Trumps udugelighet i møte med Kina

NEW YORK — Administrasjonen til president Donald Trump kaster bort verdifull tid og energi på å klandre Kina for spredningen av COVID-19 i stedet for å bruke alle amerikanske føderale myndigheters makt på å begrense de ødeleggende følgene av viruset. Eksperter snakker om en ny kald krig.

Men: hvis USA virkelig vil konfrontere Kina i kampen om globalt lederskap, roter Trump det fryktelig til.

De andre ministrene ble så lei av de trumpske tåpelighetene at de avsluttet konferansen,

Kinesiske myndigheter overøser land i hele verden med utstyr for å bekjempe pandemien og sender til og med medisinsk personell. Trump, derimot, stoppet flytrafikken fra Europa uten engang å ta seg bryet med å informere USAs europeiske allierte på forhånd.

Siden mars har kinesiske myndigheter bidratt med 50 millioner amerikanske dollar til Verdens helseorganisasjon, mens Trump hevder at WHO er «Kina-sentrert» og har stoppet den amerikanske finansieringen.

 

Trumpske tåpligheter

Da utenriksministrene i G7-landene holdt en videokonferanse for å diskutere en felles strategi for å bekjempe COVID-19, var bidraget til USAs utenriksminister Mike Pompeo å insistere på at patogenet skulle kalles «Wuhan-viruset» etter den kinesiske byen der man antar at det oppsto. De andre ministrene ble så lei av de trumpske tåpelighetene at de avsluttet konferansen uten å komme frem til en konklusjon.

Det følger selvsagt visse vilkår med Kinas sjenerøse gaver. WHO nektet feigt nok å anerkjenne Taiwans suksess med å begrense viruset, eller i det hele tatt å ta Taiwan inn som medlem, av frykt for å fornærme fastlands-Kina. Mens amerikanske myndigheter klekket ut konspirasjonsteorier mot Kina, mildnet også EU kritikken mot bevisst kinesisk desinformasjon etter at Kina truet med represalier.

Den nåværende amerikanske administrasjonens selvsentrerte udugelighet utelukker en slik samarbeidsmodell.

Det at Kinas trusler virker så bra, er et tegn på landets økende økonomiske makt. Denne taktikken ville formodentlig være mindre effektiv hvis de vestlige allierte og andre interessenter som Japan, Sør-Korea og land i det sørøstre Asia gjorde felles front.

I tidligere tider ville en slik felles front støttet seg til et amerikansk lederskap, men den nåværende amerikanske administrasjonens selvsentrerte udugelighet utelukker en slik samarbeidsmodell. På lang sikt kan det føre til at Kina tar ledelsen, i mangel av et bedre alternativ.

 

Vesten har aldri vært én overfor Kina

Vestlige land har faktisk sjelden hatt en felles Kina-politikk, og årsakene har ikke endret seg mye siden slutten av 1700-tallet, da kong Georg 3 sendte lord Macartney av gårde for å etablere diplomatiske forbindelser med det kinesiske imperiet. Det ironiske ved dette mislykkede oppdraget var at britene ville handle med andre varer enn opium, men Qianlong-keiseren erklærte at kineserne ikke trengte noe som helst fra britene.

Macartney hadde allerede forarget vertene sine ved å nekte å bøye seg ned til bakken for keiseren, et symbol på underkastelse som hans egen regent ikke krevde. Medlemmer av en lignende nederlandsk delegasjon som gikk med på å følge kinesisk skikk og bøye seg foran dragetronen, fant større nåde hos keiserhoffet.

Poenget er at Kina så på seg selv som sentrum for den siviliserte verden.

Britene ble rasende og mente at det var typisk nederlandsk grådighet – de gjorde hva som helst for å tjene noen raske gylden. På den annen side reiste nederlenderne som representanter for det nederlandske Ostindiakomplaniet, og ikke for monarken.

Poenget er at Kina så på seg selv som sentrum for den siviliserte verden. De så ikke på delegasjoner fra utlandet som annet enn folk som kom for å hylle kineserne, aldri som jevnbyrdige. Macartney, som var overbevist om at Storbritannia var verdens fremste stormakt, kunne ikke handle med Kina under slike forutsetninger. Nederlenderne handlet mer i tråd med dagens EU. De var først og fremst interessert i å få hull på det kinesiske markedet og var innstilt på å følge Kinas spilleregler.

 

Historisk gjenlyd

Storbritannias makt er i dag svekket, men stormaktenes sammenstøt på Macartneys tid gir fremdeles gjenlyd. USAs nærmere hundre år lange pretensjon om å være sivilisasjonens uovertrufne leder har ikke vært mindre pompøs enn det Kina-sentrerte synet til Qing-keiserne.

Da Kina ble utarmet og var prisgitt verdens stormakter, var det en enkel sak for amerikanere å være nedlatende mot kineserne og se på dem som potensielle konvertitter til demokrati, kapitalisme og kristendom.

Under formann Mao Zedong var det ikke noe særlig penger å tjene i Kina.

Håndteringen av det ustyrlige japanske keiserdømmet på begynnelsen av 1900-tallet var derimot mye vanskeligere. Da Japan som en av signatarmaktene for Versailles-traktaten i 1919 ba om en klausul mot rasediskriminering for medlemmer av Folkeforbundet (FNs forløper), avviste USA (og Australia) forslaget.

Under formann Mao Zedong var det ikke noe særlig penger å tjene i Kina, men vestlige land klarte likevel ikke å bli enige om hvordan de skulle håndtere ham. Da Storbritannia anerkjente Folkerepublikken Kina i 1950, bare ett år etter revolusjonen, ble USA, som var i ferd med å ruste seg til korstoget mot global kommunisme, rasende. Inntil 1970-årene anerkjente Washington Chiang Kai-sheks nasjonalistiske regime i lille Taiwan som Kinas eneste legitime regjeringsmakt.

 

Tilbake til fremtiden

Nå som det er store penger å tjene i Kina igjen, er vi tilbake i Macartneys tid. Grensene til Midtens rike er mer eller mindre de samme som grensene til Qing-riket. Styret er ikke mer demokratisk enn det var under Qianlong-keiseren. Og etter hundre år med kriger, invasjoner, massefattigdom og blodbad blir Kina nok en gang fremstilt som en uovertruffen sivilisasjon som barbarene forventes å rette seg etter.

Tanken på kinesisk globalt lederskap er ikke innbydende, men USA svinner raskt hen som et alternativ. «Det amerikanske århundret» var preget av mange tåpelige kriger, ideologisk rigiditet og skandaløs støtte til flere fryktelig stygge diktaturer.

Hvis Kina ønsker å lede verden, må landet tilby mer enn penger og trusler.

Likevel var det mange over hele verden som sluttet seg til USAs lederskap av respekt for en styreform som til tross for utførelsen talte til menneskenes forhåpninger om frihet, også i deler av den kinesisktalende verden.

Det gjelder ikke for dagens Kina. Hvis Kina ønsker å lede verden, må landet tilby mer enn penger og trusler. Frihet er fortsatt viktig. Hvorfor skulle ellers kinesiske studentdemonstranter reise en ti meter høy demokratigudinne på Den himmelske freds plass i 1989? Kina vil ikke være i stand til å fremme den saken i global skala uten å rydde i eget reir først.

Artikkelen ble korrigert 24.5: I en tidligere versjon sto det at FN eksisterte i 1919. Det riktige er at Folkeforbundet, FNs forløper, ble opprettet da.

Copyright: Project Syndicate, 2018.

Oversatt av Lene Stokseth