Ja, vi trenger nye fortellinger

Dette er en tid hvor mange debatter blir preget av noen få, slagordpregede begreper som fungerer som kodeord for bestemte perspektiver, antagelser og fordommer. I Nesrine Maliks kritikerroste bok We Need New Stories: Challenging the Toxic Myths Behind Our Age of Discontent, avsløres noen av de anti-liberale strategiene og dynamikkene som ligger bak. Her befinner vi oss altså midt i kulturkrigen.

Malik er blant annet spaltist i britiske The Guardian. Hun er født i Sudan, vokste opp i Saudia-Arabia, og forlot hva hun selv har beskrevet som en svært konservativ familie for å finne frihet i London. Hun ankom imidlertid den britiske hovedstaden i en tid da den anti-liberale reaksjonen var på vei opp.

Det hun fant, var et samfunn som hadde sine egne myter for å rettferdiggjøre diskriminering og ujevn fordeling av privilegier. I boka definerer hun seg selv i motsats til Ayaan Hirsi Ali, som har omfavnet den ene kulturen i en total negasjon av den andre. Malik er istedenfor kritisk til de mytene man har utviklet i begge de verdenene hun har levd i. I denne boka er det primært britiske og amerikanske myter som legges under lupen.

Mye av det hun skriver, om ikke alt, vil være gjenkjennbart fra norsk debatt.

Malik tar konkret for seg seks av de mytene hun mener preger samfunnsdebatten i vestlige land, med utgangspunkt i eksempler fra Storbritannia og USA. De utgjør en effektiv politisk gift, og brukes som virkemidler for dels å opprettholde, dels å vende tilbake til gamle hierarkier knyttet til kjønn, seksualitet og hudfarge, mener hun.

Det første kapittelet handler om myten om at kjønnskampen i all hovedsak er vunnet, slik at videre kvinnekamp kan avskrives som politisk korrekt støy. De tre neste kapitlene handler om mytene om trusler mot den hvite majoritetens privilegier, om det så gjelder myten om det politisk korrekte, myten om den truede ytringsfriheten eller myten om minoriteters skadelige identitetspolitikk.

Jeg vil fokusere på disse tre, som er mest relevante for mitt felt, og også går inn viktige sider ved norsk samfunnsdebatt. Malik avslutter med kapitler knyttet til mytespredning om britisk kolonial historie og myten om media som en nøytral og pålitelig forteller.

 

Myten om det politisk korrektes kveletak

Malik beskriver inngående hvordan antiprogressive krefter har «armert» (weaponized) flere begreper, myter og fortellinger i kampen for konservative verdier, eller simpelthen i kampen for den hvite majoritetens privilegier, det hun omtaler som «racial entitlement».

Mye av det hun skriver, om ikke alt, vil være gjenkjennbart fra norsk debatt. Selv om begreper som «politisk korrekt» og «identitetspolitikk» nær sagt alltid tilpasses lokale forhold, og land som USA og Storbritannia har et ganske annet historisk bakteppe, brukes de på et beslektet vis i ulike land. Flere av sakene hun omtaler har også vært gjenstand for debatt i Norge, og dermed bidratt til å legge premissene for debatten her til lands. Et eksempel er de stadige debattene om hva som egentlig skjer på amerikanske og britiske universiteter, og hvordan det nærmest risikerer å gjøre ende på sivilisasjonen slik vi kjenner den.

Det er nokså absurd at noen skulle ønske å kjempe en kamp for å beholde et smalt vindu inn mot litteraturens rike verden.

Som Malik viser, er det i essens snakk om en videreføring av den samme kulturkrigen som da guvernør Ronald Reagan gikk hardt ut mot de progressive studentene ved Berkeley i California på 1960-tallet. Den gang, som nå, er det snakk om utallige utfall mot liberale krefter. Forskjellen er den at kulturkampen har plukket opp noen nye retoriske knep underveis.

Ta for eksempel begrepet «politisk korrekt», som i mange år har preget en rekke debatter også her hjemme. Det brukes for å utfordre liberale verdier over et bredt spekter av temaer, herunder rasisme, diskriminering og mangfold.

 

Absurd kamp mot pensummangfold

Det var angivelig et utslag av «politisk korrekthet» da studenter ved Cambridge argumenterte for å utvide pensum til også å omfatte noen ikke-hvite forfattere. Det ble også regnet som et så alvorlig angrep på hvit, britisk identitet at et bilde av talspersonen ble slått opp på forsiden av avisa The Telegraph, mens saken det hele ble framstilt som om studentene hadde krevd at hvite forfattere skulle fjernes fra leselistene.

Det som egentlig var en mer nøktern debatt om utviklingen av pensum – en debatt et universitet naturligvis bør ha kontinuerlig – ble her, i tabloidisert form, et skrekkens eksempel på hvordan det politisk korrekte er til skade for den britiske majoritetsidentiteten. Fra mitt perspektiv som deltidsforfatter, er det nokså absurd at noen skulle ønske å kjempe en slik kamp for å beholde et smalt vindu inn mot litteraturens ufattelig rike verden.

Hver gang jeg deltar i debatter om slike spørsmål, er det merkbart hvor truet noen med majoritetsbakgrunn føler seg.

Også for Malik viser tilfellet hvordan retorikken rundt det politisk korrekte brukes for å angripe, fortegne og ødelegge riktige og relevante debatter – ikke sjelden debatter som blir reist av personer med minoritetsbakgrunn. På samme vis regnes det av noen her til lands som et utslag av politisk korrekthet når noen av oss argumenterer for at barn med mørk hud skal slippe å vokse opp med framstillinger av afrikanere som primitive «hottentotter» eller hvite som «negerkonger».

Hver gang jeg deltar i debatter om slike spørsmål, er det merkbart hvor truet noen med majoritetsbakgrunn føler seg, og det på et vis jeg skal innrømme at jeg sliter med å forstå. Selv vil jeg, for eksempel, være fullt i stand til å ha glede av Pippi Langstrømpe også i utgaver hvor afrikanere ikke reduseres til artige artefakter.

 

Et middel til makt

Myten om det politisk korrekte gir, slik Malik beskriver det, personer som har intolerante synspunkter, men som ikke ønsker å holdes ansvarlige for dem eller å føle dårlig samvittighet på grunn av dem, et slags «frikort». Det er en respons man kan ty til dersom minoriteter deler perspektiver som på noe vis kan inngi en beklemmende følelse av moralsk tilkortkommenhet – litt som å holde opp hånda i irritert avvisning.

Samtidig er det også så mye mer, som Malik forklarer. Myten spiller på en sårhet og en sensitivitet som kan brukes som et mektig politisk våpen, ikke minst i hendene til en demagog som Donald Trump. Malik viser til statistikk som indikerer en sammenheng mellom velgere som opplever det politisk korrekte som problematisk, og det å trekkes mot Trump. Ja, motstanden mot det politisk korrekte forutsier faktisk støtte til Trump i større grad enn en faktor som direkte ideologisk enighet.

Myten om det politisk korrekte er dermed et stykke illusjonskunst.

Slik lanserer Malik en forklaring på hvordan så mange kunne stemme på ham. Det skjedde ikke alltid til tross for hans latterliggjøring av en mann med funksjonsnedsettelse, samt hans rasistiske og sexistiske kommentarer, men delvis også på grunn av dem.

Hovedpoenget med å opprettholde myten om det politisk korrekte, skriver Malik, er å overbevise gruppen som befinner seg på toppen av hierarkiet om at de er svake og truet av folk med langt mindre politisk kapital. Myten om det politisk korrekte er dermed et stykke illusjonskunst: En majoritet som sitter på mye av definisjonsmakten, bruker denne til å definere seg selv som så utsatt at den føler seg berettiget til å kreve enda større innflytelse i offentligheten.

 

Myten om den ødeleggende identitetspolitikken

De siste årene har «identitetspolitikk» delvis avløst «politisk korrekt» som det foretrukne kodeordet for det vi her snakker om. Begrepet har en nesten magisk virkning: Det er en uvanlig rask og enkel vei til å diskreditere andre menneskers perspektiv. Man behøver knapt å begrunne synet: Hvis noe kan regnes som «identitetspolitikk», er det problematisk i seg selv.

Malik hevder at myten om identitetspolitikken består i en oppfatning av at minoriteters krav om anerkjennelse blir urimelige fordi de fleste problemene – dette ifølge majoriteten – er løst. I tillegg er påstanden at identitetspolitikken ødelegger for en mer fornuftig, samlende politikk.

I kondensert form kan myten oppsummeres som at minoritetenes overdrevne identitetspolitikk har utløst majoritetens forståelige identitetspolitikk.

Forfatteren viser her til den nokså spesielle dreiningen som fant sted etter presidentvalget som sendte Trump inn i Det hvite hus. Minoriteter (og en Hillary Clinton som prøvde å appellere til dem) fikk nærmest skylden for seieren. Årsaken til demokratenes nederlag var angivelig at de skeives kamp, kvinners kamp og etniske minoriteters kamp, hadde gått av hengslene og skapt en situasjon hvor det nesten bare måtte komme en reaksjon fra hvite velgere som følte seg vekselvis provosert, truet og stakkarsliggjort.

I kondensert form kan myten altså oppsummeres som at minoritetenes overdrevne identitetspolitikk har utløst majoritetens forståelige identitetspolitikk.

Identitetspolitikk er et begrep som knapt var i bruk før Trump ble valgt. Nå er det plutselig et ord som brukes like mye som – eller mer enn – «politisk korrekt». Slik begrepet brukes nå, vil det ofte gjelde svarte amerikaneres borgerrettskamp som sådan. Dette skjer samtidig som den hvite identitetspolitikken har inntatt en nesten rabiat utgave, ikke minst i Trumps USA.

 

«Defensiv» og «aggressiv» identitetspolitikk

Malik skiller mellom «defensiv» og «aggressiv» identitetspolitikk for å klargjøre dette. Den defensive identitetspolitikken er minoriteters kamp for likebehandling i møte med et samfunn som ofte forskjellsbehandler. Som hun skriver: Ku Klux Klan drev med identitetspolitikk lenge før afroamerikanere fant det nødvendig å drive identitetspolitikk.

Det betyr ikke at dette på noe vis er sammenlignbare fenomener. Snarere er skillet mellom de to kategoriene grunnleggende: Mens den defensive identitetspolitikken handler om å kjempe mot undertrykkende perspektiver og strukturer, handler den aggressive identitetspolitikken om å undertrykke andre, og om å tilrane seg både definisjonsmakt og fysisk makt på bekostning av minoriteters rettigheter og likeverd.

 

 

Malik ser dermed ikke på den defensive identitetspolitikk som en trussel mot universalismen, men som en forutsetning for og et middel til den, mens det derimot er den aggressive identitetspolitikken som er universalismens fiende. En universalisme som ikke evner å inkludere minoriteter, er ikke universell, som hun påpeker. For å bli inkludert er det dessverre også slik at minoritetene må kjempe for det.

Det var en avgjørende erkjennelse som først dukket opp hos Combahee River Collective, en gruppe av svarte feminister som gjerne krediteres med å ha lansert identitetspolitikk-begrepet. Samtidig så de sin egen kamp som en del av en større kamp. De mente at svarte kvinner ikke ville være frie før alle var det, fordi deres frihet ville forutsette ødeleggelsen av alle undertrykkende systemer, som Malik påpeker.

Her er Malik på linje med hva Mohamed Abdi poengterte i Morgenbladet da han svarte på Bård Vegar Solhjells bekymring for at identitetspolitikken skal gå på bekostning av universalismen: «Identitetspolitikk er jo i bunn og grunn en reaksjon mot at ‘fellesprosjektet’ har ekskludert store befolkningsgrupper. Den bør sees som en korreksjon som er ment for å ivareta menneskeverd og inkludere alle i fellesprosjektet», skrev han.

 

Reell universalisme

Jeg har opplevd den samme debatten også blant engasjerte antirasister i mine egne kretser. Det er en reell bekymring for at identitetspolitikken splitter en front som heller burde ha fokus på mer generelle økonomiske og sosiale forskjeller, eventuelt formulert gjennom en mer klassebasert retorikk – uten at den klassebaserte retorikken nødvendigvis har vist seg så slagkraftig de siste årene.

For egen del ser jeg poenget med behovet for samlende narrativer for å få politisk gjennomslag. Samtidig kan jeg ikke se annet enn at all erfaring tilsier at Combahee River Collective hadde rett på et vesentlig punkt: Ville minoriteters rettigheter ha blitt styrket hvis de ikke hadde ledet så mye av den kampen selv? Og vil de fortsette å styrkes hvis de som rammes av urett, ikke fortsetter å lede an ved å tale ut fra egne erfaringsbaserte analyser? Hva er egentlig alternativet?

Malik regner den identitetspolitiske myten som den farligste, fordi den skaper en sterk, personlig opplevelse av å være utsatt.

Jeg er mer bekymret for en debatt som kontinuerlig framstiller det som om det er et valg – som om man faktisk kan velge bort ulike gruppers kamp for rettigheter og likeverd. Ja, en identitetspolitikk uten et universalistisk mål er sekterisk, men man kan heller ikke ha en universalisme uten at alle reelt sett er med.

Malik regner samtidig den identitetspolitiske myten som den farligste, fordi den er egnet til å skape en sterk, personlig opplevelse av å være utsatt, presset og truet. Hun rammer kapittelet om fenomenet inn med drapet på Jo Cox, det britiske parlamentsmedlemmet for Labour som ble brutalt drept av en høyreekstremist like før Brexit-avstemningen i 2016. Her hjemme har vi som kjent våre egne eksempler, en indikasjon på at perspektivene i We Need New Stories nok også er relevante i en norsk sammenheng.

 

«Hvithet» og «hvite»

For å unngå en misforstått lesning av Malik, eller for den saks skyld av dette essayet, kan det være nødvendig å klargjøre Maliks bruk av «hvite» som kategori. Hun snakker om en kategori som på gruppenivå kan ha visse privilegier og være tjent med visse strategier, uten at hun dermed mener å påstå at alle med de aktuelle kjennetegnene står for dette eller ønsker at det skal være slik.

Å analysere et samfunn på gruppenivå i lys av de privilegiene – eller den mangel på privilegier – man kan oppleve på grunn av hudfarge, er ikke ensbetydende med en påstand om at gruppene er kompakte. Det individuelle mangfoldet er, som alltid blant mennesker, enormt.

Slikt er det dessverre nødvendig å påpeke, ettersom det synes å være en viss sensitivitet i møte med omtale av «hvite» som gruppe. Mens man i realiteten omtaler minoriteter via sin hudfarge nokså rutinemessig, utløser det raskt reaksjoner – til og med anklager om rasisme – hvis man overhodet bruker «hvithet» som et utgangspunkt for analyser. Man snakker reelt sett ofte om minoriteters hudfarge, mens majoriteten på et vis er regnet som mer «nøytral». Den skal helst ikke benevnes på samme vis, selv når det kan være relevant.

Innbilt fargeblindhet kan ikke være et utgangspunkt for politisk analyse.

I Norge er bruken av «hvite» som kategori for så vidt fremmed av forståelige grunner, ettersom vi ikke har en historie med rettighetskamp mellom grupper med ulik hudfarge, slik man har i USA og Storbritannia. Det vi imidlertid deler med majoriteten i disse landene, er en viss sensitivitet når man snakker om «hvite» og «hvithet» som kategori. Da Thomas Hylland Eriksen nylig skrev en artikkel om «hvithet», fikk jeg for eksempel raskt spørsmål fra en journalist om ikke identitetspolitikken hadde gått for langt også i Norge – altså mer eller mindre fordi begrepet overhodet ble brukt.

Man bør selvsagt være (svært) aktsom med referanser til hudfarge generelt, men innbilt fargeblindhet kan ikke være et utgangspunkt for politisk analyse, for eksempel når man vil søke å forstå hvorfor en så åpenlyst rasistisk karakter som Trump ble valgt som president av en, i betydelig grad, hvit velgerskare.

 

Myten om den truede ytringsfriheten

Et av kapitlene i Maliks bok handler også om myten om at ytringsfriheten er truet. Her vil jeg gjerne foreta en egen distinksjon: Det er vesentlig å skille mellom den fysiske trusselen som i noen tilfeller har kommet fra islamistisk hold på den ene siden, og klagen over at ytringsfriheten er truet nesten hver gang en liberal aktør hever stemmen mot høyrepopulister på den andre. Spesielt etter terrorangrepet på Charlie Hebdo er det ingen tvil om at det finnes en fysisk trussel fra islamistisk hold. På lignende vis finnes det en trussel fra høyreekstremt hold mot ytringsfriheten til mange med minoritetsbakgrunn eller liberale anskuelser.

Det meste av den daglige ytringsfrihetsdebatten handler imidlertid om helt andre forhold. Som Malik sier i et severdig intervju, er mytens grunnleggende påstand at vi ikke kan si det vi ønsker lenger – noe som paradoksalt nok formidles av personer «som sier hva de ønsker hele tiden».

Malik dissekerer noen kjente saker for å avsløre hvordan den nevnte påstanden i virkeligheten bunner i noe annet enn en bekymring for ytringsfriheten. Hun påpeker noe som burde være åpenbart for de fleste, men som stort sett er fraværende i debatten, nemlig at det aldri noen gang har vært så mye ytringsfrihet som i dag. Det har aldri vært slikt et vell av plattformer å ytre seg på eller så kort vei fra din egen stue til den store verden. Det er altså bemerkelsesverdig at det er så gode vekstvilkår for myten om at trusselen mot ytringsfriheten representerer noe av det skumleste i vår tid.

Med kommentarfelt fylt av hets, er det ikke en ytringsfrihetskrise når noen sier at folk nå må skjerpe seg. Det er en anstendighetskrise.

Samtidig påpeker Malik at ytringsfrihetens kraftig utvidede arsenal i praksis ofte brukes mot kvinner, etniske minoriteter og skeive, som gjerne er de primære ofrene for hets og trusler. Som hun skriver om reaksjoner hun selv får etter å ha publisert sine innlegg i The Guardian: «Jeg kunne bli bannet til og bedt om å dra tilbake dit jeg kom fra i minst tre medier.» Med kommentarfelt fylt av hets, er det ikke en ytringsfrihetskrise når noen sier at folk nå må skjerpe seg. Det er snarere en sunn reaksjon på en anstendighetskrise.

Hvis det faktisk skal betraktes som en ytringsfrihetskrise, består krisen dessuten i at mange av dem som utsettes for hetsen trekker seg unna debatter. Her til lands er Sumaya Jirde Ali en av dem som har tatt gjentatte pauser etter omfattende hets. At kronikkene hennes uteblir, bør regnes som et tap for alle som ønsker en opplyst og velformulert debatt – og for idealet om et velfungerende demokrati hvor alle føler seg trygge nok til å delta.

 

En ny visjon

Malik er rastløs etter tilnærminger som kan endre dynamikken i den nåværende diskursen, som åpenbart har fellestrekk på tvers av landegrenser. I en artikkel fra desember, med tittelen «We must learn to talk to leave voters without falling into the Clinton trap», lander hun på behovet for en alternativ visjon. Hun snakker her om «en visjon å tilby folk som ikke tror noen bryr seg om dem, en visjon vi burde ha begynt å bygge». Det som er mer uklart for meg, er hva denne visjonen skal bestå i, utover at den økonomisk og sosialt går i en sosialdemokratisk retning – og at det er denne koden stort sett alle venstresidepartier i Europa og USA for tida sliter med å knekke.

Hva visjonen skal være på kulturkrigens kjerneområder, er det enda vanskeligere å slå fast. Jeg har tenkt det samme som Malik på «mitt» område: Også antirasister trenger en bærende visjon. Vi lever allerede i et i all hovedsak velfungerende flerkulturelt samfunn, og har altså langt på vei oppfylt visjonen for 1980-tallets antirasister.

Det er ikke lett å føre en lengre, nyansert samtale når man overdøves av den stadige ropingen og enkle slagord.

Hvordan selge en visjon om mer av det samme? Hvordan selge virkeligheten med alle dens gode og dårlige sider, dens mangefasetterte virvar av gode og dårlige historier, gode og dårlige handlinger, gode og dårlige nyheter? Hvordan selge en idé om at vi – uansett hvilken vei vi velger – må håndtere en del utfordringer underveis?

Den populistiske og nasjonalistiske visjonen som har vunnet fram i flere land er på et vis enklere å formulere. Den er skamløs nok til å love enkle svar og en problemfrihet som det selvsagt vil vise seg umulig å innfri. Ved å postulere at det finnes en bedre fortid, skapes et grunnlag for å tro at det finnes en vei til en bedre framtid – mens det man i realiteten tar til orde for er å bruke en fortid preget av hierarkier, undertrykkelse og diskriminering som mal.

 

Kulturkriger med fanen hevet høyt

Begreper som «politisk korrekt» og «identitetspolitikk» viser hvordan ideenes store markedsplass langt på vei blir tatt over av støy, ikke ulikt det man kan oppleve på en vanlig markedsplass. Det er ikke lett å føre en lengre, nyansert samtale når man overdøves av den stadige ropingen og enkle slagord. Eller, for å videreføre (kultur)krigsmetaforen: Det er en sentral grunn til at mange kvier seg for å delta i trefninger at man ikke lenger kan høre John Stuart Mill gjennom drønnet fra kanonene.

Malik er ikke blant dem som kvier seg for å bli betegnet som kulturkriger. Tvert om: Som hun skrev i sin nyeste artikkel: «Venstresiden kan ikke sitte stille til kulturkrigene er overstått. Den må lære å utkjempe dem bedre.»

Å ikke ville få hendene skitne, er som å komme til en revolverkamp med kniv. Skittent blir det uansett.

Hun kritiserer her Labour for å ha bakket unna kulturkrigen som fant sted fram mot Brexit ut fra en opplevelse av at den på et vis ikke er venstresiden verdig. Å ikke ville få hendene skitne, er som å komme til en revolverkamp med kniv, skriver hun. Skittent blir det uansett, men ikke helt som man ønsker.

Som hun poengterer, gjelder sentensen om at krig er en fortsettelse av politikken med andre midler også kulturkrigen. For forfatteren virket det å erklære at Brexit-kulturkrigen er «falsk», og det å tro at det er et valg å delta i den, naivt. «Det er som å være i en ekte krig, bli utsatt for fiendens ild og lide store tap, men nekte å slå tilbake fordi man ikke er enig med premissene for offensiven», skriver hun.

 

Den norske krigserklæringen

Her til lands ble kulturkrigen (eller kulturkampen) i sin tid erklært av Asle Toje, med en klage over hvordan «selvsentrerte minoriteter» krevde «privilegier på flertallets bekostning», mens «flertallet skulle sitte stille og lytte mens mikrofonen vandret mellom disse minoritetene». Dette kunne ha gått rett inn i inntil flere kapitler av Maliks bok.

Samtidig kan begrepet «kulturkrig» bidra til en noe merkelig forventning om at den ene parten helst ikke bør delta i den offentlige debatten om slike temaer, fordi det blir noe ufint og polariserende ut av det. Hvorvidt kulturkrigen bør utkjempes, blir dermed raskt også et spørsmål om hvordan den defineres. Hvis det å svare en meningsbærer som Asle Toje nærmest automatisk anses som ledd i en «kulturkrig», blir man kulturkriger simpelthen ved å delta i en demokratisk debatt som en demokratisk anlagt borger. Og det bør man jo.

Hvis man først skal føre en intellektuell krig, er det slik det skal gjøres.

Jeg tror i utgangspunktet at Malik har rett, men jeg ønsker ikke at hun skal ha det, og jeg liker ikke at hun har det. Jeg ønsker ikke polarisering. Jeg ønsker ikke debatt gjennom slagord og memer. Jeg ønsker en lugn offentlig samtale. Jeg ønsker at politikk med andre midler enn «kulturkrig» skal virke. For å si det slik: Jeg leser i perioder mer lyrikk enn jeg leser debatt. Hadde det vært opp til meg, hadde vi debattert riktig langsomt og vakkert, helst gjennom poesisamlinger.

Samtidig er det ingen tvil om at det anti-progressive arsenalet per i dag framstår som svært effektivt, og bidrar til å avgjøre – ikke bare valg, men langt på vei retningen en hel sivilisasjon beveger seg i.

Med We Need New Stories går Malik selv rett inn i krigen, og viser at kulturkrig ikke trenger å se så stygt ut. Man kan til en viss grad «go high» selv i en uønsket kulturkrig. Hun gjør det nemlig med en bok som er glimrende skrevet, hvor avsnitt etter avsnitt inneholder slående poeng og gode formuleringer. Hvis man først skal føre en intellektuell krig, er det slik det skal gjøres.