Streik er et viktig virkemiddel for omfordeling av makt og rikdom

Jeg tror de fleste av oss liker å leve i et samfunn med små forskjeller. Det oppleves tryggere, friere og mer rettferdig når klasseforskjellene ikke er for store. Til tross for dette har forskjellene økt i mange år.

Ett av de viktigste virkemidlene mot å få det gamle klassesamfunnet tilbake, er det nesten like gamle virkemiddelet streik. Streik er et våpen som brukes for å sikre at rikdom fordeles jevnere enn den ellers ville blitt, og har bidratt til at arbeidstakere slipper å tigge. Med streikevåpenet i baklomma har de kunnet kreve å bli en forhandlingspart, som arbeidsgiverne har måttet ta på alvor.

Målet er at de ansatte skal ha sin andel av verdiskapingen, og at de med minst skal få skikkelige lavlønnstillegg.

De siste åra har nok mange LO-medlemmer hatt en opplevelse av at de ikke tas på like stort alvor lenger. At arbeidsgiverne har kunnet le hele veien til banken, mens de selv blir bedt om å vise nøysomhet.

Richard Storevik, leder i Fellesforbundets største fagforening, avdeling 5 i Bergen, sier det sånn i Fri Fagbevegelse: «Folk er steike forbanna på grunn av de elleville lederlønnshoppene. Mens vi hele tiden får beskjed om at vi må være moderate i våre lønnskrav, viser det seg alltid at handlingsrommet er større. Folk husker slike ting.»

Nå har det blitt streik, den største streiken på 23 år – og den første i et mellomoppgjør siden krigen. LOs hovedkrav i dette tariffoppgjøret minner om kravene vi har reist i mangt et tidligere oppgjør: å sikre økt kjøpekraft, motvirke lavlønn og prioritere likelønn. Målet er at de ansatte skal ha sin andel av verdiskapingen, og at de med minst skal få skikkelige lavlønnstillegg.

I to år på rad nå har flertallet av arbeidstakerne opplevd at prisveksten har vært høyere enn lønnsveksten.

Noen titusener fagorganiserte er allerede tatt ut i konflikt, og flere går ut på fredag. Blant dem som streiker er det mange som ikke selv er lavlønte, men som vet at streiken handler om å løfte sammen. LO-familien har alltid vært preget av en sterk solidarisk ånd, som sikrer at medlemmene med de laveste lønningene og den svakeste lokale forhandlingsmakta ikke blir overlatt til seg selv.

Lederen i min egen fagforening, Joachim Espe i Bygningsarbeidernes fagforening, sa det sånn på en fanemarkering utenfor det nye regjeringskvartalet på storstreikens første dag: «Streiken er nødvendig og riktig. Her gjelder prinsippet om en for alle og alle for en.» Han fikk støtte fra tillitsvalgt i Skanska, Tommy Karlsen, som sa at han og medlemmene «støtter streiken uten forbehold. Det gjelder å stå fast på krava, så vi tar en for laget.»

I to år på rad nå har flertallet av arbeidstakerne opplevd at prisveksten har vært høyere enn lønnsveksten. Det siste året har også arbeidstakernes andel av verdiskapningen falt. Denne utviklingen vil LO snu.

Derfor er denne streiken viktig for mange av oss, og ikke bare reint personlig. Det handler om hva slags land vi skal være, hva slags samfunn vi skal bli.

Medienes budskap mandag morgen var helt unisont, enten det var snakk om Nettavisen eller NRK, VG eller Dagbladet: SLIK RAMMER DENNE STREIKEN DEG.

Jeg tror de fleste forbrukere og kunder klarer å huske at de også er arbeidere eller trygda.

Jeg tror de fleste er kloke nok til å skjønne at streiken ikke først og fremst er noe som rammer dem, men et viktig virkemiddel for omfordeling av makt og rikdom. Og jeg tror de fleste forbrukere og kunder klarer å huske at de også er arbeidere eller trygda.

Men om du ikke gjør det: Her er tre lærdommer fra arbeiderbevegelsens lange og tornefulle historie, servert med teskje.

• Uten streikevåpenet hadde ikke arbeidsfolk hatt noe de skulle ha sagt.
• Selv om en streik kan være til bry mens den står på, tjener den deg godt på lang sikt.
• Hver for oss tigger vi – sammen forhandler vi. (Såfremt vi har et streikevåpen i bakhånd, og at vi tør å bruke det når det er nødvendig.)