Kompromisskunstneren

(New York:) Det er fire måneder siden det ble enighet i Paris om en ambisiøs klimaavtale. Avtalen binder alle land til togradersmålet, helst 1,5. 22. april signerte 175 nasjoner avtalen ved FNs hovedkvarter i New York, der blant andre USAs utenriksminister John Kerry og den franske presidenten Francois Hollande var tilstede. Klima- og miljøminister Vidar Helgesen signerte på vegne av Norge.

Siden desember har det vært viktig å sørge for at signeringen fant sted så raskt som mulig for å holde klima høyt oppe på den politiske dagsorden. Og for å sørge for at den amerikanske valgkampen ikke saboterer fremgang. Hvis USA ratifiserer avtalen nå, er det vanskeligere for en eventuell republikansk president å komme seg ut av den igjen. Avtalen vil tre i kraft når 55 land, som står for 55 prosent av utslippene, godkjenner avtalen på myndighetsnivå. Det kan skje neste år eller i 2018.

Aslak Brun er Norges sjefsforhandler for klima på det tredje året. Hans rolle under signeringsseremonien i New York var å ha med følgebrevet fra Kongen og sørge for at Vidar Helgesen hadde en penn å signere med. Det er en mer bedagelig rolle enn det Brun vanligvis har.

– Etter Paris tok jeg en tre ukers sammenhengende ferie, forteller Brun. Nå starter arbeidet med å få på plass et konkret regelverk som binder landene til å velge grønt, ikke brunt. Den jobben har såvidt begynt.

Norge var helt i front i forhandlingene i Paris. Sammen med den karibiske øya Saint Lucia ledet Norge forhandlingene om formålet for Parisavtalen og hvordan avtalen skal trappes opp over tid.

– Vi var en gruppe mennesker fra tolv land som ville finne en ambisiøs løsning. Hver måned i nesten to år møttes vi for å diskutere klima, mulige løsninger og hvordan en slik avtale kunne se ut, sier Brun. Derav kom navnet High Ambition Coalition (koalisjonen av ambisiøse land), som skulle bli avgjørende for at Paris-avtalen kom i havn.

Norges brobyggerrolle startet imidlertid lenge før.

Samtalene startet allerede i 2011. Det var da Norge og EU-kommisjonen som ledet an. For å sørge for at alliansen representerte et mangfold, ble også flere utviklingsland og øystater invitert inn i samtalene. På 17. mai 2015 ga tidligere Klima- og miljøminister Tine Sundtoft ordstyrerpinnen til daværende utenriksminister på Marshalløyene, Tony deBrom.

– Det var et strategisk valg. På den måten fikk vi nok mer gjennomslag enn om i-land skulle ledet an. I starten skjønte ikke de store landene hva som skjedde, de trodde vi improviserte. Men vi hadde en klar strategi fra starten, sier Brun, og utdyper:

– På de siste møtene i Paris visste vi allerede mye om hvor de andre landene sto og hvor langt de var villige å strekke seg i forhandlingene. Vi kunne legge fram kompromissforslag som vi på forhånd visste hadde støtte fra parter som også ønsket en sterk avtale. Men man må være forsiktig så man ikke gir vekk for mye uten å få noe igjen. Det handler om å finne kompromiss og et språk som er samlende. Vi hadde en konkret plan. Og flere av løsningene ser vi nedskrevet i Parisavtalen, sier han.

Aslak Brun beskriver kompromiss som om det var en dans. Hvem tar første skrittet? Er timingen riktig?

– Koalisjonen var ikke bare en allianse, det ble en bevegelse, sier Marshalløyenes klimaforhandler Dean Bialek. Det avgjørende øyeblikket var da USA bestemte seg for å bli med, to dager før konferansen var over.

– Det ble tidenes snøballeffekt. Siste dagen var hundre andre land med. Det var da vi skjønte at avtalen kunne bli en realitet.

Når forhandlerkollegaene Bialek og Brun gjenforenes i New York, er det som venner. De har møttes på ulike steder i verden på møter. De har spist ute sammen. Vært på hjemmebesøk. Dratt på ekskursjon. Diskutert miljøutfordringer og løsninger.

– At Marshalløyene kom ombord, var bra på mange måter. De hadde en av de beste politikerne på feltet og gode forhandlere. Og den perfekte historien. De er en moralsk ledestjerne og de krever klimahandling umiddelbart, sier Brun.

For Marshalløyene handler avtalen om å være eller ikke være. Stillehavsøyene er i ferd med å forsvinne som følge av klimaendringene. Og havnivået fortsetter å stige. Spørsmålet er hvor de 54000 innbyggerne skal bo når øyene blir ubeboelige.

Brun har selv besøkt Marshalløyene:

– Det gjør stort inntrykk å stå en halv meter over havet og høre historier om viktige landområder og hjem som ikke lenger eksisterer. Som er vasket vekk av havet.

 

Det er fredagskveld i New York. Signeringsseremonien og alle bilaterale møter er over. Forhandlerne har revet seg løs fra ministerne og noen har samlet seg på sideeventet “Fighting for survival – The Paris climate agreement and how it got done”.

Miljø- og energiminister Dr. James Fletcher fra Saint Lucia og den franske klimaambassadøren Laurence Tubiana deler sine erfaringer fra Paris. Fletcher la, sammen med Tine Sundtoft, til rette for forhandlingene om hvordan klimainnsatsen skal trappes opp over tid. Det var mange lange netter i Paris på ministrene og forhandlerne fra Saint Lucia og Norge. Fletcher nevner Tine Sundtoft med fornavn regelmessig under den timeslange debatten. Latteren sitter løst mens de avslører detaljer fra det som skjedde “bak scenen” under forhandlingene.

– Jeg visste ikke hva jeg gikk med på da jeg så ja til å være tilrettelegger. Men jeg mente det var bedre å forsøke å få til noe på innsiden enn å stå og rope fra utsiden, og jeg kjente Tine fra før og visste at Norge og Saint Lucia ville dra i samme retning, sier Fletcher. Forhandlerne Nicole Wilke fra Tyskland og Kaveh Guilanpour fra EU-kommisjonen er også på arrangementet i New York.

– Mitt sterkeste minne fra Paris var den siste dagen da vi skjønte at avtalen ble en realitet. Det var veldig emosjonelt. Det tror jeg det var for alle. Slike opplevelser bringer mennesker sammen, sier Wilke.

Bialek, Brun, Wilke og Guilanpour er enige i at personlige relasjoner er viktig i forhandlinger. Det var en forutsetning for suksessen bak koalisjonen.

Brun er klar på hva han mener er de viktigste egenskapene til en forhandler:

– Man må være nysgjerrig og være kreativ. Forsøke å forstå selv om man er uenig med motparten. Faglig kunnskap er en forutsetning. Å komme fra et lite land gjør det spesielt viktig at man er godt likt, slik at folk har lyst til å snakke med deg.

Kollegaene til Aslak Brun beskriver ham som kunnskapsrik og lyttende.

– Han er ikke den som roper høyest, men det trenger han ikke gjøre heller. Han blir hørt. Aslak vet hvor de andre landene står og bruker den kunnskapen for å få med alle land. Samtidig er han opptatt av å se framover og skape resultater, sier Wilke.

Det er ikke alle som ønsker å finne en løsning. Slike land kan opptre splittende i stedet for samlende, for å sabotere fremgangen. Et land, for eksempel, satte inn parenteser i en avtale, som man gjør når man er uenig om noe. Så fikk de spørsmål om de ville ta vekk innholdet i parentesen. Nei, svarte de. Så dere vil beholde det? Nei. Innspill på forbedringer? Nei. Forhandlingene stopper opp.

Dette skjedde også i Paris, der tre av de største landene ikke ville imøtekomme de mest ambisiøse forslagene.

– Det er vanskelig for små land å stå imot så sterke krefter. Den siste natten satt vi oppe hele natten i forhandlinger med statene som ikke ville ha de kompromissene. Når alle må bli enige, har de som vil minst vetorett, sier han.

Brun har jobbet i Utenriksdepartementet i 25 år og ledet tre ulike seksjoner i UD: FN-seksjonen, Seksjonen for miljø og bærekraftig utvikling, og seksjon for global helse og internasjonale initiativ.

– Min viktigste erfaring som forhandler stammer fra da Norge sikret at alle FNs organisasjoner har strategier for likestilling. Vi var ikke mange land som var pådrivere for dette til å begynne med. Men vi fikk gjennomslag. Vi hadde en god idé. Hvis man legger nok kraft bak planleggingen, så går det. Det er viktig å bruke tid på å lage gode strategier. Da kan man få resultater, mener Brun.

Parisavtalen er et eksempel på det. Alle land fikk mye, men alle ga også noe. Avtalen ble langt mer ambisiøs enn mange først trodde.

Til kritikken om at Parisavtalen er for ambisiøs, kommenterer den norske forhandleren:

– Det er ikke målene som er for ambisiøse. Da er det i så fall viljen bak som ikke er sterk nok.

—