Teknologitragedien i skolen

Den greske tragedien starter ofte med overmotet, hybris. Tenk for eksempel på Prometeus, som gav ilden til menneskene. Det er brukt som et bilde på en for lettvint holdning til å bruke ny teknologi. Innføringen av teknologi i skolen har mange likhetstrekk med den greske tragedien, og kan kanskje sies å bære preg av hybris, spesielt hos skolepolitikere.

Debatten om teknologi i skolen blir ofte dominert av to ytterpunkter.

Tragedien ender gjerne med at helten lider nederlag og viser hvordan menneskelig karakterbrist fører til ulykke.

Neil Postman skrev boken “Teknopolis” i 1992. Han forteller fra Platons “Faidros” historien om den Egyptiske kongen Thamus som hadde guden Thot på besøk. Thot var ingen hvem som helst. Han hadde blant annet oppfunnet tallene, regningen, geometrien, astronomien og skrivekunsten. Thot forlangte at kong Thamus skulle gjøre disse oppfinnelsene kjent og tilgjengelige for egypterne.

Thamus´ feil ligger i antakelsen om at skrivekunsten ville bli en byrde for samfunnet.

Thamus var skeptisk til dette og da Thot sa at han ved skrivekunsten hadde funnet en sikker oppskrift til hukommelse og visdom, svarte kongen:

«Store Thot – du som skrivekunstens far har av kjærlighet til ditt avkom tilskrevet det det stikk motsatte av dets egentlige funksjon. De som utøver skrivekunsten, vil slutte å øve sin hukommelse og bli glemsomme; de vil venne seg til at skrivekunsten bringer deres forhold i erindring ved hjelp av ytre tegn i stedet for deres egne rådsnarhet. Du har oppdaget et middel til registrering, ikke hukommelse. Og hva visdom angår, så vil dine elever få ry for visdom uten å egentlig besitte den. De vil motta en mengde informasjon uten egentlig dannelse, og vil følgelig bli ansett for å være innsiktsfulle når de stort sett er ganske uvitende. Og ettersom de bryster seg med sin skinnvisdom i stedet for å vise ekte visdom, vil de bli en byrde for samfunnet.»

Thamus begikk en feil da han felte sin dom over skrivekunsten. Feilen ligger ikke i påstanden om at skrivekunsten ville skade hukommelsen eller skape falsk visdom. Det er en virkning man kan si at skrivekunsten har hatt.

Thamus´ feil ligger i antakelsen om at skrivekunsten ville bli en byrde for samfunnet og ikke noe annet enn en byrde. Han kunne ikke forestille seg hva skriftens fordeler kunne være, mens vi har erfart at fordelene har vært ganske betydelige. Av dette kan vi lære at det er galt å anta enhver teknisk nyvinning har en ensidig virkning; det er ikke et enten eller, men et både og.

Det er denne skyttergravskrigen vi må stanse ved å nyansere debatten.

Debatten om teknologi i skolen blir ofte dominert av to ytterpunkter som har gravd seg ned i hver sin skyttergrav. I den ene skyttergraven har vi de som hevder at alle problemer i skolen vil forsvinne hvis vi bare tar i bruk ny teknologi. De blir gjerne kalt tech-menigheten.

I den andre skyttergraven har vi ludittene, maskinstormerne som de ble kalt under den industrielle revolusjonen, som mener teknologi er skadelig og vil ødelegge barn og unges læring og utvikling.

Ifølge Sofokles vil den virkelige tragedien stille opp mot hverandre to som begge har rett og derfor tvinges til å bekjempe og ødelegge hverandre. Det er denne skyttergravskrigen vi må stanse ved å nyansere debatten.

I stedet må vi spørre hva vi egentlig ønsker å oppnå med å bringe ny teknologi inn i skolen. Vi må spørre om, og hvordan, teknologi kan være til hjelp for læring. Selvsagt bør vi også være åpne for at det kan være mest hensiktsmessig å la være å bruke IKT i noen sammenhenger.

Historiene om en overmodig tilnærming til ny teknologi, er mange.

Begrepet hensiktsmessig er sentralt. Mye av motstanden mot innføring av ny teknologi i skolen handler nettopp om alt lærere ikke har funnet hensiktsmessig, men de har likevel blitt pådyttet for eksempel iPad av overivrige kommunepolitikere. Men kanskje mest av sparekåte politikere som har sett muligheter for innsparing der lærere har sett sorte pedagogiske hull. Og teknologiselskapene har sett mulighetene for å gjøre seg uunnværlige og tjene uhorvelig med penger.

Læreres profesjonalitet er blitt utsatt for en slags deus ex machina, som de kalte det i tragediediktningen, bare at her handler det om utenforståendes innblanding i lærernes profesjonalitet. Pedagogiske og faglige diskusjoner er skolefaglige diskusjoner må først og fremst føres blant lærere og lærerutdannere, ikke av politikere og teknologiselskaper. Om ikke kan bruken få uante konsekvenser, noe vi burde ha lært av sagnet om Promethevs, som stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene.

Det elever i en vanlig skoleklasse har sett på internett, kan være ganske grusomme greier.

Kritikken av skjermbruk, som politikere på begge fløyer kommer med, kan være verd å lytte til. Nicolai Astrup peker for eksempel på at psykiske lidelser, utestengelse, digital mobbing og svekket konsentrasjonsevne er noen av sideeffektene. Mímir Kristjánsson minner om at hver fjerde norske gutt har problemer med å lese lange, komplekse tekster og er uroet for unges evne til å tenke lange, sammenhengende tanker.

Historiene om en overmodig tilnærming til ny teknologi, er mange. Tidlig på 2000-tallet ble lærere på min skole instruert til å benytte en digital læringsplattform. Lurt, absolutt. Men da bør det trådløse nettverket fungere først. Innføringen av iPad i skolen kom før det har vært mye forskning på hva det gjør med barns lese- og skriveferdigheter.

Pc og nettbrett har også en tendens til å forsterke sosiale forskjeller. Internett kan være en Pandoras eske og i noen grad undergrave lærernes arbeid med det som var grunnleggende for de som klarte seg godt i de greske tragediene, nemlig forstandighet og karakter. Det som er tilgjengelig for barna våre gjennom internett, kan bryte etiske og moralske grenser og gjør lærerens arbeid vanskeligere.

Den, noen ganger, naive og hodeløse innføringen av teknologi har vært vanlig i norsk skole.

Det elever i en vanlig skoleklasse har sett på internett, kan være ganske grusomme greier, både selvmord og tortur ligge åpent tilgjengelig om elevene vet hvor de skal lete – og det gjør de. Det var ikke internettet med det innholdet som finnes i dag, politikerne tenkte på da de vedtok paragraf én i opplæringsloven, det det står at skolen skal «opne dører mot verda og framtida».

Den, noen ganger, naive og hodeløse innføringen av teknologi har vært vanlig i norsk skole. Utilsiktede konsekvenser har vært lite diskutert, fasinasjonen for dingsen har trumfet fagene og pedagogikken. Det kan hende at det er grunnen til at noen lærere er skeptiske til ny teknologi, det er rett og slett blitt en «system overload».

Debatten om skjermbruk, det nye verktøyet ChatGPT og andre historier om teknologi i skolen, sier meg at det er på tide å ta et skritt tilbake og skaffe oss oversikten. Om ikke kan resten av historien om teknologi i skole ende som en tragedie.

(Teksten ble først publisert i KK, 14. februar 2023.)