Stordalen har rett

Hotelleier og investor Petter Stordalen har – blant annet her i Agenda Magasin – tatt et oppgjør med den manglende evnen til å finne løsninger på en de største utfordringene vi står overfor i dag: at verdens fellesskap taper hundrevis av milliarder av dollar i skatt fra multinasjonale selskaper hvert eneste år.

Det er ikke rart Stordalen er utålmodig: Prinsippene som ligger til grunn for dagens beskatning av selskaper ble utarbeidet på begynnelsen 1900-tallet, og er ikke tilpasset dagens digitale økonomi. Store multinasjonale selskaper har verdiskaping som er vanskelig å stedfeste. Samtidig muliggjør teknologien i seg selv mer skatteplanlegging, som gir oss tre problemer på en gang – et slags råttent kinderegg.

For det første: Når mulighetene til å omgå skatt er enkle, bidrar det til å svekke legitimiteten og oppslutningen om et skattesystem som bygger på prinsippet om at alle skal bidra. For det andre uthules nasjonalstaters skattegrunnlag og dermed evnen til å sørge for felles infrastruktur og velferd for sine innbyggere – og næringsliv. For det tredje kan det gi uheldig konkurransevridning ved at nasjonale virksomheter får høyere effektiv beskatning enn multinasjonale.

Det finnes antagelig ikke én enkelt løsning på problemet. Det må gjøres mye, både når det gjelder reguleringer, konkurranselovgivning og skatt. Mye skjer allerede. Det mest kjente er OECDs BEPS-arbeid (Base Erosion and Profit Shifting), der 113 land deltar. Målet er å løse problemene ved uthuling av staters skattegrunnlag og overskuddsflytting ved å bygge på det eksisterende avtalesystemet. Potensiell suksess krever at landene som deltar i samarbeidet faktisk implementerer og følger opp tiltakene slik de har lovet – og her er vi langt fra målet.

Vi står overfor en global utfordring, og ukoordinerte tiltak i enkeltland vil trolig ikke være nok. Det betyr ikke at vi ikke kan gjøre noe.

Digitale selskaper tjener penger basert på informasjonen vi brukere deler. Det bør vi få betalt for.

For det første bør vi gjennomføre de tiltakene vi allerede vet vil virke. Lista er lang. For eksempel foreslo Scheel-utvalget flere grep etter sin inngående vurdering av hvilke tiltak som er best egnet for å redusere problemet med overskuddsflytting. De pekte blant annet på at det bør innføres en kildeskatt på royalties og på renter, og foreslo også å endre hjemmehørendebegrepet for selskaper i norsk intern rett. For over tre år siden lovte regjeringen å følge opp forslagene med høringsnotater. Det har ikke skjedd. Åpenhet og offentliggjøring er også svært viktig. Land-til-land rapporteringen er nå en del av OECD-standarden, men smutthull bør fjernes – slik Tax Justice Network har pekt på – og den bør også være offentlig. Et nytt offentlig eierskapsregister er endelig på vei, men med en altfor høy terskel for hvilke virksomheter som identifiseres. Denne bør senkes.

Det trenger ikke stoppe der. Vi bør også ta oss bryet med å finne ut hvilke andre nasjonale grep vi kan ta. Regjeringen bør sette i gang en utredning av vårt nasjonale handlingsrom umiddelbart. Her bør vi blant annet drøfte innføringen av en egen omsetningsavgift på digital virksomhet – slik Stordalen trekker fram og slik mange EU-land har gjort eller planlegger å gjøre. Det er et grep som i motsetning til mange andre forslag ikke havner i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser i skatteavtaler.

Det vil ikke løse de grunnleggende problemene ved dagens system, men det kan bidra til å øke skatteinntektene fra selskaper som betaler kunstig lite skatt. Et eksempel er Google Norge som til tross for en anslått omsetning på godt over tre milliarder kroner, i 2017 betalte tre millioner kroner i skatt. Vi bør også for alvor diskutere hvordan vi regner inn verdien av brukere som innsatsfaktor i produksjonen: Digitale selskaper tjener penger basert på informasjonen vi brukere deler. Det bør vi få betalt for.

«En konferanse for brannvesenet der man ikke har lov til å snakke om vann». Slik omtalte forfatter Rutger Bregman årets toppmøte i Davos, før han selv adresserte det han mente var elefanten i rommet: alle diskuterer økende ulikhet og sosial uro, uten å snakke om skatteunndragelse og sørge for at alle bidrar til fellesskapet.

Heldigvis har vi i alle fall en norsk velstående som snakker om problemet. Jeg skulle ønske vi hadde en regjering som lyttet til ham. Isteden har vi altså en regjering som ikke engang tar seg bryet med å plukke den lavthengende frukten som henger rett foran dem.