Det er viktig at barn og unge med funksjonsnedsettelser også blir møtt med krav og forventninger om at de har noe å bidra med etter endt skolegang.
Vi har gode skole- og utdanningsmuligheter i Norge. Dessverre er det fortsatt ekstra strevsomt å være elev eller student med funksjonsnedsettelse. Noen trenger fysisk tilrettelegging, andre trenger organisatorisk tilrettelegging og noen trenger faglig. Andre trenger en kombinasjon. Det er flere lover som gir rett til tilrettelegging i skole- og utdanningssituasjonen. Utfordringen er å sikre tilretteleggingen i praksis.
Noen elever har ikke foreldre som kan kjempe for dem slik mine gjorde for meg.
Tall fra 2019 viser at 40 prosent av personer med funksjonsnedsettelser har grunnskole som høyeste utdanning, mens tallet for befolkningen for øvrig var 25 prosent. Samtidig er det påvist at det er en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og graden av sysselsetting for personer med funksjonsnedsettelser. Med andre ord er skole- og utdanningsmuligheter ekstra viktig for denne gruppa.
Jeg har gått gjennom utdanningssystemet med fysisk og faglig tilrettelegging, og vet at foreldre ofte må kjempe med nebb og klør for at barna skal få den hjelpen de har rett på. Noen elever har ikke foreldre som kan kjempe for dem slik mine gjorde for meg. Det er bekymringsfullt at det er såpass tilfeldig hva slags oppfølging, tilrettelegging og veiledning elever og studenter får.
Jeg opplevde det å være student med funksjonsnedsettelse som veldig fint, men også litt ekstra stressende. Det var ikke lenger et «apparat» rundt meg som skulle ivareta behovene mine. De fleste utdanningsinstitusjoner har en tilretteleggingstjeneste, og det kan være en god hjelp for studenter med funksjonsnedsettelser. Samtidig varierer det nok fra studiested til studiested hvor godt ordningen fungerer i praksis. Jeg hadde lavt skap, fast plass og fikk hjelp til å flytte stolen min til eksamenslokalet før hver eksamen. Ellers var det ikke så mye jeg så til tilretteleggingstjenesten.
Kurslederen ble fryktelig flau, for det var nok ingen som hadde regnet med at person i rullestol skulle komme seg inn der.
Noe av det mest utfordrende i hverdagen som student, var at jeg ikke alltid visste om jeg kom inn i forelesningslokalene. Vi holdt til i gamle bygninger, og jeg måtte som oftest ta bakveien, fordi hovedinngangen hadde trapp. Vi byttet også mellom ulike rom, og det var ikke alltid jeg visste at det aktuelle rommet hadde en bakvei. Vennene mine har derfor dratt meg opp diverse trapper bare for å oppdage (i ettertid) at det fantes en annen vei inn.
Jeg husker særlig godt en gang jeg og en venninne kom over et kvarter for sent til et kurs fordi det viste seg at det ikke var heis opp til kursrommet. Venninnen min bar rullestolen i tillegg til at hun hjalp meg, og vi tumlet inn i rommet etter at timen hadde begynt. Kurslederen ble fryktelig flau, for det var nok ingen som hadde regnet med at person i rullestol skulle komme seg inn der.
I ettertid har jeg tenkt at jeg ikke burde følt meg skamfull eller «i veien» i den situasjonen, men det gjorde jeg. Det er ikke noe gøy å føle at du avbryter en undervisningssituasjon, selv om årsaken faktisk er at du ikke har hatt mulighet til å komme inn på samme måte som andre.
Unge med funksjonsnedsettelser må få lov til å ha drømmer og ambisjoner for fremtiden, og de bør bli tatt på alvor, akkurat som andre
Forhåpentligvis blir tilgjengeligheten bare bedre for dagens og fremtidens studenter, men det er likevel viktig at vi snakker om disse utfordringene.
Skole- og utdanningssystemet vårt legger grunnlaget for de mulighetene elevene og studentene får senere i livet. Det er viktig at barn og unge med funksjonsnedsettelser også blir møtt med krav og forventninger om at de har noe å bidra med etter endt skolegang. Forventningene må selvfølgelig være tilpasset forutsetningene den enkelte har, sånn at målene er mulig å nå. Unge med funksjonsnedsettelser må få lov til å ha drømmer og ambisjoner for fremtiden, og de bør bli tatt på alvor, akkurat som andre. For ofte ender unge med funksjonsnedsettelser opp med uføretrygd i 18-årsgave. Det er kostbart for samfunnet, og noe den unge i mange tilfeller ikke ønsker.
Teksten er en bearbeidet versjon av to innlegg fra Stine Dybvigs Instagram-konto.
Kommentarer