Tillitsreformen sett fra videregående skole

Et av regjeringen Støre sine største prosjekter i denne perioden er en tillitsreform i offentlig sektor. Det er en reform som skal skje nedenfra og det skal være tett samarbeid med tillitsvalgte og med brukerorganisasjoner og innbyggere, skriver regjeringen. Om det skal bli en levende tillitsreform i skolesektoren, er det noen faktorer som vil spille en avgjørende rolle.

Det er en forutsetning at lærere og ledere får økt profesjonsfaglig innflytelse både nasjonalt, lokalt og på arbeidsplassnivå. Lærere og ledere i videregående trenger et tydelig signal fra politikere på at de utfordringene de beskriver i skolen er sett, hørt og forstått av politikerne. Nå foregår det en kamp om innholdet i tillitsreformen. KS og lærerne har totalt forskjellig syn på hva en tillitsreform bør være.

Jeg anerkjenner at regjeringen ikke er en part i lønnsforhandlingene.

Utdanningsforbundet har akkurat ledet vei gjennom den lengste lærerstreiken noensinne i Norge. Under streiken har lærerne fått gjennomgå verbalt av sine nåværende arbeidsgivere, kommunenes hovedorganisasjon, KS. Overraskende nok har det likevel vært viktig for regjeringen å understreke at de ikke er en part i konflikten mellom KS og lærerorganisasjonene.

Mindre viktig, virker det som, enn å understreke at skole og utdanning er et felles nasjonalt prosjekt.

Jeg anerkjenner at regjeringen ikke er en part i lønnsforhandlingene. Men denne streiken handlet om så mye mer enn det. Den handlet om veien videre for norsk skole.

Etter flere år med en styring av utdanningsfeltet som har foregått ovenfra og overkjørt fagmiljøene, er det helt nødvendig at politikerne signaliserer tydelig at de vil iverksette en tillitsreform som setter profesjonen i sentrum. Det betyr at de sakene lærere fremmer gjennom sine organisasjoner, må legges vekt på i det kommende arbeidet med tillitsreform og med utvikling av skolen.

Det er ikke til å stikke under stol at det er svært liten tillit mellom KS og lærerorganisasjonene. Likevel er det kommunene, med en arbeidsgiverorganisasjon som ikke viser tillit til lærerne, som så langt ser ut til å være de regjeringen ser til for å utvikle en tillitsreform. Sentrale eller lokale tillitsvalgte innenfor skolesektoren har i liten grad vært koblet på prosessen og fått fremmet sitt syn på hva en tillitsreform kan være i utdanningssektoren.

Skal det bygges tillit, må lærere i videregående møtes på de store utfordringene som er i skolen.

KS mener på sin side at tillitsreformen skal gi større rom for at lokaldemokratiet kan styrke evnen til å prioritere effektivt. Videre slår de fast at den enkeltes autonomi må balanseres mot kommunenes behov for nødvendige styringssystemer. KS velger videre å eksplisitt trekke frem bemanningsnormer, noe organisasjoner har hatt som prioritet de siste årene. Bemanningsnormene i skolen binder opp kommunenes ressursbruk på en særlig uheldig måte, skriver KS i sitt høringsbrev om tillitsreform.

Dette høres ikke bra ut, verken med tanke på oppgavene skolen står overfor, for partsamarbeid eller for læreres profesjonelle skjønn. Når det gjelder videregående skole, er det ikke en gang en bemanningsnorm. Skal det bygges tillit, må lærere i videregående møtes på de store utfordringene som er i skolen. Det virker ikke som om KS er i stand til å ta den oppgaven. I ett og alt trumfer økonomi fag og pedagogikk i videregående skole. Medbestemmelsesinstituttet er på gyngende grunn.

Fag og utfordringer i videregående skole

La meg komme med noen få eksempler fra det våre lærere i videregående skole har fremmet som utfordringer i de siste årene, men som har blitt møtt med liten eller ingen interesse fra skolepolitikere og som fylkesadministrasjoner har snudd ryggen til. Dette er saker løftet av profesjonen, de som arbeider i skolen og har årevis med utdanning og erfaring bak seg.

Først kan jeg nevne det som vi kaller borttelling av elevenes timer. Dette er mest utbredt i faget som heter yrkesfaglig fordypning. Det skjer likevel i mange fag og på nesten alle skoler. Formålet er å spare penger. Kort sagt betyr det at elevene ikke får de timene de skal ha i fag og lærere får ansvar for flere elever uten å få mer tid til å gjøre oppgavene. Du kan lese mer om dette fenomenet her.

Jeg forstår at ikke alle sakene kan løses over natten.

Når lærerorganisasjonene i flere år, faktisk siden 2006, har påpekt og protestert mot denne ødeleggende praksisen uten at noen politikere har sett verdien av å gripe inn i dette, ja da er det ikke rart at det oppstår mistillit.

For det andre kan jeg trekke frem klassestørrelse. Lærere i videregående skole har fått flere oppgaver og større klasser. I tillegg har forventingene til hva lærere skal ha ansvaret for blitt svært mye høyere de siste årene. Når lærere får mindre tid til hver elev samtidig som oppgaver og forventinger øker, da er det ikke rart tilliten til de som styrer skolen blir redusert.

Tilbakemeldinger fra medlemmer de siste 15 årene har i stor grad handlet om alt for store klasser til at læreren får gjort et godt nok arbeid når det gjelder å tilpasse undervisningen. Når tilpasset undervisning faktisk er nedfelt i loven, vekker det ikke tillit at lærerne sitter igjen med ansvaret når tilstrekkelige ressurser ikke er til stede.

For det tredje er det en stor utfordring med ukvalifiserte lærere i videregående skole. Likevel har politikere vært lite interessert i å lage lover som gjør det vanskeligere å tilsette ukvalifiserte. Det bedrer ikke tilliten til politikerne når det virker som om de mener det ikke spiller noen særlig rolle om du har et hovedfag, en master eller om du kun har videregående skole for å undervise på, ja det som skal være videregående.

Noe av det som kom frem under lærerstreiken, er at lærerne har en sterk mistillit til styringen av skolesektoren.

Jeg kunne beskrevet flere saker der den politiske interessen har vært liten og partsamarbeid og medbestemmelse har vært sviktende. Utviklingen av ny eksamen, læremiddelsituasjonen, karakterinflasjon (at lærere blir tvunget til å gi bedre karakterer på grunn av press fra politikk, administrasjoner og skoleledelse) eller utviklingen av digitale læremidler og administrative systemer i skolen.

I de siste årene har gjennomføring av videregående vært en satsing for de fleste politiske partiene. Derfor er det paradoksalt at de sakene lærerne mener er de viktigste for gjennomføring, har møtt liten interesse fra nasjonale politikere. Om tillit skal bygges mellom politikere, administrasjon og lærere i videregående, må disse sakene løses.

Jeg forstår at ikke alle sakene kan løses over natten, men et godt signal som ville bygge tillit ville være om politikerne tok initiativ til å løse noen av disse på kort sikt. For eksempel bør politikerne bruke muligheten i utarbeidelsen av ny opplæringslov til å lovfeste at elever har rett til kvalifiserte lærere.

Økt medbestemmelse og tillit til profesjonen

Noe av det som kom frem under lærerstreiken, er at lærerne har en sterk mistillit til styringen av skolesektoren. Det er stor avstand mellom KS og Utdanningsdirektoratet på den ene siden og lærerne på den andre når det gjelder hva som er kvalitet i skolen. For lærere vil en tillitsreform forutsette at det blir en bredere og mer nyansert forståelse fra Utdanningsdirektoratet og kommuner- og fylkeskommuner av hva kvalitet er i skolen.

Rektorer ble til «resultatenhetsledere».

Det er ikke alle sider ved skolen som kan eller bør måles. Diskusjonene om kvalitet i skolen må speile skolens samfunnsmandat og kunnskapssyn og ikke minst lærernes utdanning, erfaringer og vurderinger fra sin egen praksis. Tillitsreformen må innebære økt tillit til lærernes vurderinger og ta utgangspunkt i fag og pedagogikk, ikke styringslogikk og økonomi. Skolens styringsdokumenter og lovverk må støtte opp om lærernes arbeid med eleven i klasserommet og ta utgangspunkt i det brede samfunnsmandatet.

Skal vi få til det, må medvirkning og innflytelse være et overordnet prinsipp i utviklingen av en tillitsreform. Tilbakemeldinger fra tillitsvalgte over hele landet tilsier at det ikke er slik i dag. På hele 2000-tallet har lærernes profesjonelle handlingsrom vært på vikende front. Den politiske styringen har vært inspirert av New Public Management (NPM) og et instrumentelt ledelsessyn lånt fra amerikanske skolereformer. Mål og resultatstyring var, og er, i sentrum.

Denne styringsmetoden rimer dårlig med norske tradisjoner for partsamarbeid og felles interesser i arbeidslivet. I rapporten om lærerrollen fra 2015, skrevet av en ekspertgruppe ledet av Thomas Dahl, slås det fast at lærerne har blitt utsatt for en «profesjonalisering ovenfra». Det har skjedd gjennom skoleutvikling, standardisering, endring av læreplaner og innføringen av et nasjonalt «kvalitetsvurderingssystem» som har som formål å hente inn tall og resultater fra «virksomhetene» skolen har blitt. Rektorer ble til «resultatenhetsledere».

En styrket medbestemmelse på alle nivåer må nødvendigvis starte på sentralt plan.

Gjennom kompetansemålstyring og et kvalitetsvurderingssystem som har gått langt ut over sine egne bredder, har sektoren, altså lærerne og skolelederne, i stor grad mistet innflytelsen over sin egen yrkesutøvelse. Denne harde styringen har gått ut over elevene og barna, noe motstanden mot «testskolen» og et stadig større søkelys på elevenes psykososiale skolehverdag viser.

I denne profesjonaliseringen ovenfra ligger det også en forakt for kunnskap og en mistillit til lærernes grunnutdanning og faglige tyngde. Det er selvmotsigende at styringen av innhold og pedagogikk er blitt mer standardisert samtidig som det er forventinger fra politikere og samfunnet om spesialisering og individualisering.

Styring som speiler skolens mandat

Styringen av skolen må være en viktig del av en tillitsreform i skolen. Noe ble forsøkt gjort med styringen gjennom læreplanreformen «fagfornyelsen». Læreplanverket Kunnskapsløftet 21 har så langt ikke virket i riktig retning. Det ser mer ut som en kalibrering av læreplanene som styringsverktøy. Både praksis og språkbruk bærer sterkt preg av gammel tenkning. Nå har regjeringen satt ned et utvalg som skal se gjennomgå og videreutvikle kvalitetsvurderingssystemet (NKVS).

NKVS er styringssystemet til skolesektoren, et system som har vokst ut over sine egne grenser. Der består av en mengde systemer, tester og ordninger som skal gi styringsinformasjon til staten gjennom Utdanningsdirektoratet. Utvalget har fått i oppdrag å videreutvikle dette systemet til et system som legger mer vekt på faglig og pedagogisk kvalitetsutvikling. Jeg er skeptisk til om det holder å videreutvikle.

Siden dette systemet er en del av det som har ført til mindre tillit til profesjonene, mener jeg regjeringen burde gitt mandat til å bygge opp styringssystemet fra grunnen av. Slik systemet er nå, har profesjonen alt for liten innflytelse. Dette kan bli en akilleshæl i arbeidet med en tillitsreform. Spesielt fordi det ikke er stort rom for partsamarbeid i dette systemet i og med at det styres av et direktorat som ligger utenfor partsamarbeidet.

Det er politikernes ansvar å legge til rette for at profesjonen kan spille en mye større rolle i utviklingen av fremtidens skole.

Direktoratstyringen av det faglige innholdet i skolen kan være en grunn til at de siste tjue årenes styring av skolen har vært ødeleggende for partsamarbeidet i sektoren. Skal vi lykkes med å gi elevene bedre utdanning, er vi avhengige av bedre partsamarbeid. Derfor må partsamarbeidet være bærebjelken i tillitsreformen.

For mange ansatte i skolen opplever at de ikke får påvirket beslutninger som åpenbart er profesjonsfaglige og som vil ha stor betydning for de ansatte og for skolenes faglige- og pedagogiske utvikling. Avtaleverket blir av for mange på arbeidsgiversiden sett på som kun en formalitet. Bare i det siste har vi sett flere eksempler på at politikere overprøver lærere ved å innføre systemer og pedagogiske programmer som lærere ikke anerkjenner som gode eller legitime. Det faglige- og pedagogiske handlingsrommet er lagt til det som i NPM-språket er kalt «skoleeier», med liten mulighet for lærere til å påvirke.

En styrket medbestemmelse på alle nivåer må nødvendigvis starte på sentralt plan. Vi trenger at det kommer tydelige signaler om hvor viktig partsamarbeidet er. Organisasjonene må gis en sentral rolle i utarbeidelsen av en tillitsreform. Det er politikernes ansvar å legge til rette for at profesjonen kan spille en mye større rolle i utviklingen av fremtidens skole.

Mitt ønske er at politikerne gjennom tillitsreformen anerkjenner og blir med på å løse de utfordringene lærere i videregående skole i flere år har pekt på uten å ha blitt hørt. Det ville være et viktig skritt på veien mot en bedre skole og et godt eksempel på at profesjonen igjen får den tilliten den fortjener.