Hva vet vi egentlig om rasisme i Norge?

De siste årene har det kommet en rekke undersøkelser som sier noe om omfanget og arten av rasisme, fordommer og diskriminering i Norge knyttet til etnisitet og religion. Senest ut er Fafos rapport «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge». Den har raskt også blitt en av de mest omdiskuterte.

Tror nordmenn på “rasehierarkier”?

Funnet som har vakt mest oppsikt er, av åpenbare grunner, at “hver fjerde nordmann tenker at det finnes «menneskeraser», og at disse «rasene» kan rangeres etter intelligens”. Det synes her å være snakk om eksplisitt støtte til en form for “rasehierarki” som selvsagt burde ryste i 2019.

Mot dette funnet har det blant annet vært innvendt at en undersøkelse gjennomført av European Social Survey i 2012 ga et helt annet resultat. Som svar på spørsmålet «Tror du at mennesker med en bestemt hudfarge eller etnisk tilhørighet er født mindre intelligente enn andre?», svarte kun tre prosent her til lands “ja” den gang. I undersøkelsen fra 2012 var Norge et av landene som kom best ut blant i alt 22 land, bare slått av Sverige.

Det er med andre ord et uvanlig gap mellom funnene i de to undersøkelsene som det foreløpig mangler en god forklaring på. En av undersøkelsene må nødvendigvis være feil – eller så er begge det.

Spørsmålet er likevel om det er tilfeldig hvilke undersøkelser som vekker sterkest motstand.

Det er selvsagt lov å håpe at resultatet i Fafos rapport på et vis eller annet er oppblåst, men det virker dessverre forhastet å konkludere slik. En av grunnene er at Fafos funn ikke er isolert, men inngår i en helhet. Som det står i rapporten: “Denne raseforståelsen finner vi at korrelerer sterkt med syn på likestillingspolitikk og innvandring. Personer som tror at noen «menneskeraser» er smartere enn andre, oppgir at de har større aksept for og mindre vilje til å sanksjonere om etniske minoriteter utsettes for diskriminering. De tror også i større grad at innvandring er skadelig for landet.”

Videre: “Personer som tror på rasehierarkier, mener tre ganger oftere at en person som er mørk i huden, ikke kan bli norsk, enn en som ikke tror på rasehierarkier.”

Påstanden man skulle ta stilling til, var formulert slik: «Jeg tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre». Noen har argumentert for at spørsmålsformuleringen kan være ledende, blant annet fordi respondentene ikke gis annet valg enn å godta påstanden om at “raser” finnes. På den annen side er spørsmålet formulert så spisset som et uttrykk for “rasehierarkier”, at varsellampene burde ha blinket rødt for respondentene – og likevel gjorde de ikke det.

Respondentene skal også ha fått muligheten til å svare både “Vet ikke” og “Ingen mening”, eksempelvis hvis de var ukomfortable med spørsmålsformuleringen.

Den voldsomme metodiske diskusjonen som dette funnet har vakt, minner meg om den kraftige diskusjonen om den undersøkelsen av holdninger blant muslimer som inngikk i Bushra Ishaqs bok fra 2017, Hvem snakker for oss? At undersøkelsen indikerte at muslimer statistisk sett har mer liberale holdninger og verdier enn mange på islamofob fløy åpenbart forventet, ble et funn det virket svært viktig for noen å sable ned.

Et funn i Fafo-rapporten som derimot ingen har funnet grunn til å bestride, handler om frykten for muslimer.

Det kan oppfattes som et beslektet fenomen at det for noen aktører tilsynelatende er viktig å avfeie et funn fra Fafo som indikerer at en del nordmenn har rasistiske holdninger.

Den metodiske debatten om slike undersøkelser er selvsagt nødvendig – jeg mener ikke å påstå noe annet. Spørsmålet er likevel om det er tilfeldig hvilke undersøkelser som vekker sterkest motstand, og om en del av den metodiske kritikken også har tendensiøse elementer.

At rasistiske fordommer ligger der, har det uansett aldri vært noen tvil om, ikke minst ut fra de etter hvert mange undersøkelsene som finnes, spesielt fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) og Fafo av arbeidsmarkedet, og fra HL-senteret av holdninger. Det kan eksempelvis være betydelig forskjell på mulighetene en person har til å få en jobb basert på navn, samtidig som dette varierer mellom utdannelsesnivå og etnisk bakgrunn. En Fafo-rapport fra 2018 demonstrerer diskrimineringen tydelig:

«…det er nær 20 prosentpoengs forskjell når det gjelder sannsynlighet for å bli innkalt til intervju om en er 40 år, har relevant utdanning og erfaring om en sammenligner søkere med majoritets- og minoritetsnavn. Forskjellene videreføres til hvem som har størst sannsynlighet for å få tilbud om jobb. Analysene viser at en majoritetssøker på 40 år med relevant bakgrunn og erfaring har 17 prosent sjanse, mot 7 prosent hvis vedkommende har synlig etnisk minoritetsbakgrunn.»

Hvis det finnes noe overraskende med tallet i den nyeste Fafo-undersøkelsen, er det dermed ikke at fordommene finnes, men at det kan dreie seg om en så bevisst stillingtagen til fordel for troen på “rasehierarkier”.

Samtidig vet vi godt at disse fordommene ofte rammer hardt – på skolen, arbeidsmarkedet, boligmarkedet, utesteder, offentlige transportmidler, gata.

I sosiale medier har flere framhevet at blant personer som oppgir at de selv har innvandret, er andelen som uttaler seg bekreftende om “rasehierarkier” enda litt høyere. Rapporten sier ingenting om hvordan denne gruppen er sammensatt. Det er imidlertid greit å ha med seg at de tre største gruppene som har innvandret til Norge, er fra Polen, Litauen og Sverige. Polen og Litauen scorer generelt dårligere enn Norge på slike undersøkelser.

Samtidig skal man selvsagt ikke se bort fra rasismen som finnes i andre nasjonalitetsgrupper, ikke minst overfor personer med afrikansk bakgrunn. Uansett er gruppen “innvandrere” så liten i denne undersøkelsen at feilmarginen er stor. Mens det var 4235 deltakere med norsk majoritetsbakgrunn, var det kun 208 “innvandrere eller folk uten etnisk norsk bakgrunn”.

Samtidig vet vi godt at disse fordommene ofte rammer hardt – på skolen, arbeidsmarkedet, boligmarkedet, utesteder, offentlige transportmidler, gata. For innsikt i hvordan dette fortoner seg for menneskene som rammes, gir vår rapport fra 2017 om rasisme som rammer barn og unge, mange sterke eksempler. Det er helt nødvendig å ha med seg dette – de faktiske opplevelsene som skjuler seg bak de mange tallene.

Ja, det kan kalles “islamofobi”

Et funn i Fafo-rapporten som derimot ingen har funnet grunn til å bestride, handler om frykten for muslimer: “Én av tre oppgir at de av og til blir redde om de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gaten. Respondentene oppgir altså ikke bare en frykt for islam på et overordnet ideologisk nivå, men en konkret frykt for mennesker som framstår som muslimer, når de møter dem på gaten.

Denne frykten for muslimer er den enkeltfaktoren som har klart størst forklaringskraft i analyser av holdninger til innvandring.”

Man ser blant annet at det er en tydelig korrelasjon mellom de som er redde for muslimer på gatenivå, og de som svarer negativt på mer generelle spørsmål om innvandringens betydning for demokrati, ytringsfrihet, velferd og trygghet.

Samtidig gir Fafo-rapporten godt belegg for å bruke begrepet “islamofobi”.

Dette går rett inn i en diskusjon som har pågått i det siste, nemlig hvilket begrep som er mest dekkende å bruke om fordommer mot muslimer. Mens “islamofobi” nok er det begrepet som har festet seg, bruker andre “muslimhat”, mens HL-senteret i sin undersøkelse fra 2017 brukte “muslimfiendtlige holdninger”. HL-senteret fant for øvrig at 34,1 prosent av befolkningen har “utpregede fordommer mot muslimer”.

For egen del mener jeg “muslimfiendtlige holdninger” kanskje er mest anvendelig, fordi det kan omfatte både frykt og hat; fokuset er på fiendtligheten som uansett blir konsekvensen.

Samtidig gir Fafo-rapporten godt belegg for å bruke begrepet “islamofobi”. Det konkrete eksempelet jeg alltid tenker på, er en artikkel Hege Storhaug skrev i fjor om hvor trygg hun føler seg i de ny-autoritære statene, som Ungarn og Polen. I Polen fant hun «et lykkelig folk» og «ikke en eneste korankloss». «De vil selvsagt ikke ha Merkels migranter innover sine grenser. De ser jo terroren og utryggheten – og islams fremmarsj – hos oss, sier de rett ut.»

Det endrer likevel ikke på at de fordommene som åpenbart finnes hos oss, får konsekvenser for mennesker hver dag, hos oss.

Den vonde frykten gjør at Storhaug lander her: “Fremtiden ligger i øst, i Visegradlandene. Der politisk ledelse setter fakta og fornuft, ikke følelser, i førersetet. Der omtanken er folket de er satt til å lede.»

Frykten for muslimer er med andre ord nok til at Storhaug har beveget seg inn i det autoritære – og for øvrig nok til at en del av respondentene i Fafos undersøkelse godtar mer diskriminering spesielt av kvinner i hijab enn av andre.

Støtte til politikk mot diskriminering

Det er et betydelig antall andre funn som fortjener oppmerksomhet. Et viktig funn er at 78 prosent av respondentene mener at myndighetene bør bruke ressurser på å hindre diskriminering, selv om uenigheten er stor om hvordan dette bør skje.

De fleste er også godt i stand til å gjenkjenne “hatprat”. Mens 81 prosent eksempelvis mener at rasisme ikke bør være lov, er det derimot bare et mindretall som ønsker strafferettslige reaksjoner, som en bot. Samtidig er det verdt å huske at når disse sakene behandles i rettsapparatet, deltar også legfolk som meddommere.

Det er en påminnelse om at det er ulikt hvor dypt fordommene stikker.

“Folk flest” er dermed med på å sørge for at de fleste av de sakene som har vært oppe, har medført en dom, med bøter som den primære straffereaksjonen.

Når flertallet i undersøkelsen ikke støtter bruk av bøter, spør jeg meg om det handler om en avstand til problemet det er snakk om, spesielt en avstand til konsekvensene som grove, hatefulle ytringer kan ha for dem som rammes. I en rettssal blir den avstanden kraftig redusert. Dermed blir resultatet også annerledes.

Positive funn

Man risikerer raskt å få et dystopisk bilde av holdningene i dette landet når man leser en del av forskningsrapportene som har kommet de siste årene. Jeg oppfatter det heller ikke som at det ligger særlig mye trøst i at funnene ofte er dårligere i andre land. Generelt er Norge blant landene som kommer best ut i komparative holdningsundersøkelser på tvers av Europa.

Det endrer likevel ikke på at de fordommene som åpenbart finnes hos oss, får konsekvenser for mennesker hver dag, hos oss.

Det er her det likevel er viktig å ha med seg de regelmessige rapportene fra SSB, som år etter år gir positive funn, som en motbalanse som er egnet til å nyansere bildet: “Syv av ti er for eksempel enige i at innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge.” Eller dette: “Bortsett fra en tilbakegang […] på sensommeren 2016, året etter den store flyktningstrømmen spesielt fra Syria, har det vært en utvikling av mer positive holdninger til at flyktninger får opphold i Norge.”

69 prosent mener faktisk at vi burde ta imot mennesker som flykter fra fattigdom.

I Fafo-undersøkelsen gir det også mer håp, og igjen viktig balanse, å se på hvordan folk svarer på spørsmål om flyktninger. 90 prosent mener at Norge bør ta imot mennesker som flykter fra krig. Dette betyr også at mange av dem som har fordommer, likevel ikke er så preget av disse at de eksempelvis anser at grensene må stenges.

Det er en påminnelse om at det er ulikt hvor dypt fordommene stikker. Man har personer som uten tvil besitter klart rasistiske holdninger. Samtidig har man en nokså stor gruppe personer som innehar fordommer som utvilsomt kan være skadelige for samfunnet og for menneskene som rammes av dem, men hvor bildet likevel ikke er entydig, og hvor man også kan håpe at det er en reell mulighet for positiv påvirkning.

69 prosent mener faktisk at vi burde ta imot mennesker som flykter fra fattigdom, noe som er dramatisk mer liberalt enn norsk asylpraksis per i dag. Samtidig som andre funn er egnet til å bekymre, viser dette hvordan man alltid trenger å balansere ulike statistikker, så man sitter igjen med en nyansert helhet som inkluderer både problemer og potensiale.

Så er det en av vår tids største tragedier at samtidig som viljen til å hjelpe mennesker på flukt skulle være der, har Norge og Europa utviklet en asylpolitikk som nærmest må kunne betegnes som asylfiendtlig – dette mens flyktninger fra både krig og fattigdom kontinuerlig drukner i Middelhavet.