De klasseløse

“Hvordan er det å vokse opp i blokk?”

Jeg skriver ikke ned spørsmålet på arket før jeg rasker med meg veska mi og tar fatt på den lille spaserturen fra kontoret til Rådhuset, hvor forfatter Zeshan Shakar jobber.

Men spørsmålet har blitt svart på av andre forfattere tidligere.

Kanskje det er en ny tid? Tid for mer politisk litteratur

I 1974 debuterte en ung kvinne fra naboblokka til moren min på Bøler med boka Aldri la dem kle deg forsvarsløs naken. Den tematiserte abortsaken og gikk rett inn i datidens kvinnekamp. Senere ga hun også ut en trilogi om oppveksten i Høyblokkene. Skyskraper-serien av Tove Nilsen ble ikke bare et viktig portrett av en oppvekst i blokk, den ble også et viktig bidrag til Norges arbeiderlitteratur. En viktig årsak til at jeg plutselig oppdaget min egen families bakgrunn en gang på nittitallet.

En ny tid?

Da Tarjei Vesaas debutantpris ble utdelt i fjor til Jan Kristoffer Dale og novellesamlingen Arbeidsnever var det ingen tvil om tematikken, tittelen avslører innholdet.

I år, da Zeshan Shakar mottok den samme prisen med boka Tante Ulrikkes vei, skrev mediene at han vant med sin “oppvektsroman”. Men det er ikke bare en oppvekstroman. For alle som har lest boka er det åpenbart at prisen, for andre året på rad, gikk til en politisk ladet bok om klasse-Norge og utenforskapets pris.

Jeg tror at privilegier veldig ofte er usynlig for dem som har dem, men de er desto mer synlig for alle dem som ikke har dem.

4. og 5.mai deltar både Shakar og Dale på festivalen for politisk litteratur Jernrosa i Odda.

– Kanskje det er en ny tid? Tid for mer politisk litteratur. At klasseperspektivet er tilbake? Jeg håper jo det.

Zeshan guider meg inn på et stort kontor i den ene vingen av det store mursteinsbygget som er Rådhuset i Oslo. Den idiotiske ideen om åpent kontorlandskap har enda ikke nådd opp hit. På veggen står det klistret et sitat: “For every complex problem, there is an answer that is clear, simple and wrong”. Sitatet tilhører journalisten, forfatteren og fritenkeren H. L. Mencken. Jeg vet det fordi jeg googlet det etterpå, ikke fordi Zeshan påtvang meg den kunnskapen. Han bare “syntes det var et fint sitat og printa det ut”. En ganske sympatisk form for statsviter, som han jo også er ved siden av å være debutant.

Strukturer og utenforskap

Vi snakker om strukturene i boka hans:

– Det er interessant. Mange av dem som har lest boka og gir meg en tilbakemeldingen på den har ikke sett strukturene. Og det er en så jævlig rar følelse, for mens jeg skrev den så husker jeg at jeg tenkte: “Er ikke dette litt dølt? Jeg slår inn masse åpne dører, folk vet jo om sånne ting.» Og så gjøkke folk det! De har ikke sett hvordan fremmedgjøringsmekanismer funker.

Jeg kan ikke sitte der og påstå at jeg kjenner hele sannheten om Stovner. Jeg sitter på min egen sannhet.

Sosiolekten hans fra Groruddalen blir bredere når han blir engasjert.  

– Jeg kan sitte her fortsatt – 35 år gammel, på et sted hvor typisk akademisk middelklasse befinner seg, folk med mastergrad – og føle meg utafor. Det tror jeg alltid at jeg kommer til å gjøre. Men som forfatter så tror jeg det er gull verdt, det er noe med å klare og stå utenfor og se inn på noe. Å se strukturene. Jeg tror at privilegier veldig ofte er usynlig for dem som har dem, men de er desto mer synlig for alle dem som ikke har dem.

Å være politisk

Forfatteren Maria Navarro Skaranger skrev nylig i Dagbladet om å ikke høre til, noe som helst sted. Om å gang på gang måtte svare på hvordan det er å vokse opp i blokk, hva hun mener om hijab i skolen og hva hun tenker om Sylvi Listhaug. I teksten nevner hun også Zeshan Shakar. Om det hvite blikket som forsøker å definere både han og henne som innvandrerforfatter: “Som forfatter Monica Isakstuen sa så godt i Morgenbladet: Jeg har skrevet en roman, ikke et debattinnlegg.”

Likevel, overraskende mange intervjuer jeg finner med Zeshan handler om politikk. Han er ikke utelukkende komfortabel med det:

– Jeg er litt delt på det. Jeg liker ikke Sylvi Listhaug-spørsmålene i det hele tatt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det helt, men jeg liker ikke å måtte bli et sånt sannhetsvitne. Når jeg er ute og deltar på arrangementer så spør folk meg: ja, hvordan er det egentlig på Stovner? Men jeg kan jo ikke svare på det. Jeg kan ikke sitte der og påstå at jeg kjenner hele sannheten om Stovner. Jeg sitter på min egen sannhet.

Jeg er jo selv vokst opp deler av oppveksten en alenemor

Men han er ikke i tvil når jeg spør han om han tror at det er mulig, som forfatter, å fri seg helt fra politikken:

– Nei! Det er det jo ikke, politikk er alt. Men jeg tror det finnes grader av den. For meg var det helt åpenbart at det skulle være en stor del av boka. Det samfunnsmessige og politiske blikket. Hvordan den offentlige samtalen påvirker den lille mannen. Eller dama.

Den lille dama

Den “lille mannen” i boka Tante Ulrikkes vei portretteres gjennom de to jevnaldrende guttene Mo og Jamal. Mange vil snakke med forfatteren om karakteren Jamal, om minoritetsgutter som sliter. Men få har tatt tak i de aspektene ved boka som også handler om den “lille dama”. Om Jamals mor som sliter, både psykisk og økonomisk, med konsekvensene av vold mot kvinner. Om Sarah, som blir rar og taus etter at Jamal har hatt sex med henne for første gang.

– Det er bra du sier det, for det er ikke så mange som har catcha det. Moren til Jamal har en psykisk lidelse. Det er åpenbart at det hun strever med nå henger sammen med det hun opplevde da.

Det går an å være han karen med hettegenser og allikevel ta en mastergrad

I et intervju med Universitas oppgir Shakar alenemødre som sitt største forbilde. Litt fordi han følte det ble for klisjé å svare Muhammed Ali, men også fordi det er sant:

– Jeg er jo selv vokst opp deler av oppveksten en alenemor. Og har flere rundt meg som er det. Så jeg har enorm respekt for ansvaret som tas, rett og slett.

Det endimensjonale blikket

Da kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen, skrev om bokprosjektet “Kjære bror” på lederplass nylig skrev hun at: “Nå er det jaggu guttas tur til å bli heiet på” og malte opp et motsetningsbilde til jentene som en del minoritetsjenter, aktive i debatten, reagerte på. Simonsen trekker fram blant annet Tante Ulrikkes vei i lederen, men nevner ikke de kvinnelige problemstillingene i boka.

– Folk spør ikke om det. Folk spør om Jamal. Og om det er jeg som er Mohamed. Det er jævlig fascinerende akkurat det, når folk sier sånn: “Du må være Mohamed”. Hvorfor det egentlig? Fordi jeg jobber her og fordi jeg snakker som jeg gjør, så må jeg være han. Kan man ikke være begge deler? Folk har et veldig endimensjonalt blikk. Det går an å være han karen med hettegenser og likevel ta en mastergrad.

Jamal er nok ikke så bevisst på hva første mai egentlig er, jeg tror han driter i det, det er en fridag liksom.

Livene til Jamal og Mo er forskjellige, de blir mer forskjellige utover i boka, men historien om utenforskap er likevel felles. Hvordan det føles å stå på utsida og kikke inn, nydelig eksemplifisert i en scene i boka der Mo har begynt på Blindern og forviller seg inn i det jeg leser som Ullevål Hageby. I regnet står han utenfor og kikker inn på en fest, før han snur og går for å ta t-banelinje 5 hjem til Tante Ulrikkes vei og sine uføretrygdede foreldre.

Shakar nikker når jeg forteller at jeg leser boka som en historie om klassekamp.

– Definitivt. Men jeg lurer litt på om det finnes en trygdeklasse liksom?

De klasseløse

Jeg nevner det religiøse hierarkiet i Nepal og India og om de kasteløse der.

– Ja ikke sant, kanskje de er klasseløse? Det kan hende at medisinen for å engasjere dem er en annen enn medisinen for å engasjere en industriarbeider.

Men hvis det er en skurk så er det vel den offentlige debatten, media og det politiske liv. Den offentlige samtalen.

I en annen viktig scene i boka snakker karakteren Maria, kjæresten til Mo, om en sak hun har lest i A-magasinet: At med en gang du korrigerer for sosial bakgrunn, så forsvinner nesten alle forskjellene mellom minoritets og majoritetsfamilier. Til Dagsavisen svarer Shakar at det “ikke er en minoritetsgreie” som bestemmer om man gjør det bra eller dårlig i livet. Skal man ta karakteren Marias ord (via A-magasinet) for det, så er det altså heller en klassegreie.

Likevel, Mo og Jamal skal ikke gå i første mai-tog:

– Nei, jeg tror ikke det. Jamal er nok ikke så bevisst på hva første mai egentlig er, jeg tror han driter i det, det er en fridag liksom. Mens Mo, han er en sånn klassebakgrunns-flyktning, han vil ikke identifisere seg med bakgrunn sin. Han synes at konfliktene som følger med bakgrunn, er ubehagelig. Så jeg kan ikke se for meg at han oppsøker noe som tydelig markerer bakgrunnen hans.

Hvem er skurkene?

Akkurat det, at Mo og Jamal ikke går i første mai-tog, er et problem for arbeiderbevegelsen. De klasseløse, om vi kan kalle dem det, er i vekst. På den måten er Tante Ulrikkes vei et veldig viktig tilskudd i arbeiderlitteraturens bibliotek, men også fordi boka viser hvordan strukturell rasisme ser ut. Og det blir ikke forklart med den sinte, hvite arbeiderklassemannen.

– Ofte når man ser debatter om integrering, så føres jo den av veldig mange fra den akademiske middelklassen, og de kan være like grumsete de som alle andre.

Det er de mange små tingene, summen

På et sted i boka forteller Mo om da han på barneskolen overhørte to lærere snakke om hvordan og hvorfor de ville vekk fra Stovner. En episode som Zeshan har uttalt at er selvopplevd. Likevel er det ikke lærerne som er skurkene i historien:

– Det er ikke så mange skurker i historien min, det er ikke nødvendigvis sånn at folk gjør kjempedumme ting. Det er de mange små tingene, summen. Men hvis det er en skurk, så er det vel den offentlige debatten, media og det politiske liv. Den offentlige samtalen. Snakk om manglende evne til selvkritikk.