FOTO: Derek Blackadder / Flickr CC

Rettigheter i arbeidslivet bekjemper nasjonalisme

Vi må omfordele den økonomiske veksten bedre enn vi gjør i dag. Arbeidstakerrettigheter er nøkkelen – og det haster.

I en verden som er mer økonomisk integrert enn noen gang, er også behovet for å omfordele veksten større enn noen gang.

På tross av at internasjonal handel har økt den samlede velstanden på makronivå og bragt mange ut av fattigdom, har ulikhetene samtidig økt internt i mange land og mellom land. I et land som USA ser vi at president Trump går til frontalangrep på handelsavtaler og fremmer en nasjonalistisk og proteksjonistisk agenda på bakgrunn av folks bekymring for inntektsnedgang og virksomhetsnedleggelser.

Handel er ikke rettferdig i seg selv.

Dette er feil medisin. Politiske valg knyttet til omfordeling i de enkelte land, partssamarbeid og arbeidstakerrettigheter er avgjørende for hvorvidt alle skal kunne ta del i velstandsveksten.

 

Rettferdig budsjettpolitikk

Handel er ikke rettferdig i seg selv. Den økonomiske veksten er avhengig av å bli omfordelt slik at alle nyter godt av veksten. Det handler med andre ord om å styre og lede samfunnsutviklingen.

Eller for å si det med den amerikanske økonomen Jeffrey D. Sachs egne ord: «Internasjonal handel er positivt for alle når handelen kombineres med smart og rettferdig budsjettpolitikk.»

I tillegg til smart og rettferdig budsjettpolitikk, mener vi at handelsavtaler bedre kan omfordele veksten hvis arbeidstakerrettigheter inkluderes og håndheves sterkere enn i dagens handelsavtaler.

 

Globale verdikjeder og arbeidslivsutfordringer

Arbeidsforholdene i globale verdikjeder fikk for alvor oppmerksomhet etter den såkalte Rana Plaza-katastrofen i Bangladesh, der 1100 tekstilarbeidstakere døde da fabrikktaket falt sammen. Muligheten for at bygget kunne falle sammen var rapportert og kjent, men ingen tok ansvar før det var for sent.

Den globale listen over manglende arbeidstakerrettigheter er lang.

Rana Plaza er ikke et enestående eksempel. Lønns- og arbeidsvilkår i de globale verdikjedene er ofte svært dårlige.

Ifølge ILO jobber 48 prosent av arbeidstakerne for fotballprodusenter i Kina og Thailand over 60 timer i uken, og 25 prosent jobber sju dager i uken. Kvinner tjener systematisk mye dårligere enn menn. Den globale listen over manglende arbeidstakerrettigheter er lang.

Bedre kontroll og håndheving av arbeidstakerrettigheter i handelsavtaler kan både bidra til bedre liv for arbeidstakere verden over og bidra til større likhet mellom land og internt i land. Dette vil også være et viktig bidrag i arbeidet med å oppfylle FNs bærekraftsmål nummer åtte om anstendig arbeid.

 

Internasjonal handel, internasjonale rettigheter

Handelsavtalen mellom USA, Mexico og Canada (NAFTA-avtalen) fra 1994 er en av de første handelsavtalene som inkluderer krav om arbeidstakerrettigheter.

Siden den tid har det blitt relativt vanlig at handelsavtaler inkluderer såkalte bærekraftkapitler. I hovedsak betyr det at slike kapitler vektlegger ILOs kjernekonvensjoner, som setter minimumsstandarder for arbeidslivet, eller ILOs deklarasjon om grunnleggende prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen.

EFTA – frihandelssamarbeidet mellom Norge, Sveits, Island og Liechtenstein hvor de fire landene sammen forhandler handelsavtaler med tredjeland – innførte et slikt kapittel i 2010. Så langt alt vel – men hva har det betydd i praksis?

Forholdene for medlemmer i fagbevegelsen i Guatemala er ekstremt dårlige.

Handelsavtalen mellom USA og flere mellom- og søramerikanske stater (CAFTA-avtalen) er eksempel på hvor kort vi har kommet med tanke på tekstens idealer og oppfølging av disse:

Allerede i 2008 klagde fagbevegelsen i USA og Guatemala inn brudd på arbeidstakerrelaterte bestemmelser i handelsavtalen. Forholdene for medlemmer og tillitsvalgte i fagbevegelsen i Guatemala er ekstremt dårlige.

Siden CAFTA-avtalen ble inngått, har 83 tillitsvalgte blitt drept fordi de arbeidet for grunnleggende rettigheter på arbeidsplassen. Først i juli 2017 forelå det en avgjørelse om at myndighetene i Guatemala ikke har brutt arbeidstakerrettighetene i handelsavtalen. Begrunnelsen var at arbeidstakersituasjonen i Guatemala ikke var handelsvridende.

 

 

nyhetsbrevet

 

Arbeidstakerrettigheter har med andre ord ingen relevans i handelsavtalesammenheng dersom rettighetene ikke påvirker handel mellom landene på en negativ måte. En slik snever tolkning svekker mulighetene til å styrke arbeidstakerrettigheter på tvers av landegrenser gjennom handelsavtaler og fratar rettighetene en hver juridisk kraft.

Den snevre tolkningen av arbeidstakerrettigheter ser eksempelvis bort fra at importerte og eksporterte tjenester og produkter er en integrert del av det nasjonale arbeidsmarkedet – i tillegg til at verdien av et organisert arbeidsliv og kollektive forhandlinger fullstendig overses.

Store økonomiske ulikheter er rett og slett «bad for business».

Grunnleggende arbeidstakerrettigheter handler om å åpne for et ordnet arbeidsliv og derigjennom mulighetene for en mer rettferdig fordeling. Å styrke organisasjonsretten og kollektive forhandlinger vil med andre ord være et særdeles viktig bidrag for å sikre nasjonale virkemidler for økonomisk omfordeling.

Det dreier seg om et perspektiv som også har nådd inn i Det internasjonale pengefondet (IMF), som støtter kollektive forhandlingers betydning for å redusere ulikhet og sikre bedre lønn for lave og middels lønnsgrupper. Flere forskningsmiljøer viser også til sammenhengen mellom et ordnet arbeidsliv og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Store økonomiske ulikheter er rett og slett «bad for business».

 

En annen juridisk status

Vi mener at grunnleggende arbeidstakerrettigheter må gi en mer forpliktende juridisk status i handelsavtaler. Avtalene må inkludere ILOs kjernekonvensjoner og ILOs deklarasjon om grunnleggende prinsipper og rettigheter på arbeidsplassen.

Det bør legges til rette for sterkere håndheving på globalt nivå.

I tillegg må bestemmelsene kunne håndheves selvstendig, og brudd må medføre handelspolitiske konsekvenser.

Arbeidstakerrettigheter må derfor være et selvstendig punkt, og ikke kobles til hvorvidt de er handelsvridende eller ikke. Det bør legges til rette for sterkere håndheving på globalt nivå, det være seg gjennom ILO eller i et samarbeid mellom ILO og WTO.

All den tid det ikke skjer mye innenfor utvikling av arbeidstakerrettigheter i forbindelse med multilaterale avtaler, bør Norge bruke det bilaterale sporet som en brekkstang for videre fremdrift. Norske myndigheter bør være med på å løfte standardene gjennom å styrke arbeidet i EFTA med fokus på arbeidstakerrettigheter og handel.

I dag er det opptil flere EFTA-forhandlings- eller reforhandlingsprosesser med land eller handelssammenslutninger som har store utfordringer når det gjelder arbeidstakerrettigheter.

Valget av Trump er et tydelig signal på at folk opplever de negative konsekvensene av globaliseringen i USA.

ILO-konvensjonene (henholdsvis 87 og 98) om organisasjonsretten og forhandlingsretten er spesielt viktige i en omfordelingssammenheng. I et arbeidsmarked hvor partene i arbeidslivet er godt organiserte – og har systemer og institusjoner for forhandlinger som fungerer og er respekterte – kan ulikheten reduseres.

I et slikt arbeidsliv, som vi kjenner det blant annet fra Norge, vil netto nasjonalinntekt gjennom lønnsforhandlinger kunne fordeles mer rettferdig mellom kapital og arbeid. Jo mer partene i arbeidslivet svekkes, desto vanskeligere blir det å skape en rettferdig fordeling av den økonomiske veksten.

 

Det haster

Valget av Trump er et tydelig signal på at folk opplever de negative konsekvensene av globaliseringen i USA. I USA har folk mistet inntektsgrunnlag og samfunn har falt sammen i kjølvannet av at virksomheter har blitt nedlagt.

En begynnelse er å sikre at fordelene med økt internasjonal handel kommer alle til gode.

I denne konteksten er det lett å forstå globaliseringsmotstandere, men løsningene som lanseres er skremmende. Trump og hans mange europeiske meningsfeller får ikke løst utfordringene knyttet til tap av arbeidsplasser gjennom mer nasjonalisme og proteksjonisme.

En begynnelse, men langt fra en løsning alene, er å sikre at fordelene med økt internasjonal handel kommer alle til gode. Dette bør blant annet skje gjennom bedre inkludering og håndheving av arbeidstakerrettigheter.

En fortsatt vekst i ulikhet har store sosiale og økonomiske kostnader. Vi har et ansvar for bedre omfordeling. Ikke bare i Norge. Vi har ikke råd til å la være – vi må omfordele bedre enn vi gjør i dag.

 

nyhetsbrevet