene bak «26. februarhendelsen» ikke lyktes med å drepe statsminister Keisuke Okada eller ta keiser Hirohito som gissel, klarte de å drepe finansminister Takahashi Korekiyo (som er blitt kalt Japans Keynes) og en admiral som var en av keiserens nærmeste rådgivere. På grelt vis lyktes disse attentatene, siden Japans militarister skremte regjeringen og keisermakten såpass at politikken militæret ønsket i Kina og andre steder, ikke lenger kunne utfordres. Veien til krig, og til Japans undergang, lå åpen.

Så, som vanlig for Trumps del, har verden kanskje akkurat sett en tom – og på lang sikt potensielt veldig kostbar – gest.

Rett nok er det et element av personlig hevn i noen av de statsstøttede attentatene og attentatforsøkene. Stalin foraktet Leon Trotskij, og var uten tvil henrykt da den spanske kommunisten og russiske agenten Ramón Mercader plantet en ishakke i hodet på den gamle rivalen. Og Russlands president Vladimir Putin er blitt beskyldt for å skulle ha bestilt drapet på den tidligere KGB-agenten Alexander Litvinenko ved hjelp av radioaktivt polonium i 2006, og forgiftingen av Sergeij Skripal sammen med datteren, som var heldig og overlevde eksponeringen for nervegassen novistsjok i 2018. Visstnok tok han avhoppingen deres til London som en personlig fornærmelse.

Men verdens demokratier burde aldri være veldig selvrettferdige når det gjelder attentater. Det er lett å se for seg at en form for såret selvfølelse lå bak amerikanske lederes gjentatte forsøk på å drepe Cubas Fidel Castro, ved hjelp av alt fra gift til eksploderende sigarer. Og det var et britisk forsøk på å drepe Napoleon som førte til en fornyelse av krigføringen i Europa etter at freden var sluttet gjennom fredstraktaten i Amiens.

To statsvitere, Benjamin Jones fra Northwestern University og Benjamin Olken fra MiT, har faktisk forsøkt å tallfeste hvor feilslåtte attentater er som politisk virkemiddel. De har undersøkt 298 attentatforsøk tilbake til 1875 og funnet ut at suksess langt ifra var garantert. Faktisk endte bare 59 av forsøkene med at målet døde.

Forskningen deres har en direkte kobling til attentatet på Qassem Soleimani: De fant ut at slike målrettede drap fra regjeringer gjør lite for å avverge krig eller minimere kriger. Så, som vanlig for Trumps del, har verden kanskje akkurat sett en tom – og på lang sikt potensielt veldig kostbar – gest.

Copyright: Project Syndicate