– Vi går ikke til folk og spør «samtykker du til at bilen din forurenser?»

Hun har tittelen tekno-sosiolog og har en fot i den akademiske verden og en i populærmedia. Zeynep Tüfekçi er en av de skarpeste stemmene når det gjelder hva digital teknologi betyr for foretak, protestbevegelser og regimer. Vi møttes i den lille universitetsbyen Chapel Hill i North Carolina, hvor hun forsker og underviser.

Zeynep Tüfekçis bok Twitter and Teargas er resultatet av forskningen hennes på protestbevegelser som har brukt sosiale medier som verktøy. Den arabiske våren, Occupy Wall Street og protestene i Istanbuls Gezipark, er noen av dem. Protester som med hjelp av internett og sosiale medier har oppstått og utviklet seg på kort tid. Men med hastighet kommer sårbarhet, mener Tüfekçi.

Å organisere en stor demonstrasjon er ikke et tegn på styrke. Det blir stadig lettere å gjøre.

Samtidig med at organiseringen blir lettere, blir ikke nødvendigvis resultatene bedre. Mange protestbevegelser har rent ut i sanden. Da Zucottiparken i New York ble tømt for okkupanter, fantes det ingen plan for tiden framover.

– De hadde en veldig viktig idé: ulikhet som en stor krise. Men man hadde ikke den organisatoriske utholdenheten til å påvirke politikken. Nå, et tiår senere, er ulikheten verre enn noensinne, sier hun.

Til sammenlikning tar hun den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, som brukte mange år opp mot den store marsjen i Washington. Mengder av møter og tid til å modne og justere strategier skapte en robust bevegelse og førte til konkrete politiske resultater. Det betyr ikke at Tüfekçi mener at den ene metoden i seg selv er bedre enn den andre.

Hun nevner at selv om Occupy Wall Street, som tvert imot begynte med en stor marsj og etter hvert mistet momentum, kan Bernie Sanders’ uventet framgangsrike demokratisk-sosialistiske valgkampanje spores tilbake til bevegelsen, i likhet med den sterke posisjonen rettferdighetsspørsmål nå har i Demokratenes valgkampdebatter. Hun mener at bevegelser med internett som verktøy, ofte misforstås og avfeies som «slacktivism».

– Det er som å si at «denne bilen er dårlig, fordi den har dårlige hover». Da har man ikke riktig rammeverk. Bilen har ikke dårlige hover, den har gode dekk, sier Tüfekçi, som ofte snakker i metaforer.

– Å organisere en stor demonstrasjon er ikke et tegn på styrke. Det blir stadig lettere å gjøre. Å påvirke den offentlige samtalen, derimot, er definitivt et tegn på styrke.

Hun tror at man i framtiden kommer til å stille seg det samme spørsmålet om datahåndteringen vår som når det gjelder blyfarge, DDT og røyking: Hvordan kunne vi la det skje?

Hun bruker den globale klimakampen med millioner av deltakere i skolestreiker som eksempel på en bevegelse der gamle og nye strategier møtes. Der finnes det elementer som vi kan kjenne igjen fra borgerrettighetskampen, et tydelig fokus på politiske resultater, og en utstrakt bruk av digitale verktøy.

– Det har blitt mer synlig i år, med Greta Thunberg som et synlig og høyprofilert individ. Men om du ser nærmere, er det en generasjon av aktivister som har jobbet med klimakrisen i et tiår. Selv om det ser ut som at bevegelsen har utviklet seg fort, så er det ikke så nytt. Det er mer som en dyp bølge som nå har kommet til overflaten. Som en «borgerrettighetsbevegelse pluss».

Zeynep Tüfekçi har nettopp gjort sin femte reise til protestene i Hongkong, hvor hun blant annet undersøker om vi er i ferd med å se en ny form for protest. Hun vil ikke si noe skråsikkert ennå. Til tross for at hun ofte skriver for et bredt publikum gjennom blant annet New York Times og WIRED, er hun først og fremst akademiker, med akademikernes langsiktige og langsomme arbeidsmetoder og forsiktige svar.

– Det er for tidlig å komme med en omfattende uttalelse. Jeg forsøker fortsatt å forstå hva det er som skjer. Etter protestene jeg beskrev i boka, begynte det å dabbe av litt. Deretter så vi en bølge av autoritære bevegelser rundt om i verden og ytringsfriheten ble innskrenket. Nå ser det ut som at vi er i en andre bølge av protester. Ikke bare i Hongkong, men også i Ecuador, Indonesia og Korea. Hongkong er interessant for protestene er inne i den femte måneden nå. Jeg dro dit delvis fordi det grenser til Kina og er under kinesisk styre. Det er et viktig spørsmål, for akkurat den modellen av autoritært styre har en velintegrert bruk av digital teknologi, kunstig intelligens og overvåkning.

Sentralt i Tüfekçis arbeid er hvordan den digitale verden vi bygger opp med atferden vår på internett, er en perfekt infrastruktur for autoritære regimer. Vi burde være mye mer vaktsomme, mener hun. Bare fordi vi ikke har regjeringer av samme type som den kinesiske, kan vi ikke være så sikre. Hun tror at man i framtiden kommer til å stille seg det samme spørsmålet om datahåndteringen vår som når det gjelder blyfarge, DDT og røyking: Hvordan kunne vi la det skje?

Rammeverket fungerer ikke fordi GDPR går ut ifra at problemet er samtykke.

– Regjeringen vår er ikke i samme liga, ennå. Men vi har en digital virkelighet nå med overvåkning og mulighet til å styre atferden vår. Når man har bygd et verktøy for sosial kontroll, vil enhver styresmakt før eller siden bli interessert i å benytte seg av det. Ofte skjer det gjennom en krise. Med ekstraordinære hendelser følger ekstraordinær makt. Vi ser allerede at selskaper bruker disse verktøyene. I politiske kampanjer, som ved brexit, ser vi en utstrakt bruk av bevisst feilinformasjon som får folk til å stemme på en bestemt måte. De benytter seg bare av sosiale mediers svakheter.

Zeynep Tüfekçi har ofte kritisert selskap som Google og Facebook og deres ansvarsbrudd. Youtube-seere ledes inn på mer og mer ekstremt materiale. Facebook, som gang på gang har beklaget seg for håndteringen sin av brukerdata, har likevel ikke rettet opp i det på noen ordentlig måte. Sist gang Facebook var ute i hardt vær, var da Cambridge Analytica uten tillatelse samlet inn data fra 50 millioner brukere for å skreddersy politiske budskap etter psykologisk profilering.

Den hendelsen ser ikke Tüfekçi på som noe utover det vanlige. Ettersom det er gratis å bruke tjenestene, er ikke brukeren en kunde. Brukerens oppmerksomhet er produktet som selges, og forretningsmodellen er å holde på brukeren så lenge som mulig. Hun etterlyser regulering og mener at Europas GDPR ikke holder, men bare fører til at man trykker «OK» oftere.

Når vi har et kollektivt problem, løser man det ikke med individuelt samtykke.

– Rammeverket fungerer ikke fordi GDPR går ut ifra at problemet er samtykke. Det er en individsentrert måte å forholde seg til det på. Problemet er mer som luftforurensning. Vi går ikke til folk og spør «samtykker du til at bilen din forurenser?» Om det er Google Maps mot meg, så skader det ikke meg så mye å la Google ha informasjonen min. Det er helt naturlig for meg å klikke «OK». Faren er ikke at de har informasjonen min, men at de vet hvor 100 millioner mennesker befinner seg. Når vi har et kollektivt problem, løser man det ikke med individuelt samtykke.

Hun håper spørsmålet blir en sentral del i politiske plattformer, som kan tvinge fram bedre verktøy og forretningsmodeller i brukernes interesse.

– Hvis det fantes et selskap som ikke hadde som forretningsmodell å være en overvåkningsmaskin for å selge personlig rettede annonser, hvis det fantes en måte å ha mer lokal datahåndtering, slik at informasjon ikke går inn i skyen, og hvis mer informasjon er kryptert. Hvis det fantes en måte som gjorde det enklere for oss uten å måtte gjøre dette valget hver gang. Det kunne vært veien framover, avslutter hun.

Zeynep Tüfekçi foreleser på Universitetet i Oslo den 25. oktober kl. 8.30

(Oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen)