Å kaste stein på Google-bussen

Det er en regnfull og småkald fredagsmorgen i mai. Toget beveger seg nordover fra Manhattens imponerende Grand Central-stasjon langs den grå Hudson-elva. Førti minutter utover ligger nabolaget Hastings-on-Hudson, ditt Douglas Rushkoff, som nybakt familiefar, har søkt ly fra storbyen. Han er medieteoretiker, pappa til en 11-åring, forfatter og underviser i medieaktivisme på City university of New York. I 2013 ble han kåret til verdens 6. viktigste tenker av det prestisjetunge Massachusetts institute of Technology.

Jeg kom over hans nye bok i Berkeley for et par måneder siden. Tittelen vekket min nysgjerrighet umiddelbart: Throwing rocks at the Google bus. Jeg har selv bodd i San Francisco-området Mission, som boken tar utgangspunkt i, og har stor sympati med den grasrotbevegelsen mot gentrifisering som Rushkoff innleder boken med. Husleia i området er skyhøy, en ettroms koster rundt 15 000 tusen kroner i måneden. Prisene har lenge blitt presset opp på grunn av nærheten til Silicon Valley. En desember-morgen i 2013 formet en gruppe aktivister som hadde fått nok en menneskelig kjede rundt en av Googles bedriftsbusser som skulle frakte de ansatte til kontorene i Mountain View. Protestplakatene de festet på bussene lød “Gentrifiserings- og utkastelsesteknologi”, skrevet i den karakteristiske Google-fonten.

Vi sier ikke at vi fikk bedriften fra mine foreldre, vi sier at vi låner den fra våre barn.

Douglas Rushkoff dro først på smilebåndet, men ble senere bekymret da protestene eskalerte til steinkasting. Hvordan har vi kommet hit? Google gjorde jo klimaet en tjeneste ved å busse sine ansatte til jobb. Ja, de var godt betalte arbeidstakere, men presset på dem var likevel så høyt at den gjennomsnittlige ansettelsestiden lå på bare ett år. Rushkoff konkluderte med at at det ikke gikk an å skylde på Google for gentrifiseringen. I stedet handler det om en dypere struktursvakhet: Et utnyttende, vekstdrevet økonomisk operativsystem.

Rushkoff åpner døren til kontoret og gir meg en klem. Han er energisk som få 55-åringer. Og han prater uavbrutt.

Mange borgemestere har tatt kontakt etter at boken kom ut, forteller han, for å få hjelp med å starte opp med lokal valutaer. Andre lurer på om han ikke har en TED-talk eller noe annen slags oppsummering, noe han mest av alt blir irritert av. Poenget med å skrive en bok er jo å unngå fragmentering.

Douglas Rushkoff begynte sin karriere som teaterregissør, men innså med tiden at de han først og fremst nådde fra scenen, allerede var frelst. Som samfunnsinnovatør ville han ha mer. Samtidig som han la teaterkarrieren på hylla, flyttet hans dopglade klassekamerater til California for å jobbe i teknologibransjen.

– Jeg begynte å henge med dem og skrev mine første artikler i amerikanske medier om den gryende cyberkulturen, minnes han.

Rushkoffs forfatterskap beveger seg i grenseland mellom media, teknologi og kultur.

Dette var tidlig på 1990-tallet. Utgivelsen av Rushkoffs første bok Cyberia holdt på å renne ut i sanden. Forleggerne fikk kalde føtter og trodde at internettet var en døgnflue som ville dø ut før publisering. Da boken, som handler om “den digitale teknologiens psykedeliske røtter”, ble gitt ut på et annet forlag i 1994, ble det starten på Rushkoffs karriere som mediekommentator.

– Interaktive medier var et alternativ til teateret som en transformerende, kulturell opplevelse, sier han og fortsetter:

– I stedet for å være et passivt publikum, begynte mennesker å forvandles til selve innholdet i et drama de selv var med på å skrive.

Rushkoffs forfatterskap beveger seg i grenseland mellom media, teknologi og kultur. Throwing rocks at the Google bus er hans 16. bok. Blant andre titler er Present shock: When everything happens now (2013), en bok som kritiserer vår økte digitale tilstedeværelse og Program or be programmed, som handler om viktigheten av å lære seg å kode. Rushkoff har også laget dokumentarer, skrevet seriebøker og jobbet som konsulent for FN og den amerikanske regjeringen.

Hans siste kritikk av den digitale økonomien tar oss tilbake til den sene middelalderens utvikling av peer-to-peer-baserte basarer ( handelsutbytte mellom privatpersoner). Dette ga et betydelig økonomisk oppsving. Plutselig ble folks økonomi sterkere, på bekostning av adelens. Motstanden lot ikke vente på seg: Aristokratene begynte å beskatte basarene, bryte opp klaner, erklære lokal valuta ugyldig og gi monopolprivilegier til sine foretrukne kjøpmenn. I utbytte mot aksjer ga kongen visse selskaper eksklusiv kontroll over deres respektive industrielle sektorer.

Økonomiens karakter ble endret i løpet av noen århundrer, fra peer-to-peer til toppstyrt. I stedet for å bytte varer med hverandre, fikk håndverkerne søke om ansettelse hos noen med de lovfestede monopolene. De solgte sin tid i stedet for å selge sine varer. Bedriftseiere lette etter de minst kvalifiserte arbeiderne, fordi disse var billigst. Industrialiseringen, med sine spesialiserte produksjonsprosesser, ble en forlengelse av dette skiftet, mener Rushkoff.

“Drit i veksten”, lyder første råd.

Han innså tidlig internetts potensial for å styrke individets makt. Men med flere og flere monopoler, begynte Rushkoffs entusiasme å avta. Han nevner musikkbransjen som ett eksempel. Når et album spilles av i en musikkforretning, leder det til økt salg av akkurat det albumet. Fordi det finnes mange musikksjapper, varierer det hvilke album som spilles av. I den digitale verdenen er plattformene i stedet sentralisert, iTunes selger musikken, Netflix selger filmene og Amazon selger bøkene. Når kundene går gjennom de samme digitale svingdørene og ser de samme anbefalingene, leder det til en “vinneren tar alt”-effekt.

I Throwing rocks at the Google bus sammenlikner Rushkoff den digitale økonomien med et korthus, bygget på venturekapital og ikke-bærekraftige vekstforventninger som tvinger entreprenører til å fokusere på børsnoteringer, snarere enn sin egen kjerneteknologi. Vel ute på børsen, kollapser mange selskaper under aksjeeiernes profittkrav. Blant eksemplene på høyt vurderte selskap som knapt går med overskudd, er Twitter, Foursquare, Spotify, Snapchat og Uber.

Den digitale økningen av ulikhet støttes av forskning. MIT-økonomene Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee har vist at medieinntektene i USA er lavere i dag enn i 1998, til tross for at selskapene har rekordresultater. Trenden begynte allerede på 1980-tallet og akselererte kraftig etter tusenårsskiftet. Veksten i den private sektoren har også dabbet av. Forskerne mener utviklingen skyldes teknologi. Vi har mistet jobber på grunn av tekniske innovasjoner siden industrialiseringen, men det har aldri tidligere påvirket lønningene.

Vi tenker ikke kvartalsvis, vi tenker i generasjoner.

Mellom 1980 og 2005 var den økte databruken den viktigste årsaken til omformingen av arbeid og lønn. Når kostnadene for å reprodusere en vare i tillegg ligger i nærheten av null, skaper dette et marked hvor vinnerne – de med størst plattform – tar alt.

Hva er løsningen? Douglas Rushkoff vil styre oss mot en delingsøkonomi. “Drit i veksten”, lyder første råd. Tenk omsetning i stedet – å generere nok inntekt til å betale for ansatte.

Han sammenligner dette med organismer som vokser til de har oppnådd sin optimale størrelse og siden regenererer seg selv. Sånn burde det være med selskap og økonomien også, mener Rushkoff. Gode familieforetak har forstått dette i en årrekke; eierne ansetter venner og familie, investerer i mennesker og de tenker mindre på selskapet sitt som resultatdrevet – og mer som bærekraftig arv.

En av representantene for den italienske risprodusenten Riso Gallo (som har eksistert siden 1856), oppsummerer det slik: “Vi sier ikke at vi fikk bedriften fra mine foreldre, vi sier at vi låner den fra våre barn. Vi tenker ikke kvartalsvis, vi tenker i generasjoner.”

Egentlig vil Rushkoff gå helt bort fra profittdrevne selskapsformer.

Rushkoff slår et slag for “inkluderende kapitalisme”, hvor bedrifter kjøper materiell og tjenester lokalt, og for å gjøre de ansatte til deleiere. Han oppfordrer dessuten til alternative selskapsformer som benefit corporations, en ny selskapsform som ble startet i USA, men som nå har spredd seg til andre land. Formen gir selskaper rom til å bry seg like mye om miljø og mennesker som aksjeeiere og profittkrav.

Egentlig vil Rushkoff gå helt bort fra profittdrevne selskapsformer, fordi disse trekker den sirkulerende valutaen ut av økonomien og heller lagrer det i aksjekursene. Ikke-profittdrevne selskaper kommer seg rundt dette. Lokale valutaer, som kan begrenses til et geografisk område og på den måten oppmuntrer til et økt utbytte av lokale varer og tjenester, er ytterligere en metode for å stimulere en region.

Hvor går Douglas Rushkoff herfra?

– Jeg har fundert på om jeg ikke skal starte en slags Angie’s List – med enkle guider til hvordan man kan starte en plattform for et kooperativt selskap eller skape en lokal valuta, sier han. Tanken er at lokale konsulenter skal kunne registrere seg og hjelpe interesserte ordførere og entreprenører med å gjennomføre dette, avslutter Rushkoff.

Oversatt av Madeleine Schultz.