Veien ut av Civitas markedsmyr

I utvekslingen mellom Civita-rådgiver Storsletten og meg, svarer ikke Storsletten på min påpekning om at Civita overser omsorgens egenart, han bagatelliserer dokumenterte utfordringer med kommersielle aktører i barnehagesektoren, og unngår å redegjøre for svakhetene i hans resonnementer.

Istedenfor å svare, tyr han til et velkjente argument om at kommersialisering av den fellesfinansierte velferden er nødvendig i møte med «eldrebølgen».

Det er viktig å ha klart for seg at kommersialiseringen ikke gir flere ansatte eller større budsjetter.

Argumentet bygger på at den fremtidige alderssammensetningen vil kreve et høyt bemanningsbehov i omsorgsektoren, og at dette kan bli utfordrende å finansiere. Derfor må vi tenke på betydningen av «effektivitet, kostnader og innovasjoner», ifølge Storsletten.

Velferdstjenestene vi diskuterer er offentlig finansierte, og størsteparten av de som arbeider der er utdannet i offentlige institusjoner. Det blir verken større budsjetter eller flere utdannede helse- og omsorgsarbeidere av at en kommersiell aktør drifter tjenesten. Det skapes heller ikke flere stillinger. Arbeidsplassene er finansiert av felleskapet gjennom skatt, enten den er kommersielt, offentlig eller ideelt driftet.

Det fremtidige bemanningsbehovet Storsletten selv peker på som en utfordring, løses altså ikke med Storslettens generelle termer som «produktivitetsfremmende teknologi og metoder». Det er det mulig Storsletten selv er klar over, for når han skal bli konkret snakker han om «generasjonsmøter», «kulturledere» og «uterestauranter».

Et dårligere offentlig velferdstilbud vil kunne presse de som har råd over i egenbetalte løsninger.

Det er viktig å ha klart for seg at kommersialiseringen ikke gir flere ansatte eller større budsjetter. Derimot vil det gi økte kostnader til kontroll av kommersielle aktører.

Når kommersielle aktører skal tjene penger i arbeidsintensive sektorer, slik omsorgsektoren er, medfører det ofte press på bemanning, lønns- og arbeidsvilkår. Det går utover ansatte og tjenestetilbud.

For å bøte på at profitt hentes ut med «innovasjoner» som kutt i antall ansatte og arbeidsbetingelser, tvinges det offentlige til å forsøke å regulere bedre. Resultatet er mer byråkratisering der ansattes tid må brukes til skjemaer og rapportering. Det offentlige påføres også ekstrakostnader for kontroll og tilsyn, og noen tilfeller rene korrupsjonssaker. Dette er ikke en fornuftig måte å gjøre ting på.

Markedsideologien bygger på et helt sett med ideologiske forestillinger om at mest mulig bør privatiseres og drives etter markedsprinsipper

Trusselen Storsletten bruker som argument for at vi uansett må benytte kommersielle, er at kommersielle kan danne et helprivat tilbud. Altså et todelt helsevesen. Dette er å snu problemstillingen på hodet. Den største trusselen er en svekket offentlig sektor. Et dårligere offentlig velferdstilbud vil kunne presse de som har råd over i egenbetalte løsninger.

Til nå har dette markedet vært lite i Norge, fordi folk har kunnet stole på det offentlige sikkerhetsnettet. Dette sikkerhetsnettet må vi kjempe for å bevare.

Jeg mener Storsletten ikke svarer på bristene i sine egne resonnementer, fordi hele hans tenkemåte er bygd rundt et ideologisk spor. Civita jobber ut ifra et bestemt ideologisk standpunkt, kjent som nyliberalisme, eller markedsliberalisme.

Markedsideologien bygger på et helt sett med ideologiske forestillinger om at mest mulig bør privatiseres og drives etter markedsprinsipper. Statens grunnleggende rolle skal endres, gjennom at grensene mellom stat og marked flyttes, og arbeids- og kapitalmarkeder dereguleres. En politikk som i stor grad støttes av finanskapitalen selv, så lenge den tjener på det.

Den markedsliberale perioden ble særlig synlig under Margareth Thatcher og Ronald Reagans æra i storpolitikken, og Civita fører den videre i norsk kontekst anno 2022.

Jeg tror det er viktig å synliggjøre hvordan den type ideologisk kommunikasjon Storsletten legger opp til, forstyrrer mer enn den opplyser debatten.

Til forskjell fra klassiske liberalister på attenhundretallet, som kjempet mot en eneveldig kongemakt som kunne true eiendomsrett og frihet, kjemper nyliberalistene for minst mulig folkestyre og mest mulig marked.

De forsøker å undergrave tilliten til offentlig sektor, slik Civita-leder Kristin Clemet gjør med sine mange retoriske spørsmål til offentligheten. Hun spør for eksempel om det å tjene penger er verre enn at det «offentlige sløser bort like mye eller enda mer». Ved å insinuere at det offentlig egentlig ikke fungerer, og anklage ideelle for manglende «vekstevne» og «innovasjon», skal grunnen beredes for kommersielle interesser.

Nyliberalismen problematiserer ikke at noen blir veldig mektige og rike, slik som landets barnehagemilliardærer, og at økende grad av privat eierskap og formuer forskyver maktbalansen mellom demokratisk styring og individets frihet som medborger.

Heldigvis finnes det en vei ut av markedsmyra for velferdssektoren.

Selv har jeg for eksempel måtte varsle om inngående misbruk av offentlig midler i min datters tidlige barnehage, jeg har engasjert meg som demokratisk medborger i debatten for at barnas penger skal komme barna til gode. Mine og andres negative erfaringer med at barnehager drives som business, stempler Storsletten som «lite konstruktive ideologisering av velferdsdebatten».

Jeg tror det er viktig å synliggjøre hvordan den type ideologisk kommunikasjon Storsletten legger opp til, forstyrrer mer enn den opplyser debatten. For eksempel blander Storsletten «eiere og ansatte» i sitt tilsvar til meg. Han blander det å være lønnsmottaker og det å hente ut profitt som virksomhetseier.

Storsletten overser hvordan profittmotivet legger presset nedover på de ansatte, mens fortjenesten hentes ut på toppen. Ansatte kan ikke gjøres ansvarlig for rammebetingelser de ikke rår over, slik som lønnsomhet, bemanningstetthet, eller at barnehageeiere henter ut profitt på pensjonstilskudd ment å komme ansatte til gode.

Det første vi må gjøre er gjenreise skillet mellom velferdstjenester og kommersiell virksomhet.

Deler av markedsideologiens fortrinn har vært at den er så lett å selge, med sine løfter om «innovasjon» og «effektivitet». Den har hatt fotfeste både på høyre- og venstresiden i politikken, men empirien begynner nå innhente virkelighetsforståelsen.

Heldigvis finnes det en vei ut av markedsmyra for velferdssektoren. I Norge har vi en effektiv offentlig omsorgssektor, dyktige ideelle aktører, og god empiri på hvilke kostnader og komplikasjoner profittmotivet medfører.

Konklusjonen er at vi må bygge videre på og utvikle den modellen som vi vet fungerer og som mange andre land ser til for inspirasjon. Det første vi må gjøre er gjenreise skillet mellom velferdstjenester og kommersiell virksomhet.