Vi får den byen vi fortjener

«Vi må tørre å snakke om stygt og pent igjen», sier Høyre-politiker Stefan Heggelund i Aftenposten 5. oktober. Han er lei av nybygg i triste gråtoner og lurer på hvorfor alt må bygges i modernistisk stil.

Selv foretrekker Heggelund farger og ornamenter. Og det er han visst ikke alene om. En fersk undersøkelse viser at folk flest foretrekker klassisk arkitektur framfor moderne. Nå krever Heggelund at folkets smak må lyttes til.

Det er ikke et urimelig krav. Men er det ikke litt merkelig at ropet om demokratisering kommer fra partiet som har gått i bresjen for å deregulere boligmarkedet –  og med det gi all makt til boligutviklerne? For det kan umulig komme som noen overraskelse at utviklernes mål ikke først og fremst er å tjene folket, men å tjene penger.

Det kan umulig komme som noen overraskelse at utviklernes mål ikke først og fremst er å tjene folket, men å tjene penger

Dette gjør de blant annet ved å bygge billigst mulig. Det betyr å bygge tett og trangt og bruke materialer av dårlig kvalitet. Når målet er profitt, blir det ingen ekstra utsmykning. Heller ingen ekstra vinduer eller ekstra takhøyde. For da er det minstekravene som gjelder.

Og selvfølgelig bygges det i grått. Dette er nøytralitetens farge, som går til alle og er lett omsettelig.

I dag har politikerne for lengst fraskrevet seg ansvaret for sosial boligbygging

At folk flest foretrekker staselige bygårder fra 1800-tallet framfor billige nybygg, er ikke det minste rart. Men preferansen handler nok hovedsakelig om at utsmykningen, takhøyden og romstørrelsen vitner om et overskudd og en generøsitet som fullstendig mangler i dagens bygg.

Det er imidlertid ingenting i veien for å bygge lyst og luftig i modernistisk stil. Ekebergrestauranten og Hvalstrand bad er gode eksempler på det. Lys og luft var da også denne stilens grunnidé. Målet var å tilby gode boliger til folk flest, som før hadde bodd trangt og med do på gangen. Stilens renhet og mangel på overflødige ornamenter skulle reflektere denne ujålete, sosiale ambisjonen.

I Norge slo funksjonalismen an i etterkrigstiden, da landet skulle bygges opp og sosial utjevning sto på agendaen. I dag har politikerne for lengst fraskrevet seg ansvaret for sosial boligbygging. De statlige subsidiene er borte, og selv OBOS selger boligene sine til markedspris.

Igjen sitter vi med en vulgærversjon av modernismen, fullstendig tappet for sine opprinnelige idealer og verdier. Der stilen før reflekterte det sosiale verdigrunnlaget, skal stilen i dag legitimere å bygge billigst mulig.

Byen vil alltid være et speilbilde på de valgene og prioriteringene vi gjør som samfunn

Ironisk nok er det klassisismen Heggelund vil tilbake til. En stilart hvor det vakre og det gode ble sett på som to sider av samme sak. Og her var den inne på noe. Det blir nemlig litt hult å snakke om stygt og pent i arkitekturen uten å nevne boligpolitikken.

Byen vil alltid være et speilbilde på de valgene og prioriteringene vi gjør som samfunn. Det kan være verdt å tenke på når man går rundt i Lørenbyen og savner farger, ornamenter og estetisk varme.