Unio streik
FOTO: Torstein Bøe / NTB

Streik er sivilisasjon

Streik er ikke bare nødvendig, det er et uttrykk for et velfungerende demokrati.

Jeg har hørt det flere ganger: «Er ikke streik litt gammeldags»? Tidene har forandret seg siden fyrstikkarbeidere i Kristiania for over 100 år siden gikk til streik. Arbeidsgiveren deres hadde redusert den allerede lave lønna de hadde i et arbeid med skadelige forhold. I dag har norske arbeidstakere langt mer makt enn i 1889. Rettigheter er institusjonalisert og lovregulert; farlig arbeid skal stanses, vi har lovfestet ferie og lønninger forhandles kollektivt til fordel for både arbeidstakere og økonomien.

I vår har likevel blant annet yrkesgrupper som sykepleiere og lærere streiket. For bedre lønn og bedre arbeidsvilkår. Er det virkelig nødvendig?

De færreste ønsker seg streik. Derfor har vi i Norge svært få av dem, sammenlignet med andre land. Faktisk ligger vi på bunnen i verden når man teller antall tapte arbeidsdager i konflikt. Arbeidslivets parter er enige om fred i avtaletiden: Ingen streiker når det ikke først er forhandlet om tariffestede rettigheter som lønn, ferie og andre arbeidsvilkår. Det forhandles videre bare avtalt tid. Norsk fagbevegelse er dessuten ytterst ansvarlig, og bidrar til nøkterne lønnskrav i trange tider, mot at arbeidstakere får ta del i vekst når tidene er bedre.

Streik bidrar til å legge press på arbeidsgiver.

Men retten til å streike – og for arbeidsgivere til å iverksette lockout, for den saks skyld – er likevel en helt sentral del av det systemet vi har for tarifforhandlinger i Norge. Streikefaren har for det første en disiplinerende effekt, fordi begge parter vet at det er utveien dersom man ikke kommer til enighet rundt forhandlingsbordet. Den har dessuten strenge spilleregler. Historisk har streik vært helt avgjørende for å sikre at norske arbeidsfolk har alle de rettighetene og godene vi i dag har krav på. Men streik er også både nyttig og riktig i vår tid og tjener både arbeidstakerne og samfunnet som helhet.

Streik bidrar til å legge press på arbeidsgiver; når samfunnet opprøres og skremmes av vilkårene noen yrkesgrupper jobber under, øker presset for endrede vilkår. Årets streik gjorde for eksempel flere oppmerksomme på hvor vanskelig det er å rekruttere til lærer- og sykepleieryrket. Busstreiken i 2020 viste tydelig hvordan bussjåførers lønnsutvikling over tid var sakket akterut sammenlignet med mange andre i Norge, på tross av en avtale som skulle sørge for at de tok oss igjen. Den viste også hvilke tøffe arbeidstidsordninger mange jobbet under.

Streikeretten henger tett sammen med organisasjonsfriheten i det norske samfunnet. Land med et mindre organisert arbeidsliv, er også typisk land med større forskjeller og flere mennesker som jobber under elendige vilkår. Som for eksempel USA. 29. mars i år ble det klart at lageransatte som ønsket å organisere seg, tapte kampen mot giganten Amazon: I USA er det slik at arbeidstakere i en bedrift må ha flertall for å kunne danne fagforening. Amazon gikk kraftig til verks for å skremme sine ansatte fra å stemme ja; innkalling til obligatorisk opplæring som er beskrevet som ren propaganda mot fagforeningene og oppheng av plakater overalt i varehusene med oppfordring til å stemme nei – også inne i dobåsene. De lyktes til slutt med å slå ned forsøket på organisering.

Det er selvsagt fortvilende for tusenvis av ansatte med svært dårlige arbeidsforhold. Men dette forholdet til fagbevegelsen får også konsekvenser for mange andre arbeidstakere, og for samfunnet som helhet. Et arbeidsliv der retten til å organisere seg i en fagforening – og til å streike – står sterkt, bidrar til å holde forskjellene lave. De siste 40 årene har ulikheten økt dramatisk i de fleste vestlige samfunn. Kapitalen – eierne – har tatt en økende del av nasjonalinntekten på bekostning av de som arbeider.

I tida som kommer må vi med andre ord jobbe for enda bedre organisering i samfunnet, ikke dårligere.

En rekke studier har vist at utviklingen har klar sammenheng med at fagbevegelsen er kraftig svekket i det samme tidsrommet. Organisasjonsgraden har sunket i de fleste land. Lønnsforhandlingene har blitt mer desentraliserte og mindre koordinerte. Arbeidsmarkedet er deregulert. IMF er blant mange som har vist at dette svekker forhandlingsposisjonen til dem med lavest inntekt, slik at de ender opp med en mindre del av kaka. Det kommer de rikeste til gode. Derfor ser nedgang i organisasjonsgrad ut til å være en hovedfaktor for økende ulikhet.

Heldigvis har vi i Norge et godt organisert arbeidsliv, kollektive forhandlinger, streikerett, relativt små lønnsforskjeller og et lavt konfliktnivå. Det betyr ikke at alt vil fortsette slik. For også hos oss øker forskjeller i inntekt og formue – og makt. Og også her faller organisasjonsgraden, og ligger i dag på rett under 50 prosent. Og også i Norge har vi eksempel på streik utløst fordi arbeidsgivere har nektet å opprette tariffavtaler.

I tida som kommer må vi med andre ord jobbe for enda bedre organisering i samfunnet, ikke dårligere. Og vi må som samfunn forstå at høy organisasjonsgrad og streikerett – som noen ganger utløses – er et kollektivt gode for alle i samfunnet. Det er en sivilisert måte å håndtere interessemotsetningene i samfunnet som ikke har forsvunnet selv om kampene i dag er annerledes enn dem fyrstikkarbeiderne stod overfor i 1889.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 14. juni 2021.)