– Arbeidslivet må endres

Bo Rothstein er en akademisk superstjerne. Den svenske samfunnsdebattanten og professoren i statsvitenskap har skrevet mye om den nordiske modellen, velferdsstaten, tillit og korrupsjon, og er for mange kjent gjennom bøker som «Making sense of corruption» og «Hvad bör staten göra?».

I dette intervjuet snakker han om sosialdemokratiets fremtid, og svarer på spørsmålet mange nå stiller seg: «Hva bør Arbeiderpartiet gjøre?» Oppsummert er svaret å se på endringene i arbeidslivet og forholdet mellom kapitaleiere og lønnstakere for å finne de nye kampsakene.

– Det norske Arbeiderpartiet opplevde et skuffende valgresultat, og har nylig sett målinger ned i 20% oppslutning. Hvorfor går det så dårlig?

– Det jeg skal si tror jeg gjelder for sosialdemokratiske partier generelt. På to områder har man ikke klart å være tydelige nok overfor velgerne: For det første det faktum at av alle de samfunnsmodeller man har sett i historien, er det ingen som slår den sosialdemokratiske modellen – om man vurderer ut fra menneskelig velferd.

Det er litt for mye «mer av det samme».

– Om man rangerer land langs alle mulige dimensjoner – lykke, effektivitet, innovasjon, likestilling osv – og om man legger sammen alle rangeringene, er resultatet klart: Den type modell som de nordiske sosialdemokratiske samfunnsmodellen representerer, slår alt annet.

– Det andre er at man er blitt offer for en identitetspolitikk som gjør at man ikke på en fornuftig måte har håndtert spørsmålet om integrering.

– Offer for identitetspolitikk, hva mener du med det?

– Venstresiden er splittet opp i gruppebasert politikk som fyrer opp under egeninteressen: det handler om meg, meg, meg. Min gruppe. Vi trenger mer, mer, mer. Denne identitetspolitikken er en blindgate, fordi den bare skaper splittelse og hindrer brede politiske løsninger.

– Hvordan mener du spørsmålet om integrering burde håndteres?

– Min tanke er at vi skal drive med Tough Love. I Sverige har vi hatt en diskusjon om svenske verdier, men jeg er ikke glad i at man sier at de som kommer nye til landet skal følge våre verdier. I et demokrati skal man kunne ha nært sagt hvilke verdier man vil, men innvandrere skal følge våre lover og regler.

– «Tough Love»- «Kjærlig, men streng» kan det kanskje oversettes som, hva innebærer det?

– Det betyr at vi skal være åpne og inkluderende, men at vi må stille krav om at de som kommer følger våre spilleregler og ikke skaper parallellsamfunn. Det betyr at vi skal være liberale i forhold til å ta imot folk, men ha nulltoleranse for regelbrudd. I Sverige har vi tillatt religiøse friskoler. Det er et stort feilgrep. Det bidrar til å isolerer grupper i enklaver. Alle barn skal gå på samme skole. Men så vi skal være generøse nå det gjelder å gi økonomisk støtte til det som før kaltes «søndagsskole», altså opplæring i ulike religioner utenfor skolen.

– Tilbake til det første du nevnte. Det virker som om fakta er på sosialdemokratenes side – den nordiske modellen slår alt annet. Det burde egentlig gjøre at Arbeiderpartiet har en god sak?

– Jo, men det er dette jeg ikke synes at man har kommunisert tydelig nok. I tillegg savner jeg visjoner, spesielt når det gjelder arbeidslivet. Det er litt for mye «mer av det samme». For eksempel diskuteres ikke lengre økonomisk demokrati.

Jeg tror rett og slett ikke appell til den tradisjonelle arbeiderklassen fungerer så godt lenger.

– Hvorfor ikke? Hvorfor kunne man ikke åpne for flere korporative modeller i arbeidslivet? Vi har hatt en sterk økning av private alternativer innenfor helse- og omsorgssektoren. Men vi har sett lite til lønnstakerkorporativer. Det er generelt en mangel på visjoner når det gjelder å møte endringene som skjer i arbeidslivet.

– Hvordan kan man legge til rette for mer av dette, og hva slags grep vil det kreve politisk?  

– Det er behov for rettslige modeller for hvordan man kan organisere denne type eierskap. Om man bor i en leilighet og vil omgjøre den til et bofellesskap, så er det bare å ringe og få tilsendt en ferdig pakke for hvordan man rettslig skal organisere dette. Men dersom man ønsker å gjøre ansatte til deleiere, finnes det ikke en tilsvarende oppskrift. Nå må man oppfinne hjulet på nytt hver gang. I tillegg må fagbevegelsen se mer positivt på slike initiativ, og bidra til opplæring og bevisstgjøring om hvordan det kan gjøres.

– Du har skrevet en artikkel om at ekteskapet mellom den kulturelle venstresiden og den tradisjonelle arbeiderklassen etter din mening nå er slutt. Hvordan ser du at kjernevelgeren til sosialdemokratiske partier har endret seg, og hvordan kan sosialdemokratiet igjen appellere til sine tradisjonelle velgere?

– For det første utgjør den klassiske industriarbeideren nå en veldig liten velgergruppe. For det andre har mange av disse velgerne gått til mer populistiske partier. Jeg tror rett og slett ikke appell til den tradisjonelle arbeiderklassen fungerer så godt lenger. Derimot er det et politisk viktig skille mellom de som får sin inntekt gjennom kapital og de som er lønnstakere.

– Er dette skillet mellom kapitaleiere og lønnstakere et nytt politisk viktig skille for sosialdemokratiske partier?

– Ja, det tror jeg. Det var en interessant sak i Sverige for noen år siden, der seks fremgangsrike IT-entreprenører skrev en kronikk i Dagens Nyheter om hva de ønsket seg av staten. Det første kravet var dette: Det må bli enklere å gjøre våre medarbeidere til deleiere.

Foretak basert på medeierskap er vel så framgangsrike og innovative.

– Denne formen for økonomisk demokrati kan være godt egnet for flere enn teknologiselskaper. Førskoler, eldresentre og helseinstitusjoner er eksempler på virksomheter hvor dette kunne prøves ut. Før var det slik at kapitaleiere også visste hvordan de skulle organisere produksjonen og hadde spesialisert teknisk og faglig kunnskap om virksomheten de eide. Det er i stadig større grad ikke lenger tilfelle. Isteden er det de ansatte som sitter på den sentrale kunnskapen og ferdighetene. Da er det riktig og rimelig at de også tar del i eierskapet.

– En idé som er relatert til dette er det John Rawls har kalt «fair reciprocity»- altså at andres risiko er del av min produksjon, fordi den er del av vår felles innsats. Det vil gi en annen nøkkel for fordeling av risiko og profitt i et selskap. Er dette tanker sosialdemokratiske partier bør ta inn over seg, gitt endringene vi alt ser som følge av det nye arbeidslivet?

– Ja, det er nødvendig å tenke annerledes når det gjelder fordeling av risiko. Men det handler også om at den tradisjonelle formen for kapitalistisk eierskap på mange områder er utdatert, av den enkle grunn at eieren ofte er et anonymt fond. Eller om det er en enkeltperson, har denne personen ikke egentlig noen klar idé om hva som skal gjøres i bedriften. 80 prosent av kapitalen på den svenske børsen eies av ulike institusjonelle eiere, fond og den slags. Foretak basert på medeierskap er vel så framgangsrike og innovative.

– La oss holde oss ved reformene. Den sosiale kontrakten – det at vi i et samfunn er gjensidig avhengig av hverandres støtte og innsats – hva skal til for at den skal være bærekraftig og god?

– En stor utfordring er at flere og flere manuelle arbeidsplasser forsvinner. Det stiller enorme krav til utdanningssystemet vårt. Samtidig tror jeg ikke at vi kommer til å savne arbeidsoppgaver, men jobbene må tilpasses nye behov.

Det er klart at det kommer til å forsvinne arbeidsplasser, men det har det alltid gjort.

– Ta for eksempel veksten i den eldre befolkningen. I de nordiske landene lider de eldre generelt ingen stor nød materielt. Men det er jo ingen som har tid til å ta dem med en tur ut i parken eller bli med dem i teater. Den type arbeidsinnsats trengs det mer av. Jeg tilhører ikke dem som tror at den teknologiske utviklingen innebærer at det ikke vil finnes arbeid for alle, men det trengs an annen type arbeidskraft, som er mer sosialt engasjert, og som har en annen kompetanse. Det er klart at det kommer til å forsvinne arbeidsplasser, men det har det alltid gjort.

– Finanskrisen har ført til at ulikhetene øker og usikkerheten har blitt større. Den gjensidigheten som den sosiale kontrakten er avhengig av – hvordan sikrer vi den framover?

– De fleste har tjent på globaliseringen. Generelt har våre samfunn aldri vært rikere, vi har aldri hatt så store økonomiske og materielle ressurser som nå. Det er naturligvis fantastisk at flere millioner kinesere er blitt løftet ut av fattigdom. Det sentrale spørsmålet er ikke om vi bør stenge eller åpne grensene, men om vi har gode nok systemer som kompenserer den minoriteten som taper.

I Sverige ser vi at kvinner i arbeidslivet tar ut sykemelding i nesten dobbelt så stor utstrekning som menn.

– I stor utstrekning dreier dette seg om sosialdemokratiets tidligere kjernevelgere. Da må vi ha bedre støtteordninger for å hjelpe folk til nye jobber, til omskolering, osv. Dette er vanskelig fordi det i stor grad dreier seg om unike personer og skjebner som krever unik oppfølging. Tiltakene må tilpasses hver enkelt og deres helt spesielle forutsetninger. Det krever flinke folk og det må settes av nok ressurser.

– I valgkampen var det vanskelig for Arbeiderpartiet å få gehør for at det er behov for å øke skattene. Mange økonomiske indikatorer peker i riktig retning. Samtidig vet vi at eldrebølgen er her, og at velferdsoppgavene er mange. Hvordan kan Arbeiderpartiet overbevise velgerne om at det er riktig å øke skattene?

– Det er alltid vanskelig å argumentere for økte skatter. Men jo mer spesifikk man kan være, jo større sjanse for å lykkes med å overbevise velgerne. Det er mulig at man burde navngi skattene, så det blir tydelig for velgerne hva pengene skal gå til. For eksempel eldreomsorgsskatt eller sykehjemskatt. Norge er jo også spesielle når det gjelder det store oljefondet. Det skulle ikke forundre meg om noen velgere hadde vanskelig for å forstå at man må øke skattene når man har så mye penger i fondet.

– Hva er ditt råd til Arbeiderpartiet i den situasjonen de nå står i?

– Det er behov for reformer i arbeidslivet. Jeg er bekymret for den negative utviklingen i psykisk helse – for eksempel utbrenthet og depresjon – og det virker på meg som denne utviklingen også kommer fra en misnøye med hvordan arbeidslivet fungerer. I Sverige ser vi at kvinner i arbeidslivet tar ut sykemelding i nesten dobbelt så stor utstrekning som menn.

Burde arbeidstiden vært forkortet?

– Kanskje har det sammenheng med at vi har organisert oss slik at det nettopp er i de årene det stilles høyest krav til oss fra familien, at det også stilles størst krav i arbeidslivet. Kunne man endret dette? Burde arbeidstiden vært forkortet? Reformen kunne også være å legge til rette for økonomisk demokrati og medeierskap, som jeg har nevnt. Dette ville være eksempler på typiske sosialdemokratiske reformer, avslutter Bo Rothstein.