Stigmatiserende analyse av NRK

I et innlegg blåst opp på NRKs førsteside 8. januar, opplyser den statlige allmenn-kringkasteren det norske folk om hvordan det «jukses med familiegjenforening».

Artikkelen starter med å poengtere at «de fleste som innvandrer til Norge fra land utenfor EU, kommer gjennom familieinnvandring, ikke som asylsøkere», men at UDI og UNE har avdekket flere forsøk på juks for å oppfylle inntektskravet, inkludert fiktive arbeidsforhold og uriktige lønnsopplysninger.

Gjennom sitat fra ansatte i UDI får vi også inntrykk av at det er store mørketall, ettersom det er «krevende å avdekke slike saker» og fordi forsøkene på juks er «godt kamuflert og gjerne planlagt i god tid før søknaden om familieinnvandring fremmes».

Tvert imot er det heller slik at det har kommet uvanlig få asylsøkere til Norge de siste årene.

Jeg betviler ikke at det forekommer forsøk på juks i familieforeningssaker. Likevel mener jeg at artikkelen gir et svært ensidig – og derfor misvisende – inntrykk av problemene knyttet til asyl og familiegjenforening i Norge.

For det første gir artikkelen inntrykk av at det kommer svært mange flyktninger og andre migranter til Norge gjennom familiegjenforening.

Det stemmer for så vidt at flere personer fra land utenfor Europa kommer til Norge gjennom familiegjenforening enn gjennom asylinstituttet. I 2020 fikk for eksempel 8000 personer fra land utenfor EØS innvilget familieinnvandring, mens det kun kom 1386 asylsøkere. Men at det første tallet er spesielt høyt, kan diskuteres.

Tvert imot er det heller slik at det har kommet uvanlig få asylsøkere til Norge de siste årene. At dette hovedsakelig skyldes Europas stadig mer brutale forsøk på å begrense retten til å søke asyl, nevnes ikke i artikkelen.

For det tredje sier artikkelen lite om mulige bakenforliggende årsaker til forsøk på å jukse med inntektskravet.

For det andre antyder artikkelen at juksing i familiegjenforeningssaker er et mye større problem enn det UDI og UNE hittil har avdekket. Dette kan verken bekreftes eller avkreftes, noe UDI implisitt erkjenner når de forteller at ikke alle mistanker blir etterforsket.

Ved å antyde at det er store mørketall, bidrar artikkelen til å mistenkeliggjøre en allerede stigmatisert gruppe i det norske samfunnet. Ikke overraskende blir dermed også artikkelen gjengitt av det høyrepopulistiske og innvandringskritiske nettstedet Resett.

For det tredje sier artikkelen lite om mulige bakenforliggende årsaker til forsøk på å jukse med inntektskravet. Ifølge UDI er motivet simpelthen «å få en tillatelse du egentlig ikke skulle fått».

Artikkelen beskriver videre tre tilfeller der UNE ga avslag på søknader om familiegjenforening etter mistanke om at referansepersonen i Norge oppga fiktiv eller for høy lønn. Men vi får ikke høre stemmene eller historiene til personene det gjelder.

Det er verdt å nevne at verken Sverige eller Danmark pålegger flyktninger å betale et gebyr for å søke om familiegjenforening.

Ei heller får vi høre stemmene til NOAS eller FN, som begge hevder at Norge har laget så mange hindringer i veien for at familier skal få leve sammen, at det bryter med menneskerettighetene.

Verken inntektskravet eller de øvrige reglene for familiegjenforening blir dermed problematisert.

Vanskeligere og dyrere

Ifølge artikkelen skal inntektskravet sikre at utlendinger ikke blir avhengige av sosialhjelp, men tvert imot stimulere dem til uavhengighet og integrering. Dette høres fornuftig ut. Men som NOAS understreker, blir det stadig vanskeligere og dyrere å få innvilget familiegjenforening i Norge, også for flyktninger som i teorien skal være unndratt inntektskravet. Blant annet er fristene korte og søknadsgebyret urimelig høyt sammenliknet med våre naboland.

Det er verdt å nevne at verken Sverige eller Danmark pålegger flyktninger å betale et gebyr for å søke om familiegjenforening. I Norge må derimot flyktninger betale hele 7 800 kroner. Som NOAS erfarer, er det som regel svært vanskelig for flyktninger som nylig har kommet til landet, å innfri dette kravet innenfor den korte fristen på 6 måneder etter innvilget oppholdstillatelse.

For noen blir løsningen å ty til svart arbeid eller å ta opp dyre lån. Andre må utsette søknaden til inntektskravet oppnås.

De av oss som i forkant av årets stortingvalg hadde håpet at en ny rødgrønn regjering ville føre en mer human asyl- og migrasjonspolitikk, bør være både skuffet og sinte.

Samtidig stilles det høye krav til dokumentasjon – også fra familiemedlemmer som er på flukt eller oppholder seg i krigssoner og må risikere liv og helse for å oppsøke norske utenriksstasjoner innen søknadsfristen utløper. Og til tross for at regelverket er svært komplisert, tilbys ikke gratis rettshjelp. Ifølge NOAS medfører dette at flere familier med rett til familiegjenforening, ikke får denne retten oppfylt.

Det kan bli enda verre. I Hurdalsplattformen foreslår regjeringen å begrense retten til familiegjenforening ytterligere. De av oss som i forkant av årets stortingvalg hadde håpet at en ny rødgrønn regjering ville føre en mer human asyl- og migrasjonspolitikk, bør være både skuffet og sinte.

Politiske føringer

I tillegg til de overnevnte kravene er saksbehandlingstiden på familiegjenforeningssaker ofte svært lang. I 2019 tok det normalt 18 måneder å behandle en familiegjenforeningssak for flyktningfamilier i Syria. Ofte tar det flere år før barn blir gjenforent med sine foreldre eller før ektefeller kan etablere et liv sammen.

Dette er ikke bare på grunn av et treigt byråkrati. Ved å følge noen saker på nært hold, har jeg sett hvordan anker som har fått gjennomslag, blir møtt med stadig nye begrunnelser for avslag. Det er nærliggende å tro at denne praksisen skyldes at utlendingsforvaltningen i alt for stor grad er styrt av politiske føringer, såkalt «innvandringsregulerende hensyn». At slike, høyst kontroversielle, politiske hensyn trumfer rettssikkerheten, er svært problematisk – men dessverre ikke uvanlig i norsk sammenheng.

En illustrerende historie

En afghansk mann jeg kjenner, og som har flyktningstatus og oppholdstillatelse i Norge, brukte mer enn 6 år på å få innvilget familiegjenforening med sin kone. Mens mannen bodde i Nord-Norge, jobbet frivillig og lærte seg flytende norsk, fikk ekteparet avslag på bakgrunn av at mannen ikke oppfylte inntektskravet.

Denne historien endte godt. Men de seks årene da norske myndigheter hindret dem å leve sammen, får de aldri tilbake.

I stedet for å følge drømmen om utdanning, flyttet han dermed til Østlandet der han de siste årene har sjonglert flere lavtlønnede deltidsjobber som renholder, pizzabud, lagerarbeider og transportør av bysykler – både på dagtid og nattetid.

Etter han innfridde inntektskravet, fant UDI og UNE stadig nye grunner til å avvise søknaden om familiegjenforening. I et av avslagene argumenterte UDI for at ekteskapet var oppløst ettersom mannen hadde konvertert til kristendom, og ekteskap mellom kristne og muslimer er ugyldige, ifølge sharia.

Religionsfrihet var plutselig ikke så viktig lenger – i hvert fall ikke viktigere enn innvandringsregulerende hensyn.

Etter en lang og dyr ankeprosess, baserte UNEs avslag seg i siste instans på påstander om uoverensstemmelser i parets forklaringer, noe tingretten konkluderte med at var et for tynt argument ettersom uoverensstemmelsene var små og kunne forholdsvis enkelt forklares. Interessant nok kom tingretten også frem til at avslaget innebar et brudd på retten til familieliv i EMK (Europeiske menneskerettighetskonvensjon) artikkel 8 og Grunnloven paragraf 102.

De harde kravene for familiegjenforening påfører sårbare mennesker unødvendig risiko og usikkerhet.

På dette tidspunktet hadde min venns kone gitt opp det norske rettssystemet og lagt ut på en lang og farlig reise fra Afghanistan til Tyrkia, der hun risikerte livet i en fullpakket gummibåt over Middelhavet til Lesvos. Etter flere måneder i den tidligere Moria-leiren (omtalt som Europas verste flyktningleir), tilbragte hun også flere måneder i ensomhet på mottak både i Athen og i Tyskland, før tingrettens omgjøring av UDIs beslutning gjorde at ekteparet endelig kunne gjenforenes i Norge.

I dag venter paret sitt andre barn. Kvinnen går på norsk skole, baker kanelsnurrer og leser norske bøker, mens mannen kombinerer jobb og studier. Den yngste datteren har akkurat begynt i barnehagen.

Denne historien endte godt. Men de seks årene da norske myndigheter hindret dem å leve sammen, får de aldri tilbake.

Hvorfor motarbeide familiegjenforening?

De harde kravene for familiegjenforening påfører sårbare mennesker unødvendig risiko og usikkerhet. Påstanden om at slike krav vil føre til bedre integrering og selvstendighet, er også problematisk. Tvert imot viser forskning at strenge vilkår for familiegjenforening bidrar til flere splittede familier, og til angst og uro som reduserer livskvaliteten til alle involverte, og også hindrer integrering.

Forsøk på juks med inntektskravet bør naturligvis avdekkes. Juks skal ikke lønne seg.

På lang sikt er det trolig heller ikke bra for integreringen at nyankomne flyktninger prioriterer raske (og ofte usikre) ansettelser og inntekter i stedet for å investere i utdanning eller kompetanseøkning.

Forsøk på juks med inntektskravet bør naturligvis avdekkes. Juks skal ikke lønne seg. Men det er også viktig å spørre om inntektskravet er urettmessig høyt eller forsvarlig i det hele tatt, spesielt når det gjelder familier med beskyttelsesbehov. I sitt alternative budsjett for 2022 foreslår SV å fjerne gebyret for søknad om familiegjenforening for flyktninger, og å senke det i andre familieforeningssaker. Dette mener jeg er et godt forslag.

I dagens politiske klima er familiegjenforening en av svært få lovlige, mulige og relativt trygge veier til å søke frihet og trygghet i Europa. Dette er en viktig grunn til at norske myndigheter bør legge til rette for – snarere enn å motarbeide – denne muligheten.

Men det finnes andre gode grunner også. Som dommen i saken over påpekte, er retten til familieliv en menneskerett Norge er forpliktet til å følge.