Udir mangler respekt for fag og fagfolk

I første versjon av min bok Vitnemålsfabrikken – fra konstruert til reell skolekrise? (2023) inkluderte jeg en anekdote fra våren 2016 som del av min kritikk av Utdanningsdirektoratets (Udir) eksamensoppgaver. På den tiden underviste jeg i faget «Politikk og menneskerettigheter» på Vg3, og elevene kom opp til skriftlig eksamen i faget.

I fagtradisjonen statsvitenskap skriver du for eksempel ikke jeg mener i en fagartikkel.

Jeg hadde allerede undervist i faget i flere år og hadde etter hvert prøvd meg fram til en fast introduksjonsøkt. Denne omhandlet akademisk skriving generelt og samfunnsvitenskapelig tekstproduksjon spesielt. Et viktig mål var å forsøke å få elevene med på forskjellen mellom en faglig vurdering i samfunnsfag og en mening om en politisk sak eller situasjon.

Forskjellen kan illustreres med hvordan politiske journalister skriver utrettelig om politiske personer, konflikter og mulige samarbeidskonstellasjoner, men de bedriver ikke samfunnsfag. I samfunnsfagene etterstrebes det motsatte av denne type journalistikk, som inneholder elementer av spekulasjoner, meningsytringer og mer eller mindre kvalifisert synsing om politikk.

I fagtradisjonen statsvitenskap skriver du for eksempel ikke jeg mener i en fagartikkel. Dette er blitt den akademiske tradisjonen i samfunnsfag nettopp fordi det er anerkjent at faren er stor for at fag og vitenskap kan bli til politiske meningsytringer.

Udir visste selvsagt bedre.

Våren 2016 kommer så følgende oppgaveformulering som del av eksamen i Politikk:

«Drøft samarbeidsmulighetene mellom partiene og hvordan de kan påvirke den parlamentariske situasjonen ved stortingsvalget i 2017.»

Åpenbart baserte altså oppgaven i det faget i videregående som er nærmest statsvitenskapen seg på politisk synsing om mulige samarbeidskonstellasjoner på Stortinget etter valget i 2017 – et valg (og en valgkamp) som ennå ikke var gjennomført.

Forutsetningen for å kunne drøfte slike problemstillinger er i stor grad at elevene leser politiske kommentarer og kronikker ofte nok til at de kan imitere dem – og ikke at de bruker de faglige verktøyene de får gjennom opplæringen i faget til å analysere, drøfte og vurdere faktiske politiske hendelser, systemtrekk, institusjoner eller årsakssammenhenger.

Oppgaven har derfor også en tydelig og uheldig klassekomponent.

Om elevene kort skulle kommentert en mulig tendens fram mot 2017 med basis i en faglig fundert analyse av faktiske forhold, hadde saken stilt seg annerledes enn når halvparten av en oppgave som skal besvares i formen fagartikkel legger opp til synsing om framtidige forhold.

Jeg gadd ikke å respondere på svaret fra direktoratet.

Prediksjon i samfunnsfaglige spørsmål er notorisk vanskelig, som blant andre psykologen Philip Tetlock har bevist gjennom 30 år med forskning. Hvordan norske 18-åringer skal utføre slike framtidsprediksjoner uten at det ene og alene blir synsing, er svært vanskelig å tenke seg.

En eksamensoppgave som legger opp til synsing om framtidige parlamentariske samarbeidskonstellasjoner undergraver fagets integritet (slik det også gjorde i en tilsvarende eksamensoppgave våren 2012) – og minner mer om en type tekst vi finner hos politiske kommentatorer i tabloid-pressen.

Oppgaven legger derfor opp til å bryte med formkravene til en samfunnsfaglig fagartikkel.

Alt dette skrev jeg i min klage til Udir den gang. Før jeg sendte klagen på vegne av en samlet samfunnfagsseksjon ved min skole, tok jeg kontakt med flere bekjente med relevant fagbakgrunn, og sjelden har vel så mange samfunnsvitere vært like enige. Samtlige mente at oppgaven var faglig uholdbar.

Udir visste selvsagt bedre. Svaret fra direktoratets vurderingsavdeling avviste klagen helt og fullt. Sensorer og elever hadde tatt godt imot oppgaven og lignende oppgave hadde blitt gitt før, så det så. Selve kjernen i min kritikk om synsing og ufaglighet fikk stå ubesvart.

Jeg gadd ikke å respondere på svaret fra direktoratet. Det var ganske klart at det ikke ville ha noen hensikt. Udir er ikke lydhøre for faglig fundert kritikk.

Det bidrar til karakterinflasjon.

Sjelden har dette vært tydeligere enn i år når Udirs manglende respekt for faglighet i skolen og manglende vilje til lydhørhet er offentlig debattert. Først nektet direktoratet å høre på advarsler fra profesjonen om å gjøre eksamen heldigital og tabbet seg ut. Så kom det fram at de selv hadde forfattet dikt til engelskeksamen.

Dette synes de er greit fordi de ikke bryr seg om engelsk litteratur som fag. Det har de heller aldri gjort, så lenge jeg har undervist i engelsk, dvs. fra 2010 til 2019. Derfor er grunngivingen de nå fremmer om at det vanligvis er åpent internett på denne eksamen og at det derfor er fare for juks med bruk av anerkjent litteratur, som selvsagt har vært analysert før, enda tynnere enn den høres ut ved første øyekast.

Jeg tror at den egentlige grunnen er det overordnede fokuset på reliabilitet i eksamensavvikling, som er eksplisitt utmeislet i det nye rammeverket for eksamen fra 2021. Eksamensoppgavene i engelsk har stadig oftere dreid seg om å teste elevenes instrumentelle ferdigheter. De vil ofte handle om å kunne identifisere språklige virkemidler i en tekst og uttrykke hvilken effekt disse virkemidlene har på leseren.

Dette er en oppgavetype som kan lages med en fasit.

Her kommer selvmotsigelsen mellom fagtekst og synsing enda tydeligere fram enn i 2016.

Det er derfor lett å måle og vurdere besvarelsen og sensorer vil sannsynligvis vurdere oppgavene likt. Eleven har identifisert to av fire språklige virkemidler, brukt korrekte faglige begreper og har et godt skriftlig språk = karakter 4. Eleven har identifisert alle virkemidlene og ellers gjort det samme = karakter 6.

Denne måte å tenke eksamensoppgaver på gir økt reliabilitet, men også faglig forflatning. Det bidrar til karakterinflasjon. Som jeg skriver i Vitnemålsfabrikken: «[dette]er en oppskrift på middelmådighet, samtidig som sensor jo er nødt til å gi full skår på denne middelmådigheten, fordi dette er jo så bra det er mulig å svare på slike lærelystdrepende oppgaver. Siden eksamen styrer undervisningen, skaper dette mer overflatelæring, stikk i strid med den uttalte ambisjonen med de nye læreplanene – og det alle snakker om når de snakker om kompetanse.»

Utgangspunktet for denne teksten – som inkluderer anekdoten fra 2016 – er en del av eksamensoppgaven i Politikk-faget i år:

«Du skal skrive en fagtekst der du med utgangspunkt i tabellen under kort kommenterer de mest interessante endringene fra 2021 til 2025, og drøfter den parlamentariske situasjonen etter valget i 2025.»

Her kommer selvmotsigelsen mellom fagtekst og synsing enda tydeligere fram enn i 2016, men ellers er oppgaven lik. Det er vanskelig å se dette som et eksempel på annet enn at Udir er ganske uinteresserte i faglige innvendinger.

Udir har ingen tillit ute i skolen.

Min forbundsfelle Thom Jambak treffer blink når han uttaler til Klassekampen lørdag 27.mai at eksamensoppgaven i engelsk er symptomatisk for hvordan direktoratet jobber, og det viser hvordan «Udir fjerner seg mer og mer fra virkeligheten i skolen».

I samme artikkel siteres litteraturkritiker Preben Jordal på at de egenproduserte diktene på engelskeksamen er et eksempel på «den dypeste intellektuelle fattigdom».

Kommentator Solveig G. Sandelson i Stavanger Aftenblad følger opp to dager senere med å kalle Udir arrogante, og hun foreslår – som Trond Giske gjorde allerede i 2015 – å legge ned hele direktoratet.

Med eksempelet fra Politikk-eksamen og denne teksten, støtter jeg alle disse uttalelsene. Udir jobber på en måte som arrogant avviser medvirkning fra fagfolkene i Skole-Norge. De bidrar til en faglig forflatning og et intellektuelt forfall gjennom en manglende respekt for fagene. Udir har ingen tillit ute i skolen.