Trygdeeksport er ingen trussel mot velferdsstaten

Alle partier på Stortinget har en negativ grunnholdning til å sende norske trygder ut av landet. Da tinget vinteren 2018 drøftet en melding fra regjeringen om trygdeeksport, sluttet for eksempel en samlet arbeids- og sosialkomité seg til «regjeringens målsetting om å redusere eksporten av norske velferdsytelser». Her vil norske politikere begrense folks sosiale rettigheter. Det finnes nok noen nyanser i dette synet, først og fremst overfor norske pensjonister som vil bo noen år i utlandet. Men det forandrer ikke hovedinntrykket.

Det som nå omtales som en trygdeskandale, gjelder strengt tatt ikke trygdeeksport i teknisk forstand, men utbetaling av trygd til personer som bor i Norge og reiser midlertidig ut av landet. Men ingenting tyder på at holdningene er mer liberale overfor denne gruppen.

Også venstresiden er negativ

De som står for gjennomføringen av politikken i Nav har også lagt seg på en restriktiv linje. Så restriktiv at den er klart ulovlig. Trygdemottakere som reiser ut av landet har fått store tilbakebetalingskrav, og noen er meldt til påtalemyndigheten og sendt i fengsel. Et av de mange viktige spørsmålene som bør belyses av den undersøkelseskommisjonen som nå skal oppnevnes, er om denne fortolkningspraksisen henger sammen med det restriktive politiske klimaet. Å være lojal overfor politiske signaler regnes normalt som god forvaltningspraksis. Men lojalitet overfor lovgivningen skal veie tyngre.

Et lite lysglimt i en mørk historie er at det er systemets egen klageordning, Trygderetten, som omsider har avdekket denne uretten. Det er ikke folkevalgte, presse eller domstoler.

Merkeligere er det at venstresiden, som vanligvis er for sterke sosiale rettigheter både for nordmenn og innvandrere, er så negative til eksport av trygdeytelser.

Blant partiene har Fremskrittspartiet vært klart mest restriktive, og da særlig overfor innvandrere og de som oppholder seg midlertidig i Norge. Partiet sier i sitt handlingsprogram for 2017-2021 at sosiale ytelser i større grad bør knyttes til norsk statsborgerskap, og de vil stille strenge vilkår for utbetaling av trygd til utlendinger.

Merkeligere er det at venstresiden, som vanligvis er for sterke sosiale rettigheter både for nordmenn og innvandrere, er så negative til eksport av trygdeytelser. Noe av forklaringen er nok at det er EU som står for de sterke rettighetene på dette området. Lovregler som er laget i Brussel, skaper lett motstand uansett innhold. Det burde gå an å ha et mer nyansert syn på dette. Mennesker som mottar trygd, kan ha gode grunner til å oppholde seg i andre land i kortere eller lengre tid. Og det går an å vise større solidaritet med arbeidere som har reist fra sitt hjemland for å jobbe i Norge.

Fri bevegelse er kjernen

Argumentene som brukes mot å sende trygdepenger til utlandet, er mange. Det undergraver velferdsstatens økonomiske bærekraft, fremmer svindel og svekker velferdsordningenes legitimitet.

Men argumentene for en liberal praksis er sterke. Det gir mennesker større valgfrihet i hvordan de vil leve sine liv. Noen kan ønske å bo sammen med sin familie i alderdommen eller når helsa svikter, andre ønsker å bo i land med bedre klima og lavere levekostnader i kortere eller lengre perioder av livet.

I utformingen av EUs politikk henger de sterke rettighetene sammen med prinsippet om fri bevegelighet. Dette prinsippet var opprinnelig knyttet til arbeidskraften, men er senere utvidet til alle borgere. Muligheten for å søke seg jobb i andre land, blir uthult hvis de ikke kan ta med seg sine opparbeidede sosiale rettigheter tilbake til hjemlandet. Det ville også ramme norske bedrifter.

Les også forsker Cathrine Talleraas: Trygdeskandale med dype røtter

Neppe noen trussel

Det er tvilsomt om trygdeeksporten representerer noen økonomisk trussel mot den norske velferdsstaten. I 2018 sendte Nav 7,2 milliarder kroner til utlandet. Det var 1,65 prosent av de samlede trygdeutbetalingene dette året, og det var en liten nedgang fra 2017. 60 prosent av midlene gikk til norske statsborgere. Den klart største gruppen var alders- og uførepensjonister med 56 500 personer, og 83 prosent av utbetalingene gikk til dem.

Sverige var det store utflyttingslandet for pensjonistene – over halvparten reiste dit. Deretter fulgte Danmark, USA og Spania. Når disse trygdemottakerne flytter til et annet land, har de ikke lenger krav på helsetjenester eller omsorgstjenester fra den norske velferdsstaten. Etter EØS-avtalen skal de få slike tjenester i de landene de flytter til, på linje med landets egne innbyggere. Dette betyr store innsparinger for Norge.

Nav må akseptere at sykmeldinger også kan innleveres fra andre EØS-land.

Det er naturligvis også noen problem og kostnader med trygdeoverføringer til andre land. Kontrollproblemet må tas alvorlig, ikke minst av hensyn til velferdspolitikkens legitimitet. Det gjør da også Nav. De krever for eksempel med jevne mellomrom attest for at alderspensjonister som har flyttet fra Norge, fortsatt lever. For uføretrygdede er det vanskelig å kontrollere om de har inntekter som skulle føre til at trygden ble redusert. Men reduksjon i uføretrygd på grunn av økte arbeidsinntekter skjer også i svært liten grad for uføre som bor i Norge.

Det er ikke fritt fram

De som mottar midlertidig trygd ved arbeidsledighet eller helsesvikt, og som skal tilbake til arbeidslivet, kan på ingen måte reise fritt og ukontrollert rundt i Europa. En arbeidsløs kan bare beholde dagpengene i inntil tre måneder for å søke jobb i andre land. For sykepenger og arbeidsavklaringspenger er det i Norge innført flere aktivitetsplikter. Disse pliktene må folk overholde etter EUs trygdeforordning 883/04, og dette kan være til hinder for å reise til utlandet.

Mottakere av arbeidsavklaringspenger må møte på de aktiviteter som de blir pålagt av Nav, men i venteperioder har de lov å reise til et annet EØS-land, enten det er for å besøke familie eller få litt sol og varme. I utformingen av disse pliktene har norske myndigheter et handlingsrom. De må ikke mekanisk tilpasse seg EU-reglene. Men Nav må akseptere at sykmeldinger også kan innleveres fra andre EØS-land.

Barnetrygd og kontantstøtte til utlandet utgjør 0,4 promille av de samlede norske trygdeutbetalingene.

Det er vanskeligere å finne gode begrunnelser som stemmer med norsk velferdsideologi for utbetaling av barnetrygd og kontantstøtte til EØS-borgere med barn som bor i et annet EØS-land. Vi regner disse ytelsene som velferdsgoder til barn og barnefamilier, og de inngår i en større pakke av familiepolitiske tiltak som henger sammen med hverandre. Utformingen av kontantstøtten henger for eksempel sammen med barnehagetilbudet. Slike pakker bør utformes og tilpasses det landet der barnet bor.

Men innenfor EU regnes slike kontantytelser som en økonomisk støtte til barnets hovedforsørger, og etter en slik tenkning er det naturlig å utbetale støtten i det landet vedkommende jobber. En polakk vil for eksempel finne det urimelig at han skal arbeide og betale skatt i Norge og bidra til at staten kan betale barnetrygd til norske familier, men ikke få rett til slike ytelser selv. Vi kan se på denne politikken som en del av prisen for at vi får tilgang til det store markedet som EU representerer. Men denne delen av prisen er lav. Barnetrygd og kontantstøtte til utlandet utgjør 0,4 promille av de samlede norske trygdeutbetalingene. Dette truer ikke den norske velferdsstatens bærekraft.