FOTO: Andy Kelly/Unsplash

– Teknologien må demokratiseres

– Vi lyktes med oljen, og vi sitter med et oljefond nå. Det er mye takket være at vi hadde politikere med visjoner. Nå står vi overfor et mye viktigere samfunnsskifte. Denne gang for hele verden, sier teknologigründer Kjartan Slette.

– Hvis vi får en generasjon som har svært forskjellige utgangspunkt for å forholde seg til teknologi, og kombinerer det med en manglende omstilling i samfunnet, kan det føre til et kastesystem, mener teknologigründer Kjartan Slette.

Det er et overraskende dystert bilde han tegner, gründeren. Men Kjartan Slette oppfordrer også til politisk handling, på et tidspunkt der behovet for handling har begynt å sige inn flere steder. Oslo kommune er allerede i gang med å lage ti «databud» for hvordan offentlige data skal sikres og brukes. Og nylig varslet regjeringen at den vil lage en stortingsmelding om «datadrevet økonomi og innovasjon».

Selv har Kjartan Slette lyktes godt med sin satsing på data. Selskapet hans, Unacast, har på få år vokst til 40 ansatte i Oslo og New York, har kunder over hele verden, og allerede hentet en kvart milliard i vekstkapital. Før Unacast var Kjartan Slette del av selskapet som grunnla musikktjenesten TIDAL, som senere ble kjøpt opp av Jay Z.

Det er umulig å stoppe teknologien.

– Hva er det egentlig Unacast gjør?

– Unacast bygger nye innsikt på stedsdata, svarer Slette, og utdyper:

– Facebook bygger på data om hvordan vi sosialt henger sammen. Google har gjort det med hvordan vi søker. Spotify for musikk. De fleste dataselskaper forsøker å forstå menneskelig adferd ved å se på store datamengder i en digital kontekst. Unacast ønsker å gjøre det samme i den fysiske verden.

– Hvordan er det nyttig?

– Her i Norden jobber vi for eksempel mye med byutvikling og transport. Flere og flere transportselskaper som Vy forstår at det ikke er nok å telle antall togavganger og hvor fulle de er. Det er langt viktigere å se på hvor lang tid totalt det tar fra du reiser hjemmefra til du er på jobb. Hvor fort og hvor miljøvennlig kommer folk til jobb? Tar du banen på enkelte strekninger? Tar du bysykkel på andre? Vi må prøve å forstå den helheten. Stedsdata gir informasjon som gjør at transporttilbud kan planlegges mer effektivt og miljøvennlig. Men det gir også muligheter for helt nye typer tjenester, svarer Kjartan Slette.

Politikere vil gjerne ha bilde av seg selv med armen rundt en gründer.

Det er ikke først og fremst Unacast jeg har kommet for å snakke med ham om. Jeg hadde hørt ham på et foredrag si at vi nærmer oss «et digitalt kastesamfunn». Det vil jeg vite mer om. Men først hva han tenker om påstanden «Data er den nye oljen», og hvorvidt data og annen teknologi er en ressurs som må kontrolleres og reguleres på samme måte som vi i Norge en gang gjorde med oljen.

– Det handler i bunn og grunn om skattlegging – en ønsket redistribusjon av samfunnets goder. Vi må aktivt se på hvordan vi kan lage økonomiske rammer rundt bruken av samfunnets ressurser, selv om disse ressursene er noe samfunnet bare «kan» dra fordeler av i en gang i fremtiden, for eksempel med roboter.

– Så du mener at en robotskatt er en god idé?

– Jeg tror det er en kjempegod idé.

– Men vil det ikke være en innovasjonsbrems?

-Jo, tildels, og derfor må vi så langt som mulig diskutere dette globalt. Dessuten er det også greit om innovasjon på dette samfunnsnivået bremses noe, for vi må i større grad se på de totale kostnadene for samfunnet. Det er enorme kostnader tilknyttet det å sende folk ut av jobbene sine og inn i noe ukjent. Opplæring, borgerlønn eller lignende, vil bli dyrt. Så en mer kontrollert overgang vil være bra. Det er umulig å stoppe teknologien, og de oppgavene som teknologien gjør bedre enn mennesker, vil teknologien gjøre før eller siden. Men vi kan prøve å gjøre denne overgangen minst mulig smertefull. Vi kan rigge samfunnet best mulig. Hvis vi vil, og tør diskutere dette.

kjartan slette
Kjartan Slette vil at alle skal være med.

– På bloggen din etterlyser du en kompetansereform, altså at samfunnet må gjennom en omfattende etter- og videreutdanning. Hvem skal ha ansvaret?

– Det er ingen andre enn myndighetene, nasjonalt og internasjonalt, som kan gjøre dette.

– Men hvordan tenker du at det skal skje?

-Det er min store bekymring. Vi har et visjonsløst politisk system som bruker mer av tiden sin på populistiske kampsaker enn på større samfunnsendringer, sier han og legger til:

– Vi lyktes med oljen, og vi sitter med et oljefond nå. Det er mye takket være at vi hadde politikere med visjoner. Nå står vi overfor et mye viktigere samfunnsskifte. Denne gang for hele verden. Men dagens politikere er lite visjonære. Jeg tror derfor vi er på siste etappe av dagens politiske system, og det kommer en ny generasjon som har helt andre forestillinger om hva som må gjøres. Med det kapitalistiske systemet. Med klimaet. Vi må håpe på at redningen ligger der.

Det er enda farligere om denne kunnskapen er ulikt fordelt.

– Alle partiene har sin variant av den kompetansereformen du vil ha. Og alle politikere vil gjerne være den visjonære politikeren du etterlyser?

– Det vet jeg, og jeg har vært i de diskusjonene selv. Politikere vil gjerne ha bilde av seg selv med armen rundt en gründer. Men de mangler kraften og viljen til å utfordre sitt politiske program og sitt politiske liv ved å igangsette endringer som de vet kan være kontroversielle. Ofte hører vi lite kunnskapsfulle utsagn som «Alle arbeidsplassene som robotene tar over kommer til å bli erstattet». Ja, mulig det, men ikke hvis vi ikke gjør noe.

– Du har brukt begrepet «det nye digitale kastesamfunnet», hva mener du med det?

– Jeg mener det skorter på evnen til å se hvilket samfunn vi er på vei inn i. Folk flest ser det ikke. Politikere ser det ikke. Vi har ikke forstått at teknologien må demokratiseres for å bygge morgendagens samfunn.

– Hva betyr det?

– Det er helt banale ting som at det kan ikke bare være noen ipad-skoler her og der, det må gjelde alle. Nå virker det ikke som det bare er de ressurssterke bydelene som har iPad-skoler, og det er bra, men det må bli tilgjengelig for alle. Men, selv med ipad-skoler, så handler det fortsatt mest om å flytte fysiske papirer over på en digital skjerm. Lite fundamentalt har endret seg, men det er en start.

 


Les også: Vil ta grep om data som vi gjorde med olje. Robert Steens ti bud for dataøkonomien.


 

– Langt viktigere er det å lære barna å jobbe på en digital måte. Lære dem om teknologimoral, om programmering. Det er ikke så viktig at alle kan snekre, altså at de kan skrive kode selv, men alle må ha en grunnleggende forståelse av teknologien og hvordan den fungerer og påvirker samfunnet vårt.

– Det er enda farligere om denne kunnskapen er ulikt fordelt. Hvis vi får en generasjon som har svært forskjellige utgangspunkt for å forholde seg til teknologi, og kombinerer det med en manglende omstilling i samfunnet, kan det føre til et kastesystem.

– Kan du se tendenser til det også i land utenfor Norge?

– Det som skjer i USA nå, og det som i økende grad skjer i Europa, har å gjøre med dette. Flere og flere, særlig utenfor de store byene, får et økende pessimistisk syn på fremtiden. Fabrikkjobbene er gått tapt og blitt erstattet av Amazon og Uber. Robotrevolusjonen er her allerede på mange måter, men i form av mennesker som utfører robotlignende oppgaver. Det skaper uro. Når du får denne fremtidsuroen, er det naturlig at man søker til det kjente. Til de som vil bevare det som var. Trump. Populisme.

– Det at samfunnet hjelper de som er i noen yrker over i andre yrker, kommer til å bli dyrt, men det blir langt dyrere om man ikke gjør noe. Om deltaet mellom de som har og de som ikke har, blir for stort, har historien vist at det ender i revolusjon.

sosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvollsosialdemokrati i en skjebnetid halvor tretvoll

– Hvordan skaper vi her i Norge de nye arbeidsplassene vi trenger i den digitale økonomien?

– Vi har et fantastisk utgangspunkt for innovasjon i Norge, kanskje et av de beste i verden. Men vi må gi norske selskaper bedre muligheter til å skalere og lykkes globalt.

– Men er det så lett for politikere å påvirke det?

– Ja, det er det. Men først må vi erkjenne at vi har et problem med vekstkapital, svarer Slette, og fortsetter:

– Norge kunne for eksempel dratt ut til VC[venture capital]-miljøer i verden og tilbudt dem gunstige betingelser i Norge. Si til dem: ‘Kom til Norge, starte opp her, mot at dere bruker norsk teknologi og at halvparten på kontoret er norske’. På den måten tiltrekker vi oss utenlandsk kapital, men sørger også for at Norge lærer.

Vi trenger en plan.

– Men ville ikke det vært høyrisiko å bruke fellesskapets penger til dette?

-Jo, men husk det var dette vi gjorde med oljen. Vi tilbød gunstige betingelser for å la selskaper ta risikoen på å lete etter olje, mot at man måtte betale en høy pris senere i form av skatter og avgifter når oljen var oppdaget. Og vi satte krav og sikret norsk eierskap gjennom konsesjonene.

– I dag er det veldig få grunner for at internasjonal vekstkapital skal komme til Norge. Vi trenger en plan. For eksempel at innen 2030 skal så og så mye av verdiskapningen være fra nye bedrifter. Så trenger vi et utdanningsprogram. Vi må vi se på skatteinntektene, og ta inn over oss kostnadene ved å ikke omstille. Vi kan også legge inn krav, for eksempel gi ekstra prioritet til investeringer som bidrar positivt til miljø eller bærekraft. Oljen har gjort veldig mye bra for oss. Men oljen har også gjort at vi er blitt en forvaltningsnasjon.

Slettes poeng, oppsummert med andre ord: Vi må lage en skattestruktur og en økonomisk struktur som skaper nye arbeidsplasser, som tiltrekker seg risikokapital til Norge, og som markedsaktørene kan kjempe innenfor. Det er kapitalisme, men innenfor rammer. Dette burde være godt kjent for oss. Det var dette vi gjorde med oljen. Det er dette som er den nordiske modellen. Men så glemmer vi å leve etter det. Det begynner med politikere som vil noe, også utenfor Norges grenser. Eller: det begynner med borgere som vil ha politikere som vil noe.