Snu skattesystemet på hodet

Å skape bedre liv uten at det påløper store nye offentlige utgifter. Det bør være utgangspunktet for en ny norsk politikk i det neste tiåret. Vi kan få det til ved å avskaffe inntektsskatt og merverdiavgift (moms) og istedenfor innføre et system med en progressiv forbruksskatt og en høy arveavgift.

Offensive politiske prosjekter har i etterkrigstida handlet om å bygge aldershjem og barnehager. Det har handlet om å innføre allmenne pensjonsordninger og betalt foreldrepermisjon.

Kort sagt har det handlet om å gjøre livet bedre gjennom tiltak man kan bruke penger på – eller om penger man får fra staten. Det var prosjekter som kostet. Som kostet mye.

Sånn bør det rett og slett ikke være de neste ti årene.

 

Høyere skattlegging politisk sårbar

Vi tåler nemlig ikke at oljepengebruken øker noe særlig mer nå.

Høyere skatter kunne riktignok flytte store beløp fra privat til offentlig sektor. Det kunne til og med blitt et økonomisk bærekraftig system som sågar motvirket økende ulikhet.

Imidlertid er det en sårbar strategi. Offentlige utgifter har de siste årene utgjort en stadig større andel av brutto nasjonalprodukt. I dag ligger statens pengebruk på om lag 50 prosent av all verdiskaping i landet.

Problemet er at skatteøkninger framstår som stadig mindre legitime i dagens situasjon.

Dersom den andelen skal øke videre, må skatter og avgifter også øke, om man ikke skal gå løs på oljefondet i enda større grad.

Problemet er at skatteøkninger framstår som stadig mindre legitime i dagens situasjon. Globaliseringen skyver nemlig skattebyrdene bort fra de rikeste og over på alle andre. Kapital og bedrifter kan flagge ut til andre land, og det presser formue- og inntektsskatt ned. Derimot har folks forbruk vanskeligere for å flytte utenlands, og dermed går moms og andre avgifter opp.

Når forskjellene mellom folks markedsinntekter samtidig øker, blir det mindre rimelig å øke skattene.

 

Fra vekst til likevekt

Det foretrukne alternativet til å øke skattenivået har vært å bake hele kaka større: Økonomisk vekst var i etterkrigstida “gjæren” som forente arbeidere og kapitaleiere i et felles velstandsløft.

I begynnelsen handlet det om gjenoppbygging, om investeringer. De siste tiårene er det derimot forbruket som har vært drivkraften bak veksten.

En krone av en nordmanns gjennomsnittsforbruk i dag skaper mindre press på kloden enn for ti år siden. Likevel har forbruket vårt målt i kroner vokst så mye at det fører til en økt belastning på jordas ressurser.

Dersom alle mennesker hadde det samme forbruket som nordmenn, hadde vi trengt to kloder. Og det har vi rett og slett ikke. Vi har én.

Det store prosjektet må derfor handle om å skape en likevektsøkonomi som gir folk bedre liv.

I 1996 stod menneskeheten for et ressursforbruk og en forurensing som var omtrent 30 prosent høyere enn jordas bæreevne. I 2012 var dette økt til 60 prosent. Det er den grunnleggende miljøutfordringen vi står foran.

Den rollen Norge kan spille for å redde kloden er derfor ikke å være avholdsmannen blant verdens oljenasjoner. Den viktigste vi kan gjøre er å vise i praksis hvordan man skaper bedre liv for folk uten å ha økonomisk vekst som premiss.

Det store prosjektet må derfor handle om å skape en likevektsøkonomi som gir folk bedre liv.

Å få til det i en global økonomi, som til alt overmål står ved terskelen til en ny æra preget av automatisering, betyr at vi samtidig må sikre sysselsetting og små økonomiske forskjeller.

 

Et tiltak som legger grunnlaget

Et slikt prosjekt må ha mange bestanddeler – fra å bekjempe sosial dumping til å forkorte arbeidstida i tråd med produktivitetsveksten.

Men det er et stort politisk tiltak som er mer grunnleggende og som kan tilrettelegge for alle de andre gode sakene. Det er å avskaffe inntektsskatt og moms og erstatte dem med en progressiv forbruksskatt (PFS) og en høy arveavgift.

Skatt finansierer fellesskapet, men enhver skatt har to andre effekter også. Den gir for det første mindre av det som skattlegges. Det er for eksempel mindre fristende å jobbe mer for å tjene mye om det meste forsvinner i skatt.

For det andre påvirker skatten de økonomiske ulikhetene. Trinnskatten fører for eksempel til at inntektsforskjellene blir mindre.

Både inntektsskatt og moms er uheldige skatter på hver sine måter.

Trinnskatten er progressiv fordi de som tjener mest betaler størst andel av inntekten sin. Motsatt er momsen regressiv: Jo mer vi tjener, desto mindre andel av inntekten legger vi igjen i butikken. Momsen øker derfor ulikhetene.

Smarte skatter er rettet mot det vi ønsker mindre av, som forurensning, ikke det vi vil ha mer av, som arbeidsplasser. I en tid med økende økonomiske forskjeller bør smarte skatter samtidig være progressive. Både inntektsskatt og moms er altså uheldige skatter på hver sine måter.

 

Skattenes kinderegg?

PFS er derimot et sosialt, miljømessig og økonomisk kinderegg. Med PFS betaler vi skatt etter hvor mye vi forbruker, etter en sats som øker progressivt.

Skatten beregnes gjennom selvangivelsen, akkurat som dagens inntektsskatt: Du oppgir alle inntekter du har mottatt gjennom fjoråret. Du legger til forbrukslån du har tatt opp. Fra denne summen trekkes så sparing og investeringer. Restbeløpet er årets forbruk, og det er kun dette som beskattes.

PFS kan gjøre skattesystemet mer utjevnende: For dem med lavt eller middels forbruk kan man sette skattesatsene slik at de får en skattelette når inntektsskatt og moms forsvinner.

 

 

Motsatt er det nesten ingen grense for hvor høyt skattesatsen kan settes for dem med høyest forbruk. La oss si at marginalskatten for dem settes på 100 prosent.

Da vil en bil du kjøper for 500 000 kroner koste en million etter skatt. Til sammenlikning skiller det i dag bare 12 prosentpoeng mellom marginalskatten på en vanlig årsinntekt på 500 000 kroner og på de aller høyeste inntektene.

 

Skatten gründere kan omfavne

Miljøgevinsten er også åpenbar. Det er statusforskjeller mellom folks hus, biler og alskens dippedutter som driver konsumerismens tredemølle.

Med en PFS der satsene begynner lavt og stiger bratt, vil disse forskjellene bli atskillig mindre. Dermed kutter vi motivasjonen for å løpe på tredemølla.

Dette er skatten for framtidige generasjoners ve og vel.

Skatten er økonomisk effektiv fordi den ikke straffer noen for å tjene mye, den motvirker sløsing og oppmuntrer til investeringer. Den blir skatten for framtidige generasjoners ve og vel. Den blir skatten som gründere kan omfavne.

Sist men ikke minst får grensehandel og utenlandske nettbutikker seg et kraftig skudd for baugen når forbruksskatten betales gjennom selvangivelsen i stedet for i butikken.

 

Arveavgiftens come-back

PFS bør fases inn samtidig som inntektsskatt og merverdiavgift fases ut, for eksempel over ti år. Dermed kan vi justere detaljene mens vi samler erfaring.

Det beste argumentet mot PFS er at rikfolk med lavt forbruk vil tjene på omleggingen. Olav Thon kan ende opp med å betale mindre i skatt enn en gjennomsnittlig barnefamilie.

Siden PFS vil redusere ulikhetene i folks forbruk uten å gjøre noe med inntektene deres, vil den føre til at de med høy inntekt raskere bygger opp sine formuer.

Derfor må en PFS gå hånd i hånd med gjeninnføringen av en kraftig styrket arveavgift.

I 1937 ble John D. Rockefellers bo belastet med 70 prosent arveavgift.

Arveavgiften ble avskaffet i 2013 fordi høye fribeløp og lave satser gjorde innkrevingen så kostbar at det ikke lenger var verdt møyen.

Både blå og røde regjeringer må ta sin del av ansvaret for det. Siden 1980-tallet har de i praksis demontert den steg for steg.

Dette står i skarp kontrast til rollen arveavgifter har spilt i mange samfunn som har klart å redusere ulikhetene, som USA på 1930-tallet. I 1937 ble John D. Rockefellers bo belastet med 70 prosent arveavgift.

Den britiske arveavgiften hadde en toppsats på 85 prosent så sent som i 1969.

 

Ingen magisk medisin

PFS er altså et kinderegg. Men det er ingen magisk medisin.

De fleste avgrensningsspørsmålene og smutthullproblemene vil bestå. Hva skal en person for eksempel liknes for i utlandet? Og hva i Norge?

En progressiv forbruksskatt vil senke tempoet på forbrukets tredemølle.

Sparer du i boligen din når du nedbetaler lånet eller “forbruker” du dens evne til å gi deg tak over hodet? Hvilke skattefordeler skal barnefamilier ha?

Vi kan beholde dagens regler for å håndtere slike spørsmål, eller vi kan benytte den gylne anledningen til å fikse feil i dagens skattesystem, for eksempel den manglende boligbeskatningen.

 

Prisen for et sivilisert samfunn

En progressiv forbruksskatt vil senke tempoet på forbrukets tredemølle. Hvordan skal vi skape jobber dersom det ikke trengs så mange hoder og hender i butikker eller reklamebyråer? Vi vil investere mer og dermed jobbe mer med å bygge morgendagens samfunn framfor å få penger til å skifte hender fortest mulig.

Mindre forbrukspress vil samtidig gjøre det lettere å ta ut mer av produktivitetsveksten som kortere arbeidstid framfor maksimal lønnsvekst.

Vi har ennå tid før det gamle skattesystemet er kjørt i grøfta.

En slik skattereform kan dermed bli selve driveren for å skape en likhets- og likevektsøkonomi for det 21. århundre.

Vi har ennå tid før det gamle skattesystemet er kjørt i grøfta av robotisering, digitale plattformer og fallende oljeinntekter.

“Skatt er hva vi betaler for et sivilisert samfunn,” sa den amerikanske dommeren Oliver Wendell Holmes Jr.

Med en offensiv skattereform kan vi klare det også i framtida.