– Hvis alle hadde spilt forsvar hadde det ikke blitt skåret mange mål

Birgit Skarstein (29). Langrennsløper og roer. Bystyrerepresentant i Oslo (Ap). Medlem av World Economic Forums «Global Shapers».

Birgit Skarstein (BS): Jeg er ikke så spesielt bekymra for framtida. Selvsagt har vi noen utfordringer, men jeg tror vi kan klare å løse dem. Vi har både de redskapene og holdningene og menneskene som trengs for å møte de utfordringene som kommer.

En av de oppgavene vi har, er å stå imot kreftene som spiller på å splitte samfunnet. Vi ser i dag en del tendenser til mistillit og mistenksomhet, både i politikken og blant vanlige mennesker i diskusjoner i sosiale medier. Dette kan være ting som har ligget der lenge, men nye kommunikasjonsformer gjør at det eksponeres på en annen måte i dag, som når fram til folk med større tyngde.

Da er det veldig viktig at vi greier å holde på fellesskapet. At vi greier å se de tingene som gjør oss mer like enn ulike. At vi ser at vi er helt uløselig knytta til hverandre og at vi har det bedre og gjør det bedre når vi står sammen.

Hannah Gitmark (HG): Hvordan kan vi løse disse oppgavene?

BS: Her har samfunnet mye å lære av idretten. Vi har en del spilleregler som går på å behandle hverandre med respekt og ydmykhet og til å bygge lagfølelse. Idretten er en sentral del av samfunnet når det nettopp kommer til å knytte folk sammen på tvers av ulikheter, til en felles arena der idealet er at man skal være med fordi man har lyst til å være med. Gjennom barne- og breddeidrett skal man bygge lokalsamfunnet på en sånn måte at det er rom for mange og at det favner bredt.

Idretten spiller en helt sentral rolle for å holde folk i fellesskapet, og sørger for at du blir kjent med mennesker som har andre interesser og andre egenskaper enn deg, men som du kan spille på samme lag med. Lagidretten er en illustrasjon på hvordan samfunnet for øvrig bør se ut. Vi trenger at alle bidrar med forskjellige ressurser, og vi er helt avhengige av at ulike mennesker spiller hver sin rolle for å få kabalen til å gå opp.

Alle er viktige. Hvis alle hadde spilt spiss så hadde det ikke vært noe forsvar. Hvis alle hadde spilt forsvar hadde det ikke blitt skåret mange mål. Og blir man skadet må man følge opp resten av teamet for det, og du må la teamet støtte deg, til du blir frisk igjen og kan bidra på ny. Sånn er jo samfunnet også, litt som å ligge i felt der man veksler på hvem som drar. Akkurat som man gjennom livet i samfunnet gjør det. I noen perioder ligger man foran og drar, og i andre må man bli dratt.

Alle er viktige. Hvis alle hadde spilt spiss så hadde det ikke vært noe forsvar. Hvis alle hadde spilt forsvar så hadde det ikke blitt skåret mange mål.

Det er også en parallell å trekke fra det å være supporter i idretten til det å delta i samfunnet. «Heia Norge» handler om at du enten heier på Norge eller ikke. Det er ingen flere kriterier for det. Det er det samme om du heier på det eller det fotballaget eller volleyballaget. Det skal være såpass raust at hvis du heier på et lag så er du en del av supporterklubben. Sånn bør samfunnet være også. Vil du være med og feire 17. mai eller bidra i samfunnet, så skal du få mulighet til det, uansett hvor familien din er fra.

Vi må bygge tilhørighet. For meg handler det om å bygge og styrke og satse på fellesskapsløsninger som er brede og rause nok til å romme mange ulike mennesker og som sikrer at vi møtes på tvers. Biblioteket er et eksempel på en slik løsning. Utdanningsinstitusjoner er en annen. Helsevesenet, kulturskolen og breddeidretten andre. Det er viktig at alle har tilgang på disse løsningene, at det ikke er hvor du kommer fra og hvor mye penger du har som skal avgjøre hvilke tjenester du kan dra nytte av.

Lånekassen er jo også et helt fantastisk redskap som gjør det mulig for så mange å følge drømmen sin, uavhengig av hvor familien din kommer fra og hvilken økonomisk bakgrunn du har. Vi må også sørge for at vi har et arbeidsliv med plass til mange ulike mennesker og et inkluderende næringsliv som ikke bare tenker kortsiktig profitt men mer langsiktige mål. Da får vi mer mangfold.

Når det gjelder den løpende samfunnsdebatten er det svært viktig at vi alle tar et ansvar for å snakke pent om hverandre og har respekt for hverandre. Vi må oppføre oss ordentlig. Når vi hører at noen faller for fristelsen til å si ting som ikke er greit, må vi korrigere og ansvarliggjøre hverandre. Vi kan stille kontrollspørsmål: Hva er grunnen til at du sier dette? Hva gjør at du er skeptisk til dette? Det er så lett å kaste ut av seg ting man egentlig ikke mener og som ikke godt begrunnet. Hver enkelt ting er ikke nødvendigvis så farlig, men vi har ikke råd til summen av det.

Politikere har et særskilt ansvar for å snakke ordentlig til hverandre og om andre og til å fremme også de positive eksemplene fra samfunnet.

Denne måten å snakke til, med og om hverandre kan bidra til å bygge ned fellesskap. Da mister vi med andre ord en kjempemulighet til å bygge den form for samfunn vi er best tjent med, og har det best i – et samfunn der det er plass til alle og der vi løser oppgaver i fellesskap. Politikere har et særskilt ansvar for å snakke ordentlig til hverandre og om andre og til å fremme også de positive eksemplene fra samfunnet. Det har også media. Hvis det blir en disproporsjonal oppmerksomhet rundt det som ikke fungerer bidrar vi til å bryte ned også det som fungerer.

HG: Hvem skal gjøre dette?

BS: Jeg har pekt på at en del av idrettens verdier og idealer bør gjenspeiles i samfunnet for øvrig. Men idretten i seg selv kan også bidra til å løse en del av samfunnets utfordringer.

Norsk idrett er forbilledlig på den måten at vi har en bredde i idretten veldig lenge. Vi topper ikke barneidretten tidlig. Det gjør at mange kan ha glede av å være en del av et større lag, selv om de ikke vil satse profesjonelt og konkurrere, i et lengre tidsrom enn veldig mange andre steder. Det gjør at idretten for eksempel som integrerings- og inkluderingsarena er fantastisk. Idretten har jo tatt ansvar for dette gjennom mange år. Under flyktningkrisa opprettet vi jo et eget flyktningfond der idrettslag kunne få støtte til å invitere til organisert aktivitet for flyktninger.

Vi har enda mer å hente her, tror jeg. Du trenger ikke kunne norsk for å spille håndball eller fotball eller være med i en svømmeklubb. Når vi får folk med innvandrerbakgrunn med i idretten bygges det samtidig nettverk og fellesskap og det er det lettere å bygge bru over i resten av det norske samfunnslivet.

Også når det gjelder mennesker med nedsatt funksjonsevne kan idretten legge til rette for å være godt integrert. I idretten belyser og fokuserer man på styrkene dine istedenfor andre steder der det i større grad blir fokusert på svakhetene som følger med en funksjonsnedsettelse.

Så ser vi også at idretten kan spille en viktig rolle i å knytte bånd på tvers også internasjonalt. Vi var for eksempel flere representanter fra idretten som nylig var med den norske næringslivsdelegasjonen på besøk i Kina. Idretten er en nøytral og ufarlig arena. Det er en stor fordel når man skal bygge bro på tvers av landegrenser. Jeg tror vi også her har enda mer å hente. Idretten kan spille en enda viktigere kraft i samfunnslivet om vi bruker sektoren på rett måte.

Jeg tror dette er et område vi i dag ikke bruker kapasiteten og mulighetene godt nok. Jeg synes det er interessant å trekke frem at idretten får en del offentlige midler. Men hvor ofte diskuteres det i offentligheten hva de idrettspolitiske målene skal være? Vi bruker mye tid på å diskutere reiseregninger og kvitteringer, men jeg etterlyser en større prinsipiell debatt om hvordan vi kan bruke idretten for å nå viktige mål for samfunnet. Denne diskusjonen burde løftes helt opp i toppen av idretten og i politikken og kan involvere stemmer fra hele idrettsbevegelsen og ikke minst samfunnet.

Dagens utfordring er at man ser idrett som idrett, men idretten lapper over så mange samfunnsarenaer. Idrett er utenrikspolitikk når man bruker idretten for å sikre handel med Kina. Idrett er bistand når idretten har bistandsprosjekter i Uganda. Idretten er en integreringsarena når den inkluderer flyktninger. Idretten er samfunnspsykologi når i prosjekter som Right to Play bruker idrett som virkemiddel for å hjelpe barn med traumer så de kan konsentrere seg på skolen. Idretten er skolepolitikk når den brukes som en del av skolehverdagen. Idretten er helse når den bidrar til å gjøre folk sterkere over lengre tid og gjør at man er mindre syk.

Og idretten er fellesskap når den bidrar til at vi heier sammen på landet når vi møter andre land, eller når vi sammen heier på et lag i møtet med et annet. Det er med andre ord også masse politikk i idrett, og kunne vært mer idrett i politikken.