Hva er god velferd i det 21. århundret?

En maidag i 1999 presenterte Fafo prosjektet «Det 21. århundrets velferdssamfunn». Prosjektet var en gave fra Arbeiderpartiet til LO’s 100-års jubileum og skulle representere et forskningsmessig grunnlag for hvordan velferdssamfunnet burde videreføres gjennom de neste 100 årene.

Prosjektets hovedbok, «Mellom frihet og fellesskap», beskriver blant annet hvordan en bølge av sosialpolitiske reformer i mellomkrigstiden representerte den nordiske modellens første gjennombrudd, men at nye gjennombrudd ville tvinge seg fram i det 21 århundret. Flere anså at situasjonen i samfunnet tilsa en ny reformtid. Antagelsene var riktige og i 2001 ble ideen om NAV-reformen fremmet.

Som en av de 19 000 NAV-ansatte som gjennom årenes løp både har fått – og nå skal få enda mer tillitt – er det med en viss ærefrykt man kjenner på ansvaret.

Forslaget fikk bred tilslutning i Stortinget og høsten 2006 åpnet daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen Norges første NAV-kontor i Trøgstad. Den nye organiseringen av arbeids- og velferdsetaten skulle ifølge Hanssen hjelpe flere i arbeid eller aktiv virksomhet, og sørge for at færre fikk trygd eller stønad som hovedkilde til forsørgelse. Videre skulle etaten gjennom dette bli mer brukervennlig, samordnet og effektiv.

Fire år gikk før alle NAV-kontorene var etablert og bare tre år etter at det siste kontoret hadde åpnet dørene, varslet påtroppende arbeids- og inkluderingsminister Robert Eriksson en trygderevolusjon. Revolusjonen munnet ut i et ekspertutvalg, som i 2016 leverte anbefalinger om «NAV i en ny tid».

Regjeringen, da med Anniken Haugli i spissen, foreslo en rekke tiltak som skulle gjøre NAV bedre i stand til å få folk i jobb. Dette skulle blant annet skje gjennom mer fleksibilitet i systemet, mer tillit til de ansattes vurderinger og ved at NAV skulle ut av kontorene og inn på arbeidsplassene.

En ny NAV-reform

Fem år og en pandemi senere, varsles det igjen om en total gjennomgang av NAV. Denne gangen er det Arbeiderpartiet som bringer løfter om en ny NAV-reform – en tillitsreform som skal sette NAV i stand til å gi et bedre tilbud til den enkelte. Dette skal blant annet skje gjennom mindre rigide systemer, mer tillit og ved at de ansatte skal opp av stolene og ut av kontorene.

Som en av de 19 000 NAV-ansatte som gjennom årenes løp både har fått – og nå skal få enda mer tillitt – er det med en viss ærefrykt man kjenner på ansvaret. Økt tillit må forvaltes riktig og særlig når denne tilliten pekes på som en viktig faktor i utformingen av morgendagens velferdssystem. Det reiser naturlig også spørsmålet om hva det vil si å gi et bedre tilbud til den enkelte?

En sterk skildring av livet som fattig og det å være avhengig av hjelp fra NAV.

I Agenda-notatet «Tillitsreform på norsk» beskrives også varianter av spørsmålet og om hvor vidt målkonflikter i større grad vil skyves nedover i styringskjeden etter hvert som tilliten til fagarbeideren og rommet for utøvelse av skjønn øker. Med større handlefrihet vil motstridende mål i større grad måtte håndteres av fagpersonene som faktisk møter brukerne og er satt til å løse problemene.

Alle som har jobbet i NAV en stund, vet at forventninger fra retningsgivende myndighet og ønsker fra tjenestemottaker, ofte kan være ganske så sprikende. Behovet for velferdsytelser øker, samtidig som myndighetene vil begrense tilgangen. Er en veileder i NAV først og fremst en støttespiller eller en myndighetsforvalter? Trengs det mer grensesetting eller skreddersøm? Bør vi vektlegge aktivering eller samskaping? Pisk eller gulrot? Og dersom vi vurderer det ene som mer riktig enn det andre; hvilke muligheter og begrensninger ligger i systemene og lovverkene vi forvalter?

Et annet spørsmål som naturlig reises er også hvem som bør få mer tillit. Er det bare de som er satt til å fordele velferdsgoder, eller kan det også være snakk om tillit til mottakeren? Finnes det andre grunner enn moralisme for at “synlig” sykdom, skade eller lyte skal gi bedre hjelp enn annen uforskyldt arbeidsledighet eller redusert arbeidsevne?

I utformingen av framtidens velferdsmodell vil det sannsynligvis være avgjørende å likestille helseproblemer og sosiale utfordringer, som to sider av samme sak.

Kan man også se for seg å øke tilliten til den som i ulike faser av livet og av ulike grunner har behov for inntektssikring gjennom velferdsytelser?

I mars-utgaven av Vagant kunne man lese om Henning Hagerups kamp for å beholde sin verdighet i et liv som «NAVhengig». En sterk skildring av livet som fattig og det å være avhengig av hjelp fra NAV. Her beskriver Hagerup hvordan man som NAV-klient nettopp mangler denne tilliten og mister retten til å bestemme over sin egen økonomi og i eget liv. Han forteller videre hvordan møtet med systemet gjør mennesket lite, hjelpeløst og redusert til et ynkelig kreatur.

Hagerups historie og opplevelse av NAV er dessverre ikke unik. Dagens mediebilde inneholder tvert imot ofte historier fra virkeligheten, om hvordan systemet svikter i møtet med enkeltmennesket. Ikke sjeldent kan vil lese om fortvilte situasjoner der systemet rett og slett ikke rommer den løsningen som skal til.

En krise i et sosialt system

Det hersker liten tvil om at en forutsetning for god helse er at alle har en lønn å leve av. I normal-året 2019, før pandemien traff oss, var det 688 000 personer i Norge som av ulike årsaker mottok en livsoppholdsytelse fra NAV. Det interessante ved dette er ikke at det er mange som var avhengig av NAV, men at hele 84 prosent av disse hadde en av de helserelaterte ytelsene. Dette forteller oss at de helserelaterte ordningene utgjør selve grunnpilaren i det norske inntektssikringssystemet i dag, noe som slett ikke er uproblematisk.

Så 20 år etter at ideen om NAV ble til, tyder mye på at vi igjen har behov for dyptgående endringer i systemene som skal sikre god velferd videre inn i det 21. århundret.

Måten systemet er innrettet på, bidrar nemlig til at flere av dagens tiltaksløp i realiteten går ut på at arbeidssøkere, for å sikre videre livsopphold, må vise sin manglende arbeidsevne i avklaringsperioden. Med en sykdomsbasert lønnskompensasjonsordning som eneste alternativ for dem uten opptjente rettigheter, vil velferdssystemet derfor bidra til å opprettholde mekanismene knyttet til medikalisering og sementere uførerollen for et økende antall personer.

Det er slike mekanismer som ifølge den tyske sosiologen Jürgen Habermas kalles for en krise i et sosialt system. En krise som oppstår når man har færre muligheter til å løse problemer enn det som er nødvendig for å sikre systemets fortsatte eksistens. En situasjon som er fastlåst og som stadig forverrer seg.

Akkurat slik oppleves det å jobbe i NAV i dag, der mye tyder på at det økende utenforskapet i samfunnet, kan sees på som krisesymptomer i velferdssystemet vårt. Mekanismene og årsakene henger sammen på en systematisk måte, som forsterker hverandre og den eneste veien ut er derfor institusjonelle og strukturelle endringer av selve systemet.

Så 20 år etter at ideen om NAV ble til, tyder mye på at vi igjen har behov for dyptgående endringer i systemene som skal sikre god velferd videre inn i det 21. århundret. I utformingen av framtidens velferdsmodell vil det sannsynligvis være avgjørende å likestille helseproblemer og sosiale utfordringer, som to sider av samme sak. Slik kan eksisterende trygdefeller svekkes og lovgrunnlaget gi rom for å skape ordninger som gir trygghet og forutsigbarhet for alle.

Jeg takker for tilliten og ser frem til en ny velferdsreform!