Tro på framtida skapes bare av politikk som løser hverdagsproblemer

Mange har latt seg begeistre av den siste tidens valgresultater i USA, Serbia og Brasil. Kan dette gi grunn til håp om permanent bedre tider for sentrum-venstre? Eller bør disse valgene i hovedsak leses som protester mot veldig upopulære alternativer?

Svarene på disse spørsmålene vil bli diskutert lenge, og avhenger av mye, blant annet hvor en selv står politisk. Men noe kan vi allerede si helt sikkert: for eksempel at høyrepopulismen ikke har monopol på eierskap til misnøye i samfunnet.

Min viktigste observasjon fra de omtalte valgene er imidlertid dette: Det er fortsatt mulig å mobilisere mennesker rundt sosiale og demokratiske politiske løsninger – men det krever at politikken faktisk handler om saker og problemer folk kjenner i sine egne liv.

Mange unge møter et boligmarked der inngangsbilletten bestemmes av foreldrenes formue.

I Serbia ble studentenes opprør mot korrupsjon og maktmisbruk til en allmenn kamp for muligheten til å påvirke sin egen framtid. I USA vendte velgere seg mot et styre som hadde lovet lavere priser og større trygghet, men som for mange leverte det motsatte. I Brasil handlet blant annet vern av regnskogen om livsgrunnlag og rettighetene til mennesker som selv lever med konsekvensene av avskogingen.

Her i Norge har vi – fortsatt – et rikt land med høy sysselsetting og sterke institusjoner. Men folk lever ikke inne i statistikkene til bruttonasjonalproduktet. De lever derimot med boliglån, husleie, strømregninger, matpriser og små økonomiske marginer. På toppen kommer krig, klima- og naturkrise og usikkerhet om hva ny teknologi vil gjøre med arbeidsplassene våre.

Tall fra Ipsos Norsk Monitor viser at 56 prosent tror samfunnet i Norge vil bli verre å leve i framover. Bare et lite mindretall tror det vil bli bedre. Pessimismen har økt over tid, særlig siden 2014.

Spesielt for unge voksne har avstanden mellom samfunnets fortelling om framskritt, og deres egen hverdag, blitt stor. Mange unge møter et boligmarked der inngangsbilletten bestemmes av foreldrenes formue. De skal etablere seg samtidig som boutgiftene øker.

Arbeidslivet endres av KI og digitalisering. Vil jobben en utdanner seg til, fortsatt eksistere når studiene er fullført? Og ut fra de siste årenes debatt om velferdsstaten; det er ikke urimelig å tenke at det blir mer «klar deg selv» i framtiden – og færre goder fra offentlige tjenester.

Tro på framtiden oppstår først når mennesker opplever at ting faktisk blir bedre.

Når politikere sier at norsk økonomi går godt, er det objektivt riktig. Men for mange kan det oppfattes som at vi politikere ikke forstår hvordan folk faktisk lever og hvordan folk har det i virkeligheten.

Vi politikere snakker mye om kommunikasjon. Men jeg tror ikke det vil hjelpe å snakke enda mer optimistisk. Tro på framtiden oppstår nemlig først når mennesker opplever at ting faktisk blir bedre – og at deres egen deltakelse i demokratiet bidrar til at det skjer.

Sentrum-venstre trenger derfor rett og slett en sterkere og mer troverdig politikk for hverdagsproblemer, trygghet og inkludering.

Det handler særlig om økonomisk kontroll i hverdagen. Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 inneholder blant annet 290 millioner kroner ekstra for å få flere i arbeid, 300 nye plasser i varig tilrettelagt arbeid og 16,4 milliarder kroner til Norgespris og strømstøtte. Dette er gode tiltak, som konkret adresserer utenforskap, dyrtid, utrygge arbeidsforhold og uforutsigbare strømutgifter.

For en hel generasjon har boligmarkedet blitt beviset på at politikken ikke klarer å løse problemet.

Men et statsbudsjett skaper først tro på framtiden når en familie opplever lavere utgifter over tid, når en arbeidsledig kommer i jobb, eller når en ungdom ser en realistisk vei til å klare seg selv inn i voksenlivet. Summen av enkelttiltak må bli lettere å forstå. Folk må kunne se hvilket samfunnsproblem vi forsøker å løse, hva vi konkret skal gjøre, og hvordan de vil merke resultatet.

Boligpolitikken er et opplagt sted å begynne. For en hel generasjon har boligmarkedet blitt beviset på at politikken ikke klarer å løse problemet, samme hvor mye det prates om og anerkjennes.

Min generasjon sto i en helt annen situasjon da vi forlot redet for tjue års tid siden. Jeg mistenker derfor at vi tar litt lett på hvor mye vanskeligere boligreisen har blitt siden den gang. Vi trenger derfor, mer enn på veldig lenge, et sosialt boligløft. Det må gi flere mulighet til å kjøpe eller leie et godt hjem, gjennom aktiv kommunal tomtepolitikk, raskere boligbygging, en sterkere ikke-kommersiell boligsektor og finansieringsordninger som ikke forutsetter rike foreldre.

Arbeidet med å skape løsninger for en bedre hverdag starter lokalt.

Jobb, transport og energipriser er også svært viktig. Regjeringen og Stortinget sitter på den tyngste verktøykassa, men arbeidet med å skape løsninger for en bedre hverdag starter lokalt.

Jeg hadde selv nylig gleden av å få være med og behandle politikken for neste valgperiode i Buskerud for Arbeiderpartiet. Det nylig vedtatte programmet foreslår blant annet flere sommerjobber, rimelig ungdoms- og studentbillett på bussen og energieffektivisering som både skal kutte strømregninger og frigjøre kraft. Dette er politikk som vil svare på faktiske problemer unge og eldre irriterer seg over i dag.

En annen ting som frustrerer svært mange jeg prater med, er at det offentlige «ikke virker», for å si det enkelt. Lang ventetid, dårlige svar, unødvendig mye papirmølle, og iblant følelsen av urettferdig behandling eller trenering.

I vårt fylkesprogram foreslår vi én inngang til støtteapparatet for småbedrifter, mindre skjemavelde for frivilligheten, full åpenhet om offentlige tilskudd og en slutt på konsulentutredninger som ikke gir konkrete resultater. Disse tiltakene løser ikke alle problemene alene, og andre partier har gode forslag som vi bør samarbeide om, men de kan være en start.

Løsningen på miljøproblemene kan ikke bare være nye byrder for mennesker som allerede har dårlig råd.

Jeg nevnte også klima- og naturkrisen. Disse utfordringene har de siste årene stadig oftere blitt framstilt (og sikkert også opplevd) mer som en «pain in the ass» for vanlige folk, enn som en rettferdig dugnad for å løse problemer som truer oss alle like mye. Finnes det en vei rundt dette? Løsningen på miljøproblemene kan ikke bare være nye byrder for mennesker som allerede har dårlig råd. Omstillingen må faktisk gjøre hverdagen bedre.

Energieffektivisering representerer i mine øyne en kjempemulighet i så måte. ENØK-tiltak i hjemmet har faktisk muligheten til å gi folk varig lavere strømregninger – også uten Norgespris. Det krever imidlertid at investeringene subsidieres så mye at alle har råd til dem.

Naturrestaurering er et annet slikt grønt «kinderegg»: et veldig godt natur- og klimatiltak, som samtidig kan skape arbeid for lokale entreprenører i hele Norge (som mange steder opplever oppdragstørke om dagen), og i tillegg kan det beskytte lokalsamfunnene våre mot ekstremvær gjennom ulike flomsikringstiltak.

Det er fortsatt mulig å mobilisere mange mennesker rundt sosial og demokratisk politikk.

Den viktigste lærdommen min fra USA, Serbia og Brasil er altså ikke at vi på sentrum-venstre fortsatt kan slå autoritær populisme i valg, men derimot at det fortsatt er mulig å mobilisere mange mennesker rundt sosial og demokratisk politikk. Men bare når vi står for og snakker om saker som faktisk angår folk flest.

Det er fortsatt fullt mulig å bygge tro på framtida, men da må vi politikere klare å vise i praksis at utviklingen kan styres til det bedre for alle, at fellesskapet kan løse problemer som markedet og enkeltpersoner ikke fikser alene, og at det faktisk nytter å organisere seg og å stemme for at livet til en selv og sine nære skal bli bedre.