Til kamp for organisasjonsretten

1. mai går millioner av mennesker verden over ut på gatene for å feire seire som er vunnet og mobiliserer til nye kamper. Vi har gjennom årene feiret demokratiene som bølget fram på 80- og 90-tallet. Vi har gledet oss over økonomisk framgang i mange deler av verden. Og jublet over likestillingens framskritt en rekke steder. Men akkurat nå ser kampene foran oss enorme ut.

Tilliten til politikere og myndigheter har gått ned og sivilsamfunnet reagerer på korrupsjon, vanstyre og ulikhet.

Har vi feiret for mye og passet på for lite? Trodde vi at seire som var vunnet en gang, var vunnet for alltid? Glemte vi bort at demokratiene og framtidstroa som fosset fram på 90-tallet, ble kjempet fram av sterke fagbevegelser og et godt organiserte sivilsamfunn?

Vi ser mørke skyer fra alle kanter om dagen. Vi har krig i Europa. Vi har klimakrise. Demokratiet er under voldsomt press. Over halvparten av verdens befolkning lever uten demokratisk styresett. Ulikheten og gapet i ressurser mellom små eliter og flertallet av folket har skutt i været. Under ulmer uroen og sinnet. Polariseringen øker.

Vi har sett demonstranter ta til gatene de siste årene i Bogota, Rio, Amsterdam, Jerusalem og Johannesburg. Protestene skiller seg ad i krav, årsak og engasjement, men har til felles at de har økt i volum og bredde og har gjort det gjennom de siste tiårene. Tilliten til politikere og myndigheter har gått ned og sivilsamfunnet reagerer på korrupsjon, vanstyre og ulikhet.

Sivilsamfunnet er under voldsomt press fra stater som fristes av autoritære tendenser.

Og der ulikheten, polariseringen og spenningene økte i kjølevannet av pandemien, vil vi se ytterligere utfordringer tårne seg opp nå. Krigen har i seg selv enorme humanitære konsekvenser. Den har dessuten ringvirkninger vi må leve med i mange år framover. Økte priser på matvarer og energi vil føre til økt fattigdom, sult og skillelinjer.

Dette, og de politiske ringvirkningene, vil skape økt polarisering og splittelse. Mange av oss husker den kalde krigen og hvordan den i høyeste grad var varm og delte land i sør etter lojalitet til stormaktene. Og vi ser allerede slike skillelinjer avtegne seg på nytt.

Mer enn noen gang ser vi behovet for sterke organisasjoner, organisert folkemakt og en demokratisk uavhengig fagbevegelse som kan presse på for fred og legge premissene for fred, konfliktløsning og dialog nedenfra. Men organisasjonsretten er under økt press og har vært det i mange år.

Under 90-tallets «demokratiske bølge», hvor det ene landet etter det andre i Øst-Europa, Latin Amerika, Asia og Afrika innførte demokrati etter press fra sivilsamfunnsorganisasjoner, var det fagbevegelse, kvinneorganisasjoner, studentorganisasjoner og andre som mobiliserte for politiske endringer med streikebølger, demonstrasjoner, okkupasjoner, og kampanjer.

For det samme skjer overalt: sivilsamfunnet, organisasjonsretten og ytringsfriheten angripes først.

Men selv om troen på sivilsamfunnet som demokratisk agent har bestått, er det mye som tyder på at det organiserte sivilsamfunnet har endret seg betydelig de siste tiårene.

For det første er sivilsamfunnet under voldsomt press fra stater som fristes av autoritære tendenser. CIVICUS rapporterer at nesten halvparten av verdens befolkning nå bor i land hvor sivilsamfunnets rettigheter innskrenkes. V-Dem sier at det ser ut som om ledere i slike land har delt oppskriften seg imellom for hvordan undertrykke demokrati.

For det samme skjer overalt: sivilsamfunnet, organisasjonsretten og ytringsfriheten angripes først. Og når sivilsamfunnsorganisasjoner og organisasjonsretten er kneblet, går de videre med undertrykking av andre institusjoner og frie valg.

For det andre har teknologisk utvikling og framveksten av sosiale medier gjort det betydelig enklere å lage protester og kampanjer på tvers av landegrenser og tidligere fysiske og sosiale grenser. Men samtidig som dette har bidratt til økt engasjement og oppmerksomhet om enkeltsaker, har sosiale medier gjort det vanskeligere å bygge ordentlige organisasjonsmuskler.

Der medlemskap tidligere innebar medlemsmøter, fellesskap, gjennomgang av vedtekter, fokus på lederansvar og tillit m.m., har dette i dag ofte en smalere og mer sporadisk betydning og kan koke ned til å like eller støtte noe på Facebook.

På denne bakgrunn ser vi altså at nye typer sosiale bevegelser og nye protestbølger uten organisert forankring vinner fram.

For det tredje har det vokst fram et stort antall ikke statlige organisasjoner eller såkalte «NGOer» uten medlemmer. Pengestøtten til sivilsamfunnet har eksplodert gjennom vestlige bistandskanaler de siste tiårene. Som regel er det vestlige og globale organisasjoner som får støtten, ikke lokale organisasjoner i landet der pengene brukes. Og ofte er det «service-organisasjoner» som er mottakere.

Mange av dem er proffe og tilbyr tjenester landene selv ikke kan matche, enten det dreier seg om humanitær hjelp, vann, medisinske tjenester, mat eller annet. De sitter også ofte på stor kunnskap om saker etterspurt i nasjonale og globale fora, men representative er de ofte ikke.

Den type medlemsorganisasjoner som presser fram politiske reformer og som gjennom årene har bygd demokratisk bevissthet, tillit og fellesskap nedenfra, har opplevd økende motgang. De utkonkurreres av andre ikke-statlige aktører. De presses av motstandere og myndigheter. Uthules av sporadisk engasjement på nettet. Taper medlemmer pga byråkratisering og mindre kontakt med medlemmene. Mister energi fordi folk tror seirene de kjempet for ble vunnet en gang for alltid og ikke trenger forsvar etterpå. Eller rett og slett fordi utålmodige individer heller vil få ut sinnet på gata enn i langvarige møter i et lokallag.

Nå trenger vi interesseorganisasjonene som bygger demokrati og organisatorisk kollektivt press nedenfra.

På denne bakgrunn ser vi altså at nye typer sosiale bevegelser og nye protestbølger uten organisert forankring vinner fram. Det kan være spontane aksjoner på gata eller kampanjer på nett. Og mobiliseringsbølger uten klare sentrale ledere og særlig koordinering, som vi har sett i mange storbyer og land de siste årene. De mer spontane, løselig organiserte massebevegelsene vinner fram. Fordi de store organisasjonene undertrykkes, er svekket, virker byråkratiske eller forsvinner. Og fordi det virker kjappere, enklere og mer effektivt å gå i demonstrasjonstog enn å gå på medlemsmøter.

Alt i alt har vi sett et organisert sivilsamfunn som har endret seg mye de siste tiårene. De profesjonelle NGOene har blitt en mektig størrelse. Interesseorganisasjonene svekkes. Og de folkelige protestene og uroen, som øker i volum og kampånd, har endret karakter og flyttet seg ut på gata eller til internettet ofte uten koordinert ledelse, organisasjoner i bunn eller en velregissert samlet plan. Ifølge Chenovath gjør dette også at slike folkelige bevegelser har mindre gjennomslagskraft i dag enn de hadde før.

De av oss som er opptatt av at vi trenger sterke demokratier, må nå ta nye kamper for å skape de konstruktive plattformene og organisasjonene i sivilsamfunnet. Internasjonal fagbevegelse splittes om dagen av ulike posisjoner i forhold til krigen i Ukraina. Vi ser at mange av partnerne vi har hatt de siste tiårene ikke er uavhengige, men tvert imot tett koblet til politiske maktapparater i sine regjeringspartier.

Det er det vi bør slåss for 1. mai.

Vi ser at det i praksis mobiliseres mot demokrati, Folkeretten og menneskerettigheter også internt i fagbevegelsen. Polariseringen, splittelsen har kommet også til oss. Og ofte i sentraliserte, elitestyrte organisasjoner som slettes ikke styres nedenfra sine klubber og medlemmer, men fra sentralstyrte partier og ledere.

Nå trenger vi interesseorganisasjonene som bygger demokrati og organisatorisk kollektivt press nedenfra. Som fungerer som vaktbikkjer overfor myndighetene. Som er representative og med legitimitet kan tale på folks vegne i politiske fora eller på gata. Som bygger tillit, fellesskap og motstandskraft nedenfra overfor nye kriser og forhindrer anarki på gata.

Hvis krisene vi nå står i skal vinnes for demokratiet og mer rettferdig fordeling, må vi sørge for at organisasjonsretten flagges høyere i norsk utenriks- og bistandspolitikk, at de ordentlige og representative organisasjonene forsvares og at det anerkjennes at det er dette som er den siste forsvarsmuren vi har i kampen for godt styresett og fred.

Det er det vi bør slåss for 1. mai.