Da venstresidens verdier kollapset

Lenge var det kun FrP og Pensjonistpartiet som var heltene i historien som fikk sin foreløpige avslutning i kommunestyret i Fredrikstad 9. desember. Etter høylytt debatt i media vedtok bystyret da å renovere den gamle institusjonen Furutun til en ny avlastningsinstitusjon.

Her skal kommunen samle mesteparten av døgnavlastningen for omtrent 100 barn, unge og unge voksne med omfattende bistandsbehov. De skal oppholde seg der fra noen få dager i måneden til 4-5 dager i uken, 30 av gangen. Heldigvis valgte Rødt og halve SV også å stille seg på riktig side av historien. Det var ikke nok. Bystyret vedtok å ta kommunen tilbake til fortiden.

Kampen mot institusjoner har vært en viktig og helt sentral del av likestillingskampen til folk med funksjonsvariasjon.

Ansvarsreformen som ble gjennomført i 1991 var en av de største velferdsreformene i sin tid, og har skapt grunnlag for kommende velferdsreformer på ulike områder. Reformen overførte ansvaret for tjenestene til utviklingshemmede fra Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) til kommunene, og med det ble institusjonsomsorgen lagt ned. Utviklingshemmede skulle leve og bo i lokalmiljø på lik linje med alle andre.

Målet var å skille mellom tjenester og bosted. På mange måter var det en likestillingsreform. Alle skal være medborgere, være en del av samfunnet, delta sammen med andre.

Kampen mot institusjoner har vært en viktig og helt sentral del av likestillingskampen til folk med funksjonsvariasjon. Institusjoner har ofte vært symbolet på det motsatte av individuelle rettigheter, gode relasjoner, medborgerskap, frihet, selvbestemmelse og likestilling. Institusjoner medvirker til et skille mellom oss og de andre. Folk blir redusert til brukere i den institusjonelle tankegangen.

Etter flere års kamp, blant annet fra SV, har venstresiden endelig samlet seg om inkorporering av funksjonsevnekonvensjonen (CRPD) i norsk lov. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i Hurdalsplattformen lovet oss dette. CRPD er i seg selv et manifest mot institusjonalisering. Den krever et perspektivskifte for tjenester, administrasjon og politikk. Et skifte fra at det er vi andre som vet hva som er best for deg til at det er du selv som vet best. Det skulle egentlig bare mangle, men vi ser gang på gang at dette skiftet er vanskelig.

Med vedtaket i Fredrikstad valgte altså store deler av venstresiden å se bort fra nasjonale og internasjonale føringer for likestilling og medborgerskap.

CRPD inkorporert i norsk lov er ment å markere det endelige skiftet fra bruker til borger for folk med funksjonsvariasjon. Dette må også gjelde dem med omfattende bistandsbehov for å leve liv i tråd med egne ønsker og verdier.

Administrasjonen i Fredrikstad har argumentert med at på Furutun vil en få mulighet til å gi bedre tjenester ved bedre fysisk utforming, mulighet for å samle fagkompetanse og også mer heltid i tjenestene, samt at de vil kunne regne med betydelige økonomiske innsparinger i driften av tjenestene. Til tross for advarsler og protester fra fagmiljø over hele landet, fra pårørende- og brukerorganisasjoner, fra råd for funksjonshemmede og fra menneskerettsorganisasjoner og ombud argumenterte kommunen for at dette var det beste alternativet for de barn, unge og unge voksne med funksjonsvariasjon i kommunen som har størst behov for tjenester.

Med vedtaket i Fredrikstad valgte altså store deler av venstresiden å se bort fra nasjonale og internasjonale føringer for likestilling og medborgerskap. De valgte bort argumentene til de formelle organisasjonene og viste til at disse var uenige innad, og de så bort fra forskning og faglig kunnskap. De valgte å følge egen administrasjon og lokal fagbevegelse. 3. desember kunne vi lese i Fredrikstad blad at LO Fredrikstad støtter opprettelsen av Furutun. Min første reaksjon var at med dette så kollapset fagbevegelsens verdier.

Jeg har stor forståelse for at ansatte i tjenestene mener at dagens tilbud er for dårlig både for ansatte og barna som får tjenester. Jeg vil berømme fagfolk og organisasjoner for å være så tydelig som de er i Fredrikstad på at dagens tilbud ikke holder mål. At et samlet LO likevel lander på en løsning som mange mener bryter med grunnleggende menneskerettigheter og en langvarig kamp for solidaritet, medborgerskap og mangfold er likevel vanskelig å ikke kommentere.

Min første reaksjon var at med dette så kollapset fagbevegelsens verdier.

LO kaller Furutun «et vinn vinn for alle», og med det tråkker de på viktige verdier som er bygget opp over år, gjerne med fagbevegelsen som viktige frontkjempere. Hvor er det blitt av kampen for medvirkning og solidaritet for dem som faller utenfor? LO tar utelukkende systemets perspektiv i saken. Ville fagbevegelsen tatt like lett på nasjonale føringer og internasjonale konvensjoner innen arbeidstakerområdet, som de her gjør innen funkisområdet? Selvsagt ikke.

Vi kunne selvsagt bare latt dem holde på med sitt i plankebyen. Etter alt bråket rundt avlastningsinstitusjonen er det lagt så mye prestisje i opprettelsen at barna og familiene som skal få avlastning der kommer til å få et så godt tilbud som det er mulig å få. Kommunen kan virkelig ikke mislykkes nå. Men historien handler selvsagt ikke bare om barn og unge i Fredrikstad. Den handler om fremtidens velferd og kanskje også om venstresidens verdier? Riktignok gikk vi til valgkamp med et løfte om å reversere høyresidens dekonstruksjon av velferdsordninger, men vi kjempet ikke den kampen for å ta oss tilbake til fortiden, gjorde vi?

LO i Fredrikstad hevder at hvis Furutun hadde vært permanente boliger, og ikke avlastning, så ville «en samlet i fagbevegelse i Fredrikstad, være blant det første som stiller opp i fakkeltog imot dette.» En ting er dette underlige skillet mellom avlastning og permanent bosted, det skal jeg la ligge her, men vi ser i kommune etter kommune at det planlegges større og større enheter både innen avlastning og permanente bosteder. Argumentene er ofte de samme. Mulighet for større fagmiljø og bedre tjenester, heltidsstillinger og innsparing.

Folk blir redusert til brukere i den institusjonelle tankegangen.

Over år har vi sett at kommunene fatter vedtak i motstrid med intensjonene i ansvarsreformen. Det slås sammen avlastningsenheter og botilbud, de flyttes til nedlagte sykehjem og helsehus. Kommunal bygningsmasse må jo anvendes effektivt, må en vite. Dette skaper bedre arbeidsplasser, mer fagkompetanse og heltidsstillinger hevdes det. Dette uten at en klarer å legge frem kunnskap som dokumenterer eller sannsynliggjør dette. Her er det systemet som snakker. Systemet vet visst best hva som er best for den enkelte. Denne høsten har vi sett det i Fredrikstad, Nordre Follo, Randaberg og i Verdal. Det finnes sikkert flere eksempler.

Vedtaket som Fredrikstad kommune og andre kommuner nå gjør, er med på å flytte grensen for det som er akseptabelt. Det er ikke mange årene siden det var helt uaktuelt å bygge Furutun og andre Furutuner. Nå argumenteres det sterkt for det, og med det utvides kommunenes mulighetsrom. Når Fredrikstad kommune kan plassere 30 barn og unge sammen, kan jo en annen kommune plassere 20 voksne med utviklingshemming på samme måte.

Med i dette bildet hører også konsulentselskapenes inntog i norske kommuner. Mange kommuner har de siste årene hatt besøk av konsulentselskaper som skal gjøre en politisk analyse av kommunens økonomi og prioriteringer. Ulike modeller for sammenligning mellom kommuner anvendes i selskapenes analyser. Det påpekes gjerne at en kommune bruker mer penger enn en annen, og den kommunen som bruker mest penger har da et innsparingspotensial. Denne høsten har Molde kommunes bruk av Rune Devold AS kommet i søkelys, der 69 personer har fått kuttet i sine enkeltvedtak etter kommunens gjennomgang.

Vedtaket som Fredrikstad kommune og andre kommuner nå gjør, er med på å flytte grensen for det som er akseptabelt.

Ofte foreslås det sammenslåing av enheter og stordriftsfordeler. Sjelden eller aldri inngår nasjonale og internasjonale føringer på feltet i disse analysene. Sjelden eller aldri inngår det helse- og sosialfaglige vurderinger i konsulentselskapenes rapporter, og det ser også ut for at det sjelden gjøres grundige helse- og sosialfaglige vurderinger av kommunene selv. Folk selv blir ikke spurt om deres syn på de såkalte samordningseffektene. Disse konsulentselskapene rydder altså veien til sammenslåing og større enheter. Dette bør vi på venstresiden være de fremste til å avsløre.

Jeg vil med dette utfordre en samlet venstreside til å være klar og tydelig på at det ikke er denne veien vi ønsker å ta velferden vår. Vi har et ekstra ansvar for å ta vare på velferdsstaten som vi har vært de viktigste pådriverne for å bygge. For å ta vare på den, må vi aldri bli systemforsvarere. Vi må bli flinkere til å beskrive hvor vi vil med velferdsstaten vår, slik at vi blir trygge på verdivalgene som skal tas i møte med politikkens og økonomiens realiteter.

Sentrale funkispolitikere på venstresiden har heldigvis vært tydelig i sin kritikk av Furutun i Fredrikstad. Helseminister Ingvild Kjerkol går også langt, kanskje så langt som hun kan, i å si at Furutun bryter med nasjonale og internasjonale føringer når hun svarer på et spørsmål fra FrP i stortinget. Rødt og halve SV i Fredrikstad er klare i sin motstand mot at velferden vår skal institusjonaliseres. FO sin forbundsledelse understreker i Fontene at FO ikke ønsker institusjoner og store bofellesskap i tjenester for utviklingshemmede. Denne historien får altså også sine helter fra venstresiden.

Fremtidens velferd må være relasjonell. Store institusjoner motvirker dette.

Samme dag som vi kan lese i Fredrikstad Blad om LO Fredrikstad sin støtte til Furutun, kan vi også lese i Fagbladet om oppstart av arbeidet med regjeringens tillitsreform. Denne reformen skal, på samme måte som ansvarsreformen skulle for 30 år siden, endre måten offentlig sektor skal jobbe på og hvordan vi skal drive velferden vår. I Fagbladets artikkel, og i uttalelsene som er gjengitt, finnes det ikke spor av hva en tillitsreform skal få for betydning for landets borgere. Her refereres det nesten utelukkende til at en skal ha tillit til ansatte og deres faglighet.

Fra min tid i fagbevegelsen høres dette forlokkende ut, der minnene går tilbake til 1. mai-plakater med «ta faget tilbake». Med et sosialfaglig blikk krever dette mye. Det krever forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og viktigst; tillit i møte med borgerne. I fremtidens offentlige sektor er det nettopp dette som må stå sentralt. Relasjonen mellom borgerne og folkene i systemet. Fremtidens velferd må være relasjonell. Store institusjoner motvirker dette.

Begge artiklene som nevnt over er altså publisert 3. desember. Tilfeldigvis, men svært så symboltungt, er dette også den internasjonale dagen for rettighetene til folk med funksjonsnedsettelse. En dag som skal markere selvbestemmelse, frihet og likestilling for alle.

Tilbake til fortiden er ikke fremtiden.