– Demokratiet vårt har en midtlivskrise

– Det er en overdrivelse å si at demokratiet er i ferd med å dø.

David Runciman er professor ved Cambridge University, og har nylig gitt ut boken How Democracy Ends, og er i Norge for å snakke på Unios årskonferanse. Han mener demokratiets problemer i 2018 ikke kan sammenlignes med de vi kjenner fra tidligere i historien.

– Den krisen flere bruker for å spå demokratiets død, er krisen på 30-tallet. Men demokratiene da var unge, institusjonene var unge. Røttene stakk ikke dypt. Weimar-Tyskland var et samfunn med unge, sinte menn med våpen. En krise i et ungt demokrati er noe fundamentalt annerledes enn det vi ser i dag. Vår krise er en midtlivskrise.

– Og Donald Trump er motorsykkelen i midtlivskrisen?

– Ja. Midtlivskriser er jo ofte ikke er helt reelle. Folk er frustrerte fordi livene deres har blitt kjedelige. De har alminnelig god råd, men er frustrerte over jobben eller ekteskapet. Resultatet blir at mange gjør ting som er ganske voldsomme: bytter jobb, har en affære, kjøper en motorsykkel. Men gikk du til psykolog, ville han sagt: Du vil ha forandring, men du vil jo ikke forandre deg. Det er den formen for krise demokratiet er i nå. Den er voldsom nok, men en midtlivskrise ender ikke så ofte med at man raserer alt man kjenner.

– Men hvis demokratiets midtlivskrise er å innskrenke ytringsfriheten eller rettsstaten, da er det jo ikke bare å si “midtlivskrise, det er en del av livet, dette er sånn det er”?

– Jeg tror ikke på at det er den slags endring folk etterlyser nå. De etterlyser en annen type forandring, og det er en del av en demokratisk utålmodighet. Ser vi 20 år fram i tid, ser vi jo at vi ikke ønsker å gi slipp på grunnleggende demokratiske verdier. Psykologen ville sagt: ikke skill deg, ikke bytt jobb, du har en god jobb. Er du frustrert over jobben, spør heller om å få nye oppgaver. Ikke start en iskrem-kiosk i stedet, da vil du være mindre lykkelig om 5 år. Ikke kast ut de grunnleggende demokratiske institusjonene. Å stikke fra ekteskapet fordi man kjeder seg er en dårlig idé.

Et av hovedpoengene for Runciman, er at de demokratiske institusjonene virker å ha mistet evnen til å fornye seg.

Institusjonelt har ikke de stabile demokratiene forandret seg i det hele tatt de siste 30 årene.

– Institusjonelt har ikke de stabile demokratiene forandret seg i det hele tatt de siste 30 årene. Ikke USA, ikke Japan, ikke i Europa. I Storbritannia prøver vi å forandre oss gjennom Brexit, heller enn å gjøre det vi burde, nemlig å fornye de demokratiske institusjonene. Brexit er nettopp en slik midtlivskrise. Vi har ikke forandret hverken valgsystemet, måtene vi deltar på eller House of Lords. Så har all endringsviljen blitt kanalisert inn i en ekstrem hendelse.

– Er institusjonell endring et bedre svar på populismen enn å utvide velferdsordningene, som for eksempel ble reaksjonen på 1800-tallspopulistene i USA?

– Jeg tror det er viktig å huske at utvidelse av demokratiet og velferdsstaten gikk hånd i hånd på slutten av det 19. århundre. Å gi kvinner stemmerett var en del av pakken. Men ellers er sammenligningen med 1800-tallet treffende. Det var en populistisk stemning i politikken, en teknologisk revolusjon, store folkemengder flyttet på seg. Sosialdemokratiske politikere kom med løsninger på utfordringene, men ingenting av det de foreslo og gjennomførte hadde blitt prøvd før.

– Husk at USA på denne tiden ikke hadde en velferdsstat, ikke inntektsskatt – ja, de hadde ikke en gang en hær. Du kan ikke komme som politiker i dag og si at løsningen bare er å skatte folk, eller å bare tilby velferd. Det vi heller ikke har i dag, som de hadde da, er enkle muligheter til å utvide stemmeretten. Når demokratiet har stått i stampe historisk, har utvidelse av demokratiet vært et verktøy å gripe til.

Jeg mener vi helt seriøst bør vurdere å gi barn stemmerett.

– Jeg mener vi helt seriøst bør vurdere å gi barn stemmerett. Tatt i betraktning hvor stor makt de eldre etterhvert vil få i demokratiet vil det gi mening. Før var medianvelgeren 25 år gammel. 6 år hadde vært en god stemmerettsalder. Folk sier det er galskap. Men det er det jo ikke. Hva er risikoen? De kommer ikke til å stemme 6-åringer inn i parlamentet, og de eldre kommer fremdeles til å utgjøre en mye større velgergruppe. En av de store ubalansene i demokratiet i dag er at det er så mange flere eldre velgere.

Zuckerberg er farligere enn Trump

Det er imidlertid utenfor demokratiet selv at Runciman ser de største utfordringene. Særlig gjelder de store teknologiselskapenes makt over oss, med ledere som ikke er valgt, og som ikke kan stemmes ut.

– Jeg tror Zuckerberg har en helt ny type makt over oss, og det er en makt som ikke har en sluttdato, slik Trump har. Zuckerberg har en nettverksmakt som kombinerer det at folk er avhengig av infrastrukturen han har satt opp, som er helt innvevd i livene våre, med et tilnærmet monopol over hvilke nyheter vi får. Jeg tror Zuckerberg er velmenende, men det er mer skremmende med en velmenende mann som har en makt ingen helt kan fatte, enn en moralsk korrumpert mann som har en makt vi kjenner igjen. Men vi kan stemme ut Trump gjennom valg.

– Det er to typer makt staten har som Facebook ikke har. Og det er den makten filosofen Thomas Hobbes sier gjør en stat til en stat: at du kontrollerer militæret og at du kontrollerer pengene. Hvis du gir fra deg disse to er det over og ut.

Det er en større fare om de store selskapene lager sine egne penger.

– Er dette i seg selv grunn til å begrense utviklingen av blockchain-teknologi, for eksempel?

– Jeg har liten tro på det libertarianske argumentet om at blockchain og bitcoin vil frigjøre oss. Det er en større fare om de store selskapene lager sine egne penger. Hvorfor skulle de ikke det? Når de fullfører marsjen mot et globalt nettverksmonopol for informasjonsteknologi begynner et slikt selskap å ligne mye på en stat uansett.

– Jeg tror dette er mye mer eksistensielle spørsmål for demokratiet enn hvem som vinner valget i 2020. Folk har sagt at det er over og ut med dollaren siden slutten på Bretton Woods. Men om 50 år – kommer det virkelig ikke en utfordrer til statlige penger? Jeg tror ikke Amazon i umiddelbar framtid vil bli en slags kunstig intelligens som vil bli ukontrollerbar for mennesker, og gjøre ting vi ikke kan rømme fra. Det vil nok være mennesker som tar avgjørelser, og ikke rent mekanisk. Men disse selskapene og hvilken makt staten har eller ikke har til å begrense dem, kan endre samfunnet og politikken fundamentalt. Det skremmer meg.

Hør også David Runciman på siste episode av podcasten vår, Noen har snakket sammen: