Vold mot kvinner er et samfunnsproblem som det haster å gjøre noe med

Denne uka kom den nye forskningsrapporten utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKTVS), på oppdrag fra justisdepartementet.

Tallene fra denne rapporten viser at flere kvinner nå enn før oppgir å ha blitt voldtatt, utsatt for alvorlig partnervold eller utsatt for alvorlig fysisk vold.

Det vil si at fire av fem voldtekter er ukjent for politiet.

Jeg kunne ikke annet enn å kjenne på sinne da jeg leste om funnene i rapporten. At tallene var svært høye, visste jeg jo, men det gjør likevel noe å få det bekreftet på denne måten. Inntrykket jeg sitter igjen med nå er at det rett og slett er en skam at det i rettsstaten Norge er såpass mange mennesker som utsettes for vold og overgrep og at staten og hjelpeapparatene ikke strekker nok til. For vold mot kvinner er aldri en privatsak som den enkelte må fikse opp i. Vold mot kvinner er et samfunnsproblem og en menneskerettslig utfordring og det er på tide at alle tar sin del av ansvaret. Først og fremst staten, fordi staten faktisk har en plikt til å forhindre at enkeltindivider blir utsatt for overgrep.

For hvilket beskyttelsessystem har vi egentlig når tallene viser at én av fem norske kvinner har vært utsatt for voldtekt og når vi fra før av vet at to av tre anmeldte voldtekter blir henlagt? Hva forteller det når kun én av ti anmeldte saker ender med fellende dom? Hvilke signaler sender det til voldtekts- og overgrepsutsatte?

Til forskerne av rapporten har kvinnene oppgitt at skam og skyld er årsaker til at de ikke anmelder saken til politiet, eller at de ikke vil anmelde av hensyn til seg selv og til nærstående personer. Det sier meg at mange er ensomme og kjemper en kamp med seg selv etter overgrepet, noe som er tungt både psykisk og fysisk. Avgjørelsen om å dra til politiet og anmelde en slik hendelse er aldri enkel og kan for mange oppleves traumatiserende, da man må gjenoppleve volden på nytt når man snakker om den i et avhør.

Det å late som ingenting etter et overgrep og forsøke å leve et normalt liv, er ikke en smart avgjørelse, men det er definitivt den enkleste.

Når signalene vi sender ut sier at det nesten ikke er noe vits i å anmelde, fordi saken henlegges likevel eller vi tror ikke nok på deg, så forstår jeg hvorfor noen opplever prosessen tung og hard, og derfor velger å avstå fra å anmelde.

Ifølge politiets egen statistikk, ble det i 2021 anmeldt 2581 voldtekter. Politiet sier at de kjenner til én av fem saker. Det vil si at fire av fem voldtekter er ukjent for politiet.

Kombinasjonen skyld, skam, henleggelser og mangel på anerkjennelse og bekreftelse gjør at man ikke orker å kjempe denne kampen. Det å late som ingenting etter et overgrep og forsøke å leve et normalt liv, er ikke en smart avgjørelse, men det er definitivt den enkleste.

Jeg mener at det på absolutt ingen måte er de voldsutsatte kvinnene som må presses her, det er politiet som må gjøre en endring og ta anmeldelsene som kommer inn langt mer alvorlig, og med det sende de riktige signalene ut. Det er da vi kan se en endring og skape tillit nok slik at flere velger å si ifra. Altså er det staten og politiet som må strekke ut hånda først.

Men problemet stopper ikke hos politiet. I resten av systemet er det også mangler og hull når man skal møte volds- og/eller voldtektsutsatte. Hjelpeapparatet er bygget på silotenkning og det er stor usikkerhet rundt hvem som skal hjelpe til med hva.

Ifølge den nylanserte forskningsrapporten er det kun én av ti som oppsøker helsehjelp etter voldtekten. Det betyr at ni av ti ikke oppsøker hjelp. Dette til tross av at forskerne fant at voldtektsutsatte er spesielt utsatt for psykiske helseplager, både angst, depresjon og posttraumatisk stress.

Både staten og kommunene, herunder tjenesteapparatene som er i kontakt med de voldsutsatte, må koordinere sin innsats for å forbygge vold og overgrep.

Mange voldsutsatte i Norge fanges ikke opp av hjelpeapparatet, og de som selv oppsøker hjelp opplever at de blir en kasteball i systemet, fordi det er dårlig samarbeid mellom instansene. Det er generelt lite kunnskap og kompetanse om de ulike formene for vold (deriblant fysisk, psykisk, økonomisk, seksuell og digital vold) i helsesystemet, noe som gjør at mange ikke vet hva de skal se etter eller hvordan de skal bistå med hjelp.

Det er fra tidligere av innført nasjonale retningslinjer for å avdekke vold i svangerskapsomsorgen, likevel blir ikke disse alltid fulgt. Grunnene til dette er flere, blant annet rapporteres det om manglende kompetanse om vold. Denne mangelen på kunnskap gjør at kun 40% av jordmødrene spør alle gravide om de er voldsutsatte.

Istanbul-konvensjonen stiller flere krav, blant annet krav til tjenesteapparatets kompetanse. Både staten og kommunene, herunder tjenesteapparatene som er i kontakt med de voldsutsatte, må koordinere sin innsats for å forbygge vold og overgrep. Videre stiller konvensjonen krav til at myndighetene har kunnskap om hvordan de best kan forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep. Det er sikkert derfor justisdepartementet ga NKTVS i oppdrag om å utarbeide denne rapporten, og nå håper jeg at det settes i gang tiltak for å imøtegå problemet. Ett av disse tiltakene vil være nettopp det å styrke kunnskapen i apparatene som er i kontakt med mennesker og gi dem tydelige retningslinjer på de skal se etter og hvordan de skal bistå med hjelp.

Skal vi hjelpe flest mulig raskt nok, må vi sette i gang nå! Rapporten som ble lansert denne uka er svært alvorlig og viser at vi ikke lenger kan bruke tid på å gjøre flere kartlegginger og levere tomme løfter og ord om at endringer skal skje frem i tid. Vi har rett og slett ikke den tiden! Hvert enkelt tilfelle av vold eller overgrep er et tilfelle for mye.

Uten hjelp er veien veldig tung og lang.

Istanbul-konvensjonen forplikter faktisk at tjenesteapparatene som er i kontant med voldsutsatte, har egnet kompetanse til å oppdage vold og overgrep. Dette betyr at vi ikke lenger kan sitte og vente på at kvinner oppsøker den nødvendige hjelpen. Å tette slike kunnskapshull kan skje raskt dersom viljen virkelig er til stede. Man kan for eksempel sette i gang og produsere nettbaserte kurs og rette disse for ansatte i helsetjenesten, skoler, omsorg og justis. Vi trenger ikke å reise lenger enn til Sverige for å finne et slike kurs tilgjengelig.

Videre er det nødvendig å slutte å kutte i penger inn til hjelpeapparatene. Skal vi hjelpe folk, er vi nødt til å ha mennesker på plass som har tid til å møte folk. Slike alvorlige problemer som det vold og overgrep er, kan ikke oppdages og avverges på minutter, og ofte møter voldsutsatte en tikkende klokke som roper tiden din er snart ute! når de er innom legen, sykehusene eller NAV.

40 % av de som har svart på undersøkelsen oppgir at de har blitt utsatt for alvorlig fysisk vold. Politiet sier selv at de kun har kjennskap til én av tre slike saker. Videre sier rapporten at én av ti norske kvinner utsettes for alvorlig fysisk vold av partneren eller ekspartneren sin. Dette er skremmende fordi partnervold er ganske alvorlig og den ofte er skjult og gjentakende. Vanligvis øker den i hyppighet og alvorlighet over tid. Ofte er partnervold kombinert med negativ sosial kontroll og seksuell vold og i noen tilfeller også økonomisk vold.

Vi vet at mange kvinner gjør flere forsøk på å forlate en voldelig partner før de til slutt lykkes. Grunnen er ofte trusler og frykten som oppstår når man mister kontrollen over hva som kan skje. Kvinnene som forlater en voldelig partner, opplever at det å bygge opp et nytt liv er vanskelig. Ofte er selvtilliten brutt ned, psyken belastet og man kan også være ensom, sykemeldt og ha fysiske skader og et økonomisk kaos. Uten hjelp er veien veldig tung og lang.

Vi kan ikke fortsette å ha det slik at voldsutsatte i Norge ikke fanges opp noe sted i systemet og at vi skal vente på at de selv oppsøker hjelp.

Jeg har brukt mye tid de siste årene på å belyse problematikken og manglene man opplever i møte med systemene når man bryter ut av partnervold. Personlig har jeg beskrevet det som «å få et slag i trynet» fordi systemet var så uoversiktlig og vanskelig å forstå og jeg opplevde at det var forventet at den voldsutsatte var den som skulle være initiativtaker som satte i gang hjelpen, en som visste hva man hadde krav på og som bare fortalte instansene hva de skulle gjøre. Er man i en posisjon hvor man ikke helt vet hvor man skal starte eller hva slags hjelp man trenger, kan det oppleves som om alt stopper opp. Dette er et alvorlig problem fordi voldsutsatte kvinner, særlig de som har vært utsatt for gjentakende vold trenger veiledning, informasjon og hjelp til å komme seg videre. De er ofte så nedbrutt og traumatisert at det å bruke tid på å få i gang systemet oppleves enda mer belastende, og med det unnlater man å oppsøke hjelp. Og derfor hender det at noen går tilbake til den voldsutsatte partneren.

Vi kan ikke fortsette å ha det slik at voldsutsatte i Norge ikke fanges opp noe sted i systemet og at vi skal vente på at de selv oppsøker hjelp. Vi kan heller ikke ha et system der kvinner som oppsøker hjelp blir møtt av et oppstykket apparat som kaster «problemet» over til noen andre hele tiden. Kunnskapen og retningslinjene for hvordan hjelpe må være tilgjengelig og hjelpen må starte umiddelbart. Det betyr at regjeringen må trappe opp innsatsen for å bekjempe dette samfunnsproblemet med en gang.