Uviljen mot de skeive

Slagordet «Knus homolobbyen» har vært et av nazistene i Den nordiske Motstandsbevegelsens slagord de siste årene (Eriksson, M. Forestillingen om en homolobby, 2018).

Å fremstille Pride-aktiviteter som et overgrep mot barn, spiller rett inn i et narrativ som ulike ytre høyrekrefter har spunnet lenge.

Det er et forsøk på å appellere til de samme impulsene som ligger bak en global reaksjon mot skeive rettigheter, impulser som det siste året også har kommet til uttrykk i norsk offentlighet i større grad enn før. Globalt sett konkluderer Human Rights Watch i en rapport at rettighetene til LHBTQIA-mennesker er under angrep i mange land, og vi kan f.eks finne igjen retorikken om en «homolobby» i talene til den kryptofascistiske italienske statsministeren Georgia Meloni (Klassekampen 27.3.2023).

Her hjemme har vi nylig sett at Redd Barna måtte avlyse et Pride-arrangement som følge av trusler og hets, og vi hadde også en skyteepisode som trolig var motivert av LHBTQ-hat. Vi har sett en samfunnsdebatt til dels preget av ytringer som «det er for mye Pride», «det har tatt helt overhånd», eller «å ta barn med i Pride-parade er et overgrep mot barna».

Det siste er spesielt avslørende fordi det langt på vei tydeliggjør en kobling mellom de reaksjonære og antatt folkelige utspillene vi har sett i det siste, og noe mye mørkere.

Å fremstille Pride-aktiviteter som et overgrep mot barn, spiller rett inn i et narrativ som ulike ytre høyrekrefter har spunnet lenge. Alt fra kristen-konservative til reaksjonære liksom-liberalere til overbeviste nazister har gjennom hele det siste århundret forsøkt å fremstille homofili og pedofili som to sider av samme mynt.

Det er selvsagt ulike grunner til hvorfor folk i det hele tatt kjøper sammenligningen mellom homofili og pedofili.

Det nazistiske slagordet forsøker å appellere til menneskers hat mot pedofile overgrep og vende hatet mot homofile. I nazistenes verden er homofili jødenes våpen mot den hvite rase: jødene vil gjøre flest mulig hvite til homofile slik at de ikke får barn og blir svake og myke. Mens nazistenes slagord ble nær universelt fordømt da det dukket opp for en del år siden, har det underliggende budskapet piplet frem litt etter litt, utvilsomt til nazistenes store glede.

Denne utviklingen kan trolig ses i sammenheng med fremveksten av den amerikanske Qanon-konspirasjonsteorien, hvor mektige liberale eliter mistenkes for å være en del av hemmelige pedofili-ringer. Qanon har lånt en viss legitimering fra avsløringene rundt nettverket til Jeffrey Epstein, hvori en rekke rike kjendiser som f.eks Donald Trump inngår.

Men i stedet for å rette søkelyset mot storkapitalens virkelige eliter, er Qanons konspirasjonsteoretikere mer opptatt av å skylde på en konstruert jødisk, liberal og homovennlig elite. At Qanon frikjenner kapitalismen og skylder på jøder og homofile, er som ventet, i og med at det er en konspirasjonsteori som i stor grad fremmes av fascister.

Hvor kommer denne uviljen mot de skeive fra?

Dette er kjent stoff og det er også kjent stoff hvordan Trump selv har bidratt til å spre Qanon til et stort publikum. At et tankegods som kobler pedofili opp mot jøder og skeive ble spredt fra verdens største talerstol, kringkastet rett fra Det Hvite Hus inn i norske tv- og dataskjermer, må trolig være en stor del av forklaringen på hvorfor vi nå kan finne det igjen her hjemme.

Ikke bare i kommentarfelt på internett, men også i det offentlige ordskiftet.

Det er selvsagt ulike grunner til hvorfor folk i det hele tatt kjøper sammenligningen mellom homofili og pedofili. Noen, som nazister og en del kristenkonservative, har ment dette hele tiden og er glade for at debatten har tatt denne vendingen. Andre har gjerne i stedet bare hatt en vag følelse av at de misliker Pride og skeive og føler først nå, når koblingen mellom skeivhet og overgrep gjøres i offentligheten, at de har fått et påskudd for å legitimt kunne ytre seg mot aksept av skeive uttrykk og rettigheter.

Slik fører tendenser i offentligheten til at hat kommer til overflaten, både det hatet som er åpenbart og det som skjuler seg tynt tilslørt bak gode manerer og en liberal fasade.

 

Hatet mot det flytende

Hvordan henger dette her sammen? Hvor kommer denne uviljen mot de skeive fra?

En mulig forklaring kan vi finne hos den tyske tenkeren Klaus Theweleit, som på 1970-tallet skrev det som stadig fremstår som en av de mest innsiktsfulle studiene av forholdet mellom hat, fascisme, maskulinitet og samfunn, nemlig Männerphantasien (1977), Male Fantasies (Minnesota, 1987) på engelsk.

En av de mer provokative påstandene Theweleit argumenterer for, er at fascismens kjerne er kvinnehat: hat mot det kvinnelige – eller det som det kvinnelige representerer eller er kulturhistorisk assosiert med – nemlig det flytende, myke, vage, duse, uklare, grenseoverskridende og fremfor alt ukontrollerbare.

En strengt disiplinert psyke var en nødvendighet for å utføre den imperialistiske krigens ugjerninger.

Dette hatet finner en igjen i alle konservative, reaksjonære eller fascistiske miljøer, enten det er kristenkonservative, konservativ islam eller andre. For Theweleit består den reaksjonære impulsen så å si dypest sett i en reaksjon mot nærværet av det kvinnelige, enten i form av en faktisk kvinne som vekker ukontrollerbare følelser hos en forknytt og kanskje traumatisert mann, eller i form av noe tilsvarende ukontrollerbart som nekter å underkaste seg den patriarkalske kontrollen, som f.eks en opprørsk revolusjonærbevegelse som arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen eller skeivt opprør.

Dette kan høres vilt ut for leseren, men det er ikke verre enn at det handler om kontroll.

Vi må også huske det som historiker George Mosse viste i The Image of Man, nemlig at den forståelsen av maskulinitet som har preget vår samtid i stor grad ble konstruert på 1800-tallet og knyttet tett opp til imperialistisk og kapitalistisk kontroll, gjennom produksjon av kultur (Mosse, G. The Image of Man, Oxford, 1998).

Behovet for kontroll over mennesker ble innbakt i selve forståelsen av mannlighet. Maskulinitetsidealet ble også formet til å dyrke frem de kvaliteter som trengtes i imperiets soldater, nemlig hardhet, hensynsløshet, brutalitet og lojalitet. «Stiff upper lip», som det het i det britiske imperiet.

Om trusselen enn er imaginær, fremstår den like fullt virkelig for de som drives av denne frykten.

Gutter og unge menn som vokste opp med dette idealet, ble i bunn og grunn nektet opplæring i håndtering av følelser og var nødt til å verge seg mot dem gjennom å pansre seg: bygge opp et skall rundt seg, både gjennom fysisk fostring, men også gjennom hard disiplinering av psyken.

En strengt disiplinert psyke var en nødvendighet for å utføre den imperialistiske krigens ugjerninger, men også for å undertrykke uhåndterlige følelser for å kunne fungere i en utrygg verden. Denne imperialistiske og kapitalistiske maskuliniteten fra 1800-tallet ble siden videreutviklet og tatt til det ekstreme av fascismen, noe en så tydelig i både Italia og Tyskland, f.eks både i de store muskuløse metallstatuene og de maskinelle militærmarsjene.

 

Det ukontrollerbare

Theweleit skriver at når menn har blitt drillet inn i en slik tilstand, blir kvinnen noe en ikke kan håndtere. På samme måte som den erotiske kvinnens ukontrollerbare nærvær truer med å trenge gjennom det kroppslige og mentale panseret soldatmannen har konstruert, og denne trusselen blir gjentatt i arbeider- og kvinnebevegelsens opprør mot den etablerte patriarkalske samfunnsordenen, utgjør skeive miljøer også en imaginær trussel mot selvet for de som drives av den reaksjonære impulsen, både gjennom sin blotte eksistens og gjennom kamp for sine rettigheter. Om trusselen enn er imaginær, fremstår den like fullt virkelig for de som drives av denne frykten.

Fokuset på påståtte overgrep mot barn har åpnet et rom for å uttrykke uviljen som en del mennesker kjenner på.

Det kvinnelige/ukontrollerbare er noe som undergraver det den reaksjonære kjenner som trygt, altså status quo. Skeive mennesker er som regel assosiert med dette kvinnelige på en eller flere måter. Homofile menn lever i forhold der en mann har tatt en kvinnes plass. I lesbiske forhold har en kvinne tatt mannens plass, de klarer seg uten menn i det hele tatt. De som på ene eller andre måten er trans, er på sin side så totalt grenseoverskridende at de, til tross for at de er få, synes å utgjøre kanskje den største trusselen mot det bestående i de reaksjonæres øyne.

Det er derfor ikke tilfeldig at den uviljen mot Pride som kom til syne i årets debatt, kom surfende inn på en bølge av transhat fremmet av både rike, internasjonale kjendiser så vel som skeive norske samfunnsdebattanter. En har fremstilt transfolk som et problem som ikke hører hjemme i Pride, noe som har åpnet for at en rekke ulike reaksjonære aktører har følt seg trygge nok til å angripe den skeive bevegelsen gjennom å gå løs på de mest grenseoverskridende elementene, nemlig transfolk og kink-miljøet.

Begge disse passer relativt enkelt inn i en konstruert kobling mellom skeivhet og pedofili, siden de grenseoverskridende utrykkene til kinkmiljøet og tanken om transskjønnhet er noe som fremdeles er utbredt å mene at barn ikke må eksponeres for.

Kombinasjonen av Qanons tankegods og en reaksjonær motstand mot transpersoners økte synlighet, er trolig to viktige drivkrefter bak den konservative vendingen i årets debatt om skeive rettigheter – som om det trengs diskuteres hvorvidt skeive skal ha fulle rettigheter. Fokuset på påståtte overgrep mot barn har åpnet et rom for å uttrykke uviljen som en del mennesker kjenner på.

De som sprer hat er gjerne mennesker hvor dette begjæret etter kontroll har tatt overhånd.

Den reaksjonære impulsen og begjæret etter kontroll Theweleit finner i de fascistiske soldatmennene, er en ekstremvariant av noe som finnes i større eller mindre grad hos mange, uavhengig av kjønn, hudfarge, legning etc, fordi det er knyttet til et grunnleggende behov for trygghet. Mangel på trygghet skaper frustrasjon, som ofte blir formet og rettet til en uvilje mot alt som utfordrer samfunnsordenen.

Det gjelder også mennesker som av ulike grunner kan sies å ikke ha full tilgang til sitt eget selv, som underbevisst opplever seg selv som fragmentert og føler at panseret en har skapt seg er i en viss grad av oppløsning, og som er besatt av bekjempe alt som kan tenkes å true med ytterligere oppløsning – f.eks oppløsning av tradisjonelle kjønnsroller eller andre overskridelser av det en trodde var en fast og ukrenkelig grense mellom kvinne og mann.

Folk som sliter med denne typen ubevisste komplekser er ofte nærmest sykelig opptatt av å opprettholde faste og ukrenkelige grenser i møte med det flytende og grenseoverskridende. Det grenseoverskridende er grunnleggende ukontrollerbart og blir en dødsfiende for den reaksjonære, fordi hen opplever at selve grunnen hen står på smuldrer opp.

Den samme effekten og en tilsvarende uvilje vil en også finne hos mer vanlige folk. Når selvet er en ustø grunn, fremstår hele verden som et utrygt sted som truer med å rase sammen og tilintetgjøre en. Da blir det også naturlig og veldig menneskelig å gripe etter en hver mulighet for å kunne utøve kontroll, for å kunne skape en illusjon av kontroll over tilværelsen i en usikker verden.

De som sprer hat er gjerne mennesker hvor dette begjæret etter kontroll har tatt overhånd. En usikker verden påvirker gjerne folk på den måten, og med det kan vi også snakke om en tredje drivkraft bak årets pridehat og hat generelt: Krisetid.

De nevnte krisene både finner sted i kapitalismen og har sin årsak i den, og de avføder i sin tur mindre og mer individuelle kriser.

Det er en kjent sak at folk blir mer ustabile i krisetid, og det siste året har krisene vært særskilt mange for nordmenn. Det er krig i Europa, det er inflasjon og prisstigning, strømpriskrise, det har vært pandemi i to år, det er en overveldende klimaødeleggelse og ikke minst har det vært global finanskrise jevnt og trutt i 14 år.

Hvordan disse krisene materielt påvirker den enkelte innbygger, varierer selvsagt veldig, men det avgjørende er at disse uansett omtales i media som noe alvorlig som en må forholde seg til og bekymre seg for. Det er tilstrekkelig for at det smått om sen begynner å påvirke psyken.

Å skulle forklare hatet ved hjelp av slike psykoanalytiske perspektiver, blir av radikalere ofte omtalt som en psykologiserende bortforklaringer som frikjenner kapitalismen, men poenget her er nettopp at hatet skapes ved at psyken påvirkes av forhold knyttet til kapitalismen. Radikalerne har helt rett i at det ville være reduksjonistisk å forklare uviljen og hatet ut fra psykologiske faktorer uten å sette disse i sammenheng med samfunnsstrukturene rundt oss.

De nevnte krisene både finner sted i kapitalismen og har sin årsak i den, og de avføder i sin tur mindre og mer individuelle kriser.

 

Det sårbare barnet

For Theweleit, og psykoanalytikerne han bygget på, hadde hatet – enten det var ekstremt hat eller hat generelt – sitt opphav i den enkeltes barndom. I dag høres dette nærmest ut som en klisje, men vi har tross alt omfattende kunnskap om hvor utrolig viktig barneårene er for hvordan mennesket utvikler seg.

Forskere som Margareth Mahler og Michel Balint m.fl. fokuserte særlig på de aller første leveårene, det en kaller den pre-ødipale relasjonen mellom barnet og hovedforsørger, tradisjonelt sett moren. Denne fasen går forut for den mer kjente ødipale relasjonen mellom barn, mor og far: altså ødipustriangelet.

Slike forhold kan ene finne i alle hjem, uavhengig av klassetilhørighet og materiell velstand.

I den pre-ødipale relasjonen finner vi den symbiotiske fasen, hvor barnet oppfatter seg i symbiose med hovedforsørger, altså oppfatter seg og hovedforsørger som en enhet. Etter hvert blir barnet sakte klar over seg selv som individ distinkt fra hovedforsørger, en uhyre sårbar periode som kan kalles individueringsfasen.

Om denne prosessen forstyrres, kan det skape store problemer for menneskets evne til å forholde seg til omverdenen. Om dette går ubehandlet, kan mennesket vokse opp med et enormt begjær etter å kontrollere omgivelsene, for å kompensere for en manglende kontroll over sitt eget indre liv.

I kombinasjon med andre faktorer kan slike personer ende opp i mer eller mindre konservative, reaksjonære eller fascistiske miljø, men en kan like gjerne finne dem i progressive, liberale, sosialdemokratiske og sosialistiske kretser. Folk som i større eller mindre grad sliter med disse kompleksene, finnes overalt i samfunnet, og de søker seg gjerne til miljøer hvor de kan utøve dominans.

En viktig grunn til at denne typen tilstand er så utbredt, er fordi hierarkiske samfunn delt opp i fattig og rik, slik også Norge er, legger forholdene til rette for at slike tilstander oppstår. Dette er svaret på spørsmålet regjeringens ekstremismekommisjon skal stille, nemlig hvorfor sosialdemokratiske Norge har fostret fascister som har begått dødelige terrorangrep til tross for de siste 50 år med stigende velstand og fokus på fri og sunn barneoppdragelse.

Forstyrrelser i barndommen er dog ikke noen nødvendighet for at hatet skal oppstå.

Det skal som antydet ikke mye til før individueringsfasen blir forstyrret. F.eks. om hovedforsørger skyver barnet fra seg eller i motsatt fall er overbeskyttende, blir prosessen forstyrret og det kan skape problemer for barnets evne til å skape objektrelasjoner. Om en legger til faktorer som alkoholmisbruk, familievold og generell omsorgssvikt, får en fort større forstyrrelser.

Slike forhold kan ene finne i alle hjem, uavhengig av klassetilhørighet og materiell velstand. Koblingen mellom hat og det kapitalistiske klassesamfunnet er således mer kompleks enn det forslitte narrativet om arbeiderklasse, filleproletariat og sosial nød. Det finnes nok av hat i de øvre samfunnslag. Materiell velstand er ingen garanti mot at foreldre viderefører omsorgssvikten de selv opplevde som barn.

 

De skadelige hierarkiene

Forstyrrelser i barndommen er dog ikke noen nødvendighet for at hatet skal oppstå. Dette handler også om hvordan menneskets psyke påvirkes av å leve i et samfunn med et klart hierarki med de rike på toppen og de fattige på bunnen, og hvor tilfeldigheter avgjør hvor en lander i dette hierarkiet.

Uansett hvor høyt en sitter i hierarkiet, skal det ikke så mye til før en raser nedover mot fattigdom. Hele dette hierarkiske samfunnet er preget av en grunnleggende utrygg situasjon, og i en slik situasjon vil menneskepsyken søke etter måter å gjenvinne en følelse av kontroll på.

Individet blir fort klar over at det ikke har noen form for kontroll eller påvirkning når det gjelder de økonomiske strukturene som holder det i en skruestikke, og psyken søker etter andre arenaer å utøve kontroll på.

Hatet mot de skeive er i bunn og grunn bare en ekstremvariant av en generell uvilje som er langt mer utbredt.

Det enkleste og mest tilgjengelige alternativet er som regel å prøve å dominere menneskene rundt seg på mer eller mindre tilslørte og sofistikerte måter, f.eks. ved direkte trakassering eller ved å «bare» jobbe politisk for innskrenking av andres rettigheter.

Livet i klassesamfunnet fører til en livsførsel hvor en i beste fall lever godt, mens andre lider og hvor en er i konflikt med det en dypest sett vet er riktig, noe som også sliter på psyken.

Når dette begjæret etter å dominere opptrer samtidig med ubehaget som oppstår når noen forsøker å krysse linjer og grenser som er nedfelt i den vestlige kulturen, som f.eks den bibelske ekteskapsstrukturen mellom mann og kvinne, eller 1800-tallets beinharde maskulinitetsideale som vi fortsatt sliter med i dag, vil det fort kunne oppstå slik bevisst eller underbevisst hat.

Da er en også særlig mottakelig for den typen lett tilslørte homofobiske og transfobiske narrativ som vi har sett i leserbrev, kronikker og kommentarfelt det siste året, spesielt om disse narrativene gis et skinn av legitimitet av mediefolk, politikere eller andre opinionsdannere.

Når det hevdes i rikspressen at å ta barn med i Pride-tog er å regne som et overgrep mot barna, åpner det et rom for å snakke om andre koblinger mellom skeivhet og barneovergrep, som for eksempel å kalle skeive for pedofile, slik nazister og en del kristenkonservative gjør. På denne måten går normaliseringen sin gang, og det fører før eller senere til fysiske voldsangrep.

For om en lar det gå, er det langt fra sikkert at det ordner seg til slutt.

Skjønt snarere enn normalisering, er det kanskje riktigere å kalle det en tilbakevending av noe vi har trodd at vi har utryddet eller i det minste bekjempet, men som egentlig bare ble midlertidig dyttet ut til randsonene av samfunnet og som er knyttet til grunnstrukturene i samfunnet – også i den norske velferdskapitalismen – og som nå først snikende, så brølende, kommer tilbake.

Hatet mot de skeive er i bunn og grunn bare en ekstremvariant av en generell uvilje som er langt mer utbredt. Denne uviljen holdes i sjakk i den grad samfunnet utvikler seg i en retning som gir både materiell og psykologisk, relasjonell og emosjonell trygghet for menneskene som bor her.

Når samfunnet beveger seg retning av mindre trygghet, er det derfor ingen overraskelse at uviljen vokser og hatet får bedre levekår. Dette viser at kampen mot hatet må tas på mange fronter, og at fremfor å lene seg på holdningskampanjer og formynderi, må en supplere med en politikk som reelt tar oss i en tryggere retning, og ikke minst med en sterkere motstand mot politikk som går i motsatt retning.

For om en lar det gå, er det langt fra sikkert at det ordner seg til slutt.