Staten vs. framtida

Dommen i Norges første klimarettssak har falt. Oslo tingrett mente at regjeringens tillatelser til oljeleting i Arktis ikke er i strid med Grunnloven, og frifant staten.

Greenpeace og Natur og Ungdom hevdet at vedtakene som åpner for oljeboring i nye områder i Barentshavet, er i strid med Grunnlovens miljøparagraf, § 112, som sier at enhver har rett til et sunt miljø, og at denne retten også gjelder kommende generasjoner. Vitenskapen sier klart at klimaet ikke tåler mer olje, men det var altså ikke nok til å nå fram i første runde i domstolen.

Selv om vi nærmer oss de siste dråpene som kan ha dramatiske konsekvenser, mener retten at den kan se bort fra hele begeret som snart er fylt opp.

Saksøkerne oppnådde riktignok noen viktig seire:

Dommen slår fast at Grunnloven § 112 er en rettighetsbestemmelse, og ikke bare en uforpliktende programerklæring som ikke gir borgerne noen miljørettigheter, slik staten hevdet. Tingretten fastslår også at klima omfattes av miljøbestemmelsen.

Norge, en del av verden

Mye av dommen er likevel sørgelig lesning for dem som er opptatt av verdens klima. Dommen sier at utslipp fra forbrenning av norsk olje i utlandet, som er den klart største klimavirkningen, ikke er relevant for vurderingen av § 112. Det er bare utslippene som skjer her til lands som teller. Tilnærmingen er snever, og har allerede blitt kritisert av flere jussprofessorer (Graver, Øyrehagen Sunde, Fauchald).

Det skal sies at verken internasjonale konvensjoner eller tradisjonell miljørett innebærer ansvar for eksporterte utslipp. Allikevel skal ikke det i seg selv begrense anvendelsen av Grunnloven, som er den øverste rettskilden i norsk rett.

Klimaproblemet er åpenbart globalt.

Spørsmålet i saken var om virkningene av å hente opp mer olje og gass er i strid med Grunnloven, fordi det innebærer å ta mer petroleum inn i kretsløpet enn klimaet tåler. Har Norge et ansvar for den fossile energien vi forsyner verden med? Det er snakk om vedtak fra norske myndigheter som har som direkte konsekvens at klimautslippene øker mer enn det er plass til i verdens karbonbudsjetter. Disse perspektivene fikk likevel ingen plass i dommerens argumentasjon. Dommeren skriver at den bredere konteksten ikke er relevant for vurderingen av § 112.

Dommeren mener også at det bare er letefasen som skal tas i betraktning, og at miljøkonsekvenser av petroleumsutvinning og drift av skal holdes utenfor. Da blir vurderingstemaet veldig begrenset, og det blir mer nærliggende å konkludere med at vedtakene ikke krenker den grunnlovsfestede retten til miljø.

Bagatelliserer klimatiltak

Dommeren tar altså ikke hensyn til at tillatelsene til oljeleting inngår i en lang rekke av lignende vedtak som til sammen har omfattende klimafølger. Konsekvensene av hvert enkelt vedtak skal vurderes helt isolert. Den tilnærmingen henger også dårlig sammen med uttalelsene tidligere i dommen, som etablerer levelig klima som en grunnlovsfestet rettighet. Miljø og klima kan raseres bit for bit, fordi ingen handlinger i seg selv er alvorlige nok til at de anses som grunnlovsbrudd. Selv om vi nærmer oss de siste dråpene som kan ha dramatiske konsekvenser, mener retten at den kan se bort fra hele begeret som snart er fylt opp.

At mange gjør det samme, har fint lite å si for om en handling er ulovlig.

Klimaproblemet er åpenbart globalt. På andre områder som har en mer internasjonal karakter, som korrupsjon og våpensalg, har en innsett at de rettslige vurderingene ikke kan begrenses til hva som skjer innenfor norske grenser. Det er på høy tid at den erkjennelsen kommer også på miljøområdet.

I denne saken bruker i stedet dommeren den globale situasjonen til å bagatellisere konsekvensene av norsk politikk på området.

Det er i praksis å abdisere som kontrollorgan for forvaltningens beslutninger.

Norske utslipp utgjør 1,5 promille av utslippene i verden, skriver han, og viser så til at klimautslippene det er snakk om i denne saken bare vil være marginale bidrag til totalbelastningen. En slik argumentasjon river grunnen under hele klimapolitikken, fordi alle utslippsreduserende tiltak vil i seg selv være utilstrekkelige, og alle handlinger vil være marginale. Også juridisk sett er det tynt. At mange gjør det samme, har fint lite å si for om en handling er ulovlig.

Sentrale, men irrelevante aspekter

Tingrettsdommen sier faktisk at det at Stortinget har iverksatt relevante tiltak i seg selv kan anses som tilstrekkelig til at vedtaket ikke anses å stride mot Grunnloven. Det er i praksis å abdisere som kontrollorgan for forvaltningens beslutninger.

Rettsvitenskapen er jo ikke kjent for å være nytenkningen og samfunnsutviklingens høyborg, og en konservativ tilnærming fra en dommer sjokkerer nok få. Det gamle sleivsparket fra kriminolog Nils Christie er betimelig, han sa til studentene sine at trening i juss er trening i å se bort fra det meste. Han hadde åpenbart rett i at mange av de mest sentrale aspektene ved en sak ofte anses som irrelevante i en rettslig vurdering.

Argumentasjonsplikten er strengere i retten enn i politiske sammenhenger, og det absurde i begrunnelsene den norske olje- og klimapolitikken hviler på, kan tre klarere fram.

Klimasøksmålet utspiller seg dessuten på et felt hvor mentalitetsendringer sitter ekstra langt inne. Det skal mye til at det settes restriksjoner på aktivitet som anses viktig, som petroleumsaktivitet i høyeste grad gjør.

Vi er en oljenasjon som har hatt store gevinster av våre fossile ressurser, og det er snakk om et tankesett som sitter dypt i mange av oss, og som aktivt støttes opp om av den politiske makten og sterke petroleumsinteresser. Ketil Lund, tidligere høyesterettsdommer som er involvert i saken på vegne av Besteforeldrenes klimaaksjon, har kalt klimasøksmålet en sak om olje-Norges sjel.

Norsk oljepolitikk i søkelyset

Men av samme grunn kan rettssalen også være en god arena. Selv om det er motbakke for å vinne fram juridisk, er rettsprosessen godt egnet til å avkle inkonsistent og ulogisk argumentasjon og vise fram hvor uholdbar den norske, politiske tilnærmingen er. Argumentasjonsplikten er strengere i retten enn i politiske sammenhenger, og det absurde i begrunnelsene den norske olje- og klimapolitikken hviler på, kan tre klarere fram.

Rettssaken kan vise at norsk petroleumsutvinning ikke foregår uavhengig av verdens karbonbudsjetter, og at en snever nasjonal og politisk argumentasjon ikke er holdbar når det er snakk om forhold som er globale og fysiske og hvor det er naturen som setter grensene. Uavhengig av utfall i saken har det verdi at søksmålet setter søkelyset på og utfordrer tenkningen i norsk oljepolitikk.

Klimarettssaken har ført til at det nå er langt flere som er klar over hva Norge gjør i Arktis, og at det er uforenlig med et stabilt klima.

Klimasøksmålet har avdekket slurvete saksbehandling og feil i hundremillionersklassen i statens økonomiske beregninger. Selv om tingretten la lite vekt på det i sin vurdering, har det betydning at politikere, byråkrater og selskaper vet at de blir gått etter i sømmene og at avgjørelser blir kritisert og utfordret. Klimarisiko må tas inn i vurderingene i en helt annen grad enn før, og det kan ikke lenger tas for gitt at oljeboring vil være lønnsomt.

Og ikke minst har det betydning at flere får øynene opp for at klima og olje må ses i sammenheng, og at vi ikke kan fortsette å lete etter mer ny olje når vi allerede har funnet mer enn vi kan bruke. Spørsmål om oljeboring har lenge handlet mest om Lofotens skjebne, og oppstarten av massiv oljeutvinning i Barentshavet har gått under radaren for mange. Klimarettssaken har ført til at det nå er langt flere som er klar over hva Norge gjør i Arktis, og at det er uforenlig med et stabilt klima.

Økende bevissthet

Rettssalen er en god arena for å få fram kompliserte årsakssammenhenger. Søksmålet bidrar til at flere ser at klimakamp er viktig, og at å holde olje og gass i bakken er en av de viktigste delene av den kampen.

Klimasøksmålet kan bli en av sakene hvor domstolene viser at de har en viktig rolle som beskytter av borgernes grunnleggende rettigheter.

The Economist omtalte klimarettssaken i sitt nyhets-varsel den dagen dommen kom. De skrev at det var mest sannsynlig at staten kom til å vinne i denne runden, men at borgeres årvåkenhet på klimafeltet stadig øker, og at det samme kan skje innenfor rettsvitenskapen. Om det blir folks bevissthet eller jussen som leder an, gjenstår å se.

Men høyst sannsynlig blir det flere runder, og håpet er at høyere rettsinstanser tar alvoret inn over seg i større grad. Klimasøksmålet har potensial til å bli en sak hvor domstolene viser at de fortsatt har en viktig rolle som beskytter av borgernes grunnleggende rettigheter.