Ulvedom med mange svakheter

Oslo Tingrett avsa sist fredag dom i saken om norsk ulveforvaltning. WWF fikk ikke medhold i at forvaltningen er ulovlig. Dessverre er dommen svak på flere punkter. Sentrale spørsmål er bare overfladisk behandlet og den rettslige metoden er i enkelte tilfeller svak.

Dommen gir derfor ingen god rettslig avklaring på viktige stridsspørsmål i ulvedebatten.

Det paradoksale er at en slik forståelse er stikk i strid med hva den samme tingretten mente for fem måneder siden.

Uten å gå inn i de konkrete vurderingene av fellingstillatelsene i dommen, vil jeg her peke på fire svakheter i tolkningen av de overordnede rettslige rammene for ulveforvaltningen.

Gir Grunnloven § 112 borgerne rettigheter?

Et sentralt spørsmål i dommen er hvilke begrensninger Grunnlovens miljøbestemmelse § 112 legger på statens frihet til å forvalte ulv og andre rovdyr. Staten mente at § 112 er overholdt når vi har vedtatt lover for å beskytte naturen – borgerne har altså ingen selvstendig rett til et levedyktig miljø som må vurderes uavhengig av lovgivningen.

Tingretten var enig i dette, uten egentlig å ha drøftet spørsmålet. Det paradoksale er at en slik forståelse er stikk i strid med hva den samme tingretten mente for fem måneder siden.

I klimasøksmålet konkluderte nemlig Oslo tingrett, etter en omfattende vurdering, med at § 112 gir borgerne rettigheter, og at det ikke er grunn til å hevde at § 112 er uten innhold på områder som er lovregulert. De foretok så en vurdering av om staten hadde iverksatt «adekvate og nødvendige tiltak».

Rettens metodebruk på dette punktet ville rett og slett stått til stryk på eksamen.

Tingretten er for så vidt ikke bundet av sin egen rettsforståelse i tidligere saker, men det er oppsiktsvekkende at samme domstol på så kort tid kan komme til to så ulike konklusjoner i samme spørsmål – uten noen som helst begrunnelse. Det er i alle fall ikke i tråd med behovet for rettslig forutsigbarhet i en rettsstat.

Er forvaltningen i tråd med internasjonale forpliktelser?

Et annet spørsmål er hvorvidt Norge gjennom medlemskap i Konvensjonen om vern av ville planter og dyr, og deres leveområder (Bernkonvensjonen), er forpliktet til å bevare ulvebestanden på et bestemt nivå. Spørsmålet beror på en tolkning av konvensjonen artikkel 2.

På dette punktet kom tingretten til at artikkel 2 ikke inneholder noen slik forpliktelse. Deres eneste argument her er fra et brev Bernkonvensjonenens sekretariat har sendt til Norge, hvor sekretariat skriver at «no precice numbers of population can be required by the States».

Retten foretar ingen tolkning av ordlyden i konvensjonen i lys av konteksten og formålet, som er det anerkjente utgangspunktet i folkerettslig metode. De forklarer ikke hvordan formuleringen «The Contracting  Parties shall take requisite measures to maintain the population of wild flora and fauna (…)» ikke skal forstås som en forpliktelse til å ivareta bestanden på et visst nivå (som ikke er det samme som at konvensjonen stiller et krav til eksakt antall individer).

Bernkonvensjonen sier at jakt på ulv som utgangspunkt er forbudt.

Og de legger heller ikke vekt på uttalelser fra konvensjonens «stående komité» (som består av alle landene tilsluttet seg konvensjonen) om at artikkel 2 krever en «tilfredsstillende bevaringsstatus».

Rettens metodebruk på dette punktet ville rett og slett stått til stryk på eksamen, og konklusjonen deres er i strid med hva internasjonale eksperter mener.

«Fare» eller «vesentlig fare»?

Bernkonvensjonen sier at jakt på ulv som utgangspunkt er forbudt. Men skal det likevel tillates er inngangsvikåret at det er fare for «alvorlig skade» («serious damage») på for eksempel husdyr.

I naturmangfoldlovens bestemmelse om jakt på ulv er dette oversatt til bare «fare». Retten sier seg her enig med staten at det ikke foreligger noen motstrid, men igjen – uten å begrunne standpunktet sitt.

Det interessante her er regjeringens fremste juridiske eksperter, Justisdepartementets lovavdeling, ikke ville ta «endelig stilling til spørsmålet» i sin uttalelse til Klima- og miljødepartementet i fjor. Lovavdelingen gikk imidlertid så langt som å si at en uttalelse i naturmangfoldlovens forarbeider om hvordan skadekravet der skal forstås «trekker i retning av å oppfatte lovens skadekrav som et mer generelt skadekrav som ikke fullt ut reflekterer Bernkonvensjonen».

Skadekravet er sentralt for terskelen – altså hvor lett det skal være å få felle ulv – og derfor svært viktig. Når lovavdelingen gir uttrykk for et slikt syn, er det merkelig at retten kan konkludere så lett uten engang å ha drøftet spørsmålet.

Norsk eller skandinavisk ulv?

Et siste viktig spørsmål er om det er den norske eller sør-skandinaviske bestanden som skal legges til grunn når en skal vurdere om jakt vil true bestandens overlevelse. Retten mener her det må være den sørskandinaviske bestanden, og viser til forarbeidene til naturmangfoldloven og en dom fra Borgarting lagmannsrett fra 2008. Konklusjonen bygger igjen på to grove feil.

Norge har derfor en selvstendig forpliktelse, selv om bestanden er delt.

For det første slutter de feil fra lagmannsrettsdommen i 2008, ved at de unnlater å nevne et sentralt poeng i dommen. Lagmannsretten uttalte nemlig at «Norge må for det første ta en del av byrdene ved en felles ulvebestand, og Sverige må for det annet sikres tilsvarende handlingsrom som Norge i ulveforvaltningen.

Norge kan således ikke ensidig uttømme det fellingspotensialet som den skandinaviske ulvebestanden har.». Av dette fremgår det altså at Norge ikke fritt kan ta ut ulv så lenge det ikke truer den skandinaviske bestandens overlevelse.

For det andre unnlater tingretten å ta stilling til hva Bernkonvensjonen sier på dette punktet. Ifølge den stående komiteen må konvensjonen tolkes slik at «even if the portion of a population found across an international boundary is secure, this does not justify a derogation if the population on national territory is not viable or where other satisfactory solutions can be found». Norge har derfor en selvstendig forpliktelse, selv om bestanden er delt.

Det er tvilsomt om rettssaken vil bidra til å dempe konfliktnivået i ulvedebatten.

Jussprofessor Ole Christian Fauchald ved UiO har også konkludert med at utgangspunkt er at landene har påtatt seg individuelle forpliktelser etter konvensjonen til å opprettholde levedyktige populasjoner innenfor sine grenser. Skal man gjøre unntak fra dette, må det være basert på en viss grad av samarbeid mellom Norge og Sverige. Hvorvidt det foreligger en akseptabel grad av samarbeid tar retten ikke stilling til.

Behov for anke til lagmannsretten

Det er tvilsomt om rettssaken vil bidra til å dempe konfliktnivået i ulvedebatten. Men selv om man ikke blir enige om de faktiske forhold, kan den bidra til å skape mer klarhet og forutsigbarhet rundt noen viktige rammer for forvaltningen – for eksempel hvilke krav som stilles av Grunnloven og Bernkonvensjonen. Det er det behov for.

For at alle parter skal forholde seg til disse rammene i fremtiden, er det imidlertid en forutsetning at dommen har en viss legitimitet. Det fordrer at den er godt begrunnet og ikke lar viktige argumenter og spørsmål stå ubehandlet. Derfor er det synd at dommen mangler kvalitet. Forhåpentligvis kan en ankebehandling «rette opp æille feil i frå i går», som Alf Prøysen synger.