Venstresidens blindsoner

Anne Bitsch fremstiller Den store utskiftningen som en «teori» som inspirerer til vold, og slår alle som ikke ønsker at etniske europeere skal bli en minoritet i sine hjemland i hartkorn med voldelige ekstremister.

Det slutter aldri å overraske meg at venstrefolk som bruker disse billige retoriske triksene, ikke ser at de like så godt kunne vært brukt mot dem selv.

Om Den store utskiftningen skriver Bitsch at «teorien, og den underliggende ideologien, er grunnleggende anti-demokratisk og undertrykkende. Den har et politisk og voldelig mobiliserende potensial som det siste tiåret har tatt livet av mange uskyldige mennesker.»

Man kunne like gjerne sagt at «marxistisk teori, og den underliggende ideologien, er grunnleggende anti-demokratisk og undertrykkende», ettersom Marx gikk inn for proletariatets diktatur og regimene som satte ideene hans ut i livet ble ekstremt undertrykkende. Man kunne også hevdet at marxistisk teori «har et politisk og voldelig mobiliserende potensial som det siste århundret har tatt livet av mange millioner uskyldige mennesker», siden marxismen har inspirert voldelige venstreekstremister som Antifa og Røde Armé Fraksjon, og massedrapene i Stalins, Maos og Pol Pots terrorregimer ble utført i marxismens navn.

Å stemple meningsmotstandere som fascister er noe totalitære venstreekstremister har gjort i hundre år.

Slik logikk brukes aldri mot fredelige, demokratiske venstrefolk som har lest Marx og latt seg inspirere av hans samfunnsanalyser. Men fredelige, demokratiske patrioter på høyresiden som bruker uttrykket «Den store utskiftningen» istedenfor uttrykket «kreolisering», som er den venstreradikale franske politikeren Jean-Luc Mélenchons foretrukne ordvalg for å beskrive den samme samfunnsutviklingen, blir angrepet med denne logikken av de samme politiske kreftene som kaller det «islamofobi» å hevde at islam «har et politisk og voldelig mobiliserende potensial som det siste tiåret har tatt livet av mange uskyldige mennesker». For oss som ikke lever i venstresidens mentale univers, er deres blindsoner og selvrettferdighet tragikomisk å være vitne til.

Bitsch tar til orde for at journalister må være sannhetssøkende og faktasjekke aktører fra «ytre høyre». Hun kunne ha praktisert dette selv ved å undersøke litt nøyere hvordan begrepet «Den store utskiftningen» ble til. Da hadde hun funnet ut at det ikke er en teori, men ganske enkelt et uttrykk som franskmannen Renaud Camus «oppfant» fordi han syntes det var en treffende beskrivelse på det han kunne observere når han gikk rundt i Frankrike.

Når Mélenchon snakker om «kreolisering», beskriver han det samme fenomenet som er synlig for alle i gatebildet, og som bekreftes av bl.a. offisiell amerikansk statistikk og Pew Research Center: mennesker av europeisk herkomst er i ferd med å bli en minoritet i stadig flere og større områder i Vesten, og kommer til å bli en minoritet i sine land som helhet om utviklingen fortsetter. Hvis man hyller det som noe hvite kan være stolte av, eller er positivt innstilt og kaller det «kreolisering», blir man ikke utsatt for venstresidens hersketeknikker; men er man imot og kaller det «befolkningsutskiftning», blir man beskyldt for å være tilhenger av en anti-demokratisk, undertrykkende «teori» som har «voldelig mobiliserende potensial». Denne logikken brukes selektivt til å ramme høyresiden, mens venstresiden og islam går fri.

Det er åpenbart at en radikal politisk fortid ses på med mildere øyne om man tilhører venstresiden.

Bitsch skriver at «selv om bare de mest ekstreme tilhengerne av teorien sier raseordet høyt er essensen i den påfallende lik fascistisk og nazistisk ideologi». Her kunne man også brukt samme logikk til å si at essensen i SVs og Aps politiske teorier er påfallende lik den marxistiske ideologien som inspirerte Stalin til å drepe millioner av mennesker fra borgerskapet, siden den grunnleggende samfunnsanalysen er den samme: arbeiderne er det ekte «folket» som blir undertrykt og utnyttet av borgerskapet. Eller man kunne sagt at forlagssjef i Humanist forlag, Bente Pihlstrøms retorikk og tenkning er påfallende lik den som ble brukt til å fengsle regimemotstandere i Øst-Tyskland, siden de ble fengslet med den begrunnelse at de var «fascister», og hun vil kaste vårt forlag ut av Forleggerforeningen med samme syltynne begrunnelse. Å stemple meningsmotstandere som fascister er noe totalitære venstreekstremister har gjort i hundre år, og det har blitt brukt aktivt til å fengsle, torturere og henrette folk i kommunistiske diktaturer.

Måten jeg resonnerer på her, svarer til resonnementene Bitsch bruker mot sine politiske motstandere. Hvis leseren synes det er urimelig å bruke slik argumentasjon mot Audun Lysbakken (som har kalt seg selv marxist) eller Bente Pihlstrøm, vil jeg spørre hvorfor det skulle være legitimt å gjøre det mot høyrefolk som opplever resultatene av venstresidens liberale innvandringspolitikk som en pågående befolkningsutskiftning.

Bitsch er ikke så nøye med sannheten når hun påstår at «i 2018 dokumenterte en undercoverjournalist fra Al Jazeera at franske identitære aktivister fantaserte om å begå terroraksjoner». Det hun refererer til her, er at da Al Jazeera lette med lykt og lupe for å finne noe å «ta» Identitærbevegelsen på, var deres hovedfunn at én person som ikke var medlem, ble sluppet inn i en av organisasjonens barer hvor han rantet om dette i fylla. At Bitsch forvrenger denne ene bargjesten til å bli «franske identitære aktivister», tyder på at hun er mer opptatt av å sverte politiske motstandere enn av å finne ut hva som faktisk er sant. Hennes oppfordring til pressen om å faktasjekke og være sannhetssøkende fremstår som noe hul, for å si det forsiktig.

Det er påfallende at de som trekker frem min bakgrunn fra politisk ekstremisme for ca. 20 år siden, ikke er like opptatt av bakgrunnen til en viss profilert forsker som ble tatt i sin ungdom for å planlegge terror mot Israel, og som fortsatt i dag ser ut til å mene at Israel ikke er en legitim stat. Det er åpenbart at en radikal politisk fortid ses på med mildere øyne om man tilhører venstresiden.

De som kan klandres for det, er selvsagt ikke innvandrerne som benytter seg av en mulighet til å forbedre sine kår, men politikerne som lar utskiftningen skje.

Bitsch hevder at «teorien» om Den store utskiftningen «baserer seg på ideer om forskjell og hierarki, der enkeltindividet, typisk en muslim, reduseres til å være en representant for en enhetlig folkegruppe uten indre motsetninger». Det stemmer ikke hva Camus angår. Han forteller i tredje utgave av boken Den store utskiftningen om en venn av ham av marokkansk opprinnelse som arbeider som lærer i en av Paris’ innvandrertette forsteder, og hvordan han blir møtt med forakt av sine elever når han kaller seg fransk patriot. Camus ser altså forskjell på individer og anerkjenner at noen av de muslimske innvandrerne blir glad i Frankrike, assimilerer seg og slutter seg til det franske folket, mens andre ser ned på vestlig dekadanse.

Videre påstår Bitsch at «ikke-vestlige innvandrere generelt, og muslimer spesielt, […] er ifølge ytre høyre drevet av ett mål, å snikislamisere Vesten». Det stemmer heller ikke. Jeg og mine meningsfeller på det Bitsch kaller «ytre høyre» mener at ikke-vestlige innvandrere, muslimer inkludert, drives av et ønske om et bedre liv. Men fordi vestlige land fører en uansvarlig innvandringspolitikk, vil resultatet av å slippe inn så mange som vi gjør nå, i siste instans bli en utskiftning av vertsbefolkningen. De som kan klandres for det, er selvsagt ikke innvandrerne som benytter seg av en mulighet til å forbedre sine kår, men politikerne som lar utskiftningen skje, og folk som Anne Bitsch som aktivt forsøker å utdefinere det som illegitimt å kjempe politisk for å stoppe utviklingen.