Vi kan ikke spå framtiden

Tirsdag 31 oktober publiserte SSB den mye omtalte rapporten “Betydningen for demografi og makroøkonomi av innvandring mot 2100″.

Ifølge forsker Erling Holmøy skal dokumentet ha vært klart allerede i mai, og det har blitt spekulert i om rapporten ble holdt tilbake av SSB. Hva er det som gjør denne rapporten så kontroversiell?

Kommer en voksende eldrebefolkning til å medføre økte pensjonsutgifter.

Basert på statistiske prognoser om samfunnsutviklingen i Norge fram mot 2100, konkluderer Erling Holmøy og kollega Birger Strøm i SSB med at befolkningen vil vokse som et resultat av innvandring, innvandrere fra Asia og Afrika vil utgjøre en tredjedel av landets innbyggere, og realinntekt per innbygger vil reduseres med 72.000 kroner grunnet lavere inntektsnivå blant innvandrere.

Videre antas det at kvinner, innvandrere og eldre vil medføre store utgifter for staten, som må fordele oljefondet og andre ressurser på en voksende befolkning.

Rapporten fra SSB oppsummerer velkjente problemstillinger som går igjen i internasjonale forskningsrapporter om aldring, innvandring og velferdspolitikk.

Det som gjør rapporten kontroversiell er ikke antakelsene som legges til grunn for prognosene om Norges samfunnsutvikling, men det faktum at dette er en prognoserapport.

I motsetning til en tilstandsrapport, som beskriver dagens tilstand basert på tilgjengelig statistikk, er prognoserapporter generelt diskutable fordi de gjør antakelser om framtiden utfra en rekke forventninger om utviklingen av dagens situasjon – uten å ta høyde for at denne situasjonen kan endre seg i framtiden

Til sammenlikning kan vi forestille oss en prognoserapport fra 1917.

Når Holmøy og Strøm spår større samfunnsutgifter som et resultat av befolkningsvekst, alderdom, innvandring og andre faktorer, legger de til grunn en fortusetning om at norsk politikk ikke endrer seg betydelig innen 2100.

Til sammenlikning kan vi forestille oss en prognoserapport fra 1917. På denne tiden hadde vi begrenset innvandring, høye fødselsrater og lave realinntekter. Kvinner var underrepresentert i arbeidslivet og politikken. Stortinget var dominert av tre parier. Majoriteten av befolkningen var kristne.

De fleste hadde etnisk norsk opprinnelse. Norge hadde ikke det samme mangfoldet i politikk, kjønn, religion og kultur som det vi har i dag. Landet hadde heller ikke de samme økonomiske forutsetningene som kom senere med ny teknologi, kunnskap og et helt annet verdensbilde.

Våre forfedre var vel uvitende om andre verdenskrig, oljefunnet, feministbevegelsen, velferdsstaten, synkende fødselsrater, Internett, dotcomboblen, EU, euroen, globalisering, finanskrisen i 2008, kriger i midtøsten og påfølgende flyktningstrømmer.

Vi har begrensede forutsetninger for å forutse sjokkhendelser.

Dette er bare noen av mange faktorer som har bidratt til betydelige endringer i det norske samfunnet. Det kan vanskelig hevdes at våre forfedre i 1917 hadde mulighet for å forutse de sosiale, økonomiske og demografiske endringene som forekom i løpet av de neste hundre årene.

Hvorvidt landet vårt utvikler seg i henhold til den nylig publiserte prognoserapporten fra SSB, og i hvilken grad dette forekommer, vil avhenge av en rekke faktorer. Som vist ovenfor innebærer dette både strukturelle endringer som demografisk utvikling og sjokkhendelser som krig.

Vi har begrensede forutsetninger for å forutse sjokkhendelser, så jeg velger å fokusere på spørsmål knyttet til strukturelle endringer i samfunnet vårt. Kommer en voksende eldrebefolkning til å medføre økte pensjonsutgifter, eller hever vi pensjonsalderen og reduserer pensjonsutbetalinger?

Kommer den nye eldregenerasjonen og en generelt større befolkning til å kreve mer av helsesystemet vårt, eller utvikler medisinsk forskning behandlingsmetoder for alvorlige sykdommer som Alzheimers og kreft?

Vi må tenke nytt om alderdom og innvandring.

Kanskje kan IoT effektivisere morgendagens helsetjenester og dermed redusere utgifter? Kommer andregenerasjonsinnvandrere til å få like mange barn som sine foreldre og ha samme inntektsnivå, eller tar de høyere utdanning og får færre barn? Kommer morgendagens innvandrere til å erfare samme etableringsprosess som sine forgjengere, eller kan vi bli flinkere på integrering, kompetanseheving og mangfold?

En prognoserapport som den SSB publiserte i slutten av oktober gjør antakelser om framtiden basert på forutsetningen om at dagens utvikling vedvarer. Dermed er ikke en prognoserapport et innblikk i framtiden, men heller en indikator på hvilke politiske tiltak vi bør fokusere på.

Vi må tenke nytt om alderdom og innvandring, samtidig som vi satser på medisinsk forskning og IoT. Ingen vet sikkert hva som skjer i framtiden, men vi har et felles ansvar for å legge et godt grunnlag for kommende generasjoner. Derfor bør vi investere i bærekraftige politiske løsninger som tåler små og store endringer.