– Jeg er redd hver eneste dag

– Jeg er redd hver eneste dag. Det virker bare ikke sånn, for jeg glemmer at jeg er redd når jeg skriver, og det er ikke en bra ting. Og så blir det publisert! Nei, helt seriøst. Jeg er veldig, veldig redd, sier Ece Temelkuran.

Hun er ikke like kjent i Norge som forfatterkollegene Elif Shafak, Orhan Pamuk, Asli Erdogan og Ahmet Altan. I Tyrkia, derimot, er hun like kjent som disse, om ikke mer. I mange år var hun Tyrkias mest leste spaltist. Det varte omtrent til hun fikk sparken på nyåret 2012 etter å ha skrevet en utblåsning av en annen verden mot daværende statminister Recep Tayyip Erdogan for hans tafatte holdning etter den såkalte Roboski-massakren. Sjefredaktøren ringte og sa: “Du vet hvorfor?” “Ja”, svarte Temelkuran. Samtalen varte i 30 sekunder.

Temelkuran er uten tvil den mest frittalende av de nevnte tyrkiske forfatterne. Etter å ha lest hennes ferske bok, “Turkey. The Insane and the Melancholy”, sitter man egentlig bare igjen med ett spørsmål: Hvorfor i all verden er hun ikke arrestert for lengst? Asli Erdogan er for tiden fengslet, som Ahmet Altan. Faktisk blir han arrestert den samme morgenen Agenda Magasin treffer Ece Temelkuran i hennes leilighet i Istanbul.

– Jeg er ikke en modig person. Jeg vil heller ikke bli identifisert som en modig person. For det første må du da være modig resten av livet ditt. For det andre blir det viktigste ved deg at du er modig. Derfor er jeg misfornøyd med livet mitt i Tyrkia. Jeg vil ikke bo i et land hvor det å fortelle sannheten krever heltemot, sier Temelkuran, som tror årsaken til at hun ikke er arrestert, mens Asli Erdogan er det, handler om “Det kurdiske spørsmålet”. På Recep Tayyip Erdogans agenda – nå president – står for tiden intellektuelle som på noen som helst måte kan assosieres med kurderne, og den såkalte Gulen-bevegelsen. Men snart kan nettet utvide seg.

– Opprydningen etter kuppforsøket i sommer er blitt en vidstrakt heksejakt, sier hun.

Så hva handler “Turkey. The Insane and the Melancholy” om? Det er det ikke enkelt å oppsummere kort. Men la oss likevel forsøke: Den handler om alt som er galt med dagens Tyrkia, og hvorfor. Den som leter etter lyspunkter, bør lete i andre boktitler. Ece Temelkuran bruker kraftige ord for å beskrive en utvikling hun misliker grovt. F-ordet dukker stadig opp. Ikke dét f-ordet, det andre.

– Fascisme er ikke noe som bare skjer over natten. Fascisme er ikke onde menn med pistoler, som vi har sett på film. Prosessen skjer gradvis og påvirker alle, enten de støtter myndighetene eller er i opposisjon. Det tyrkerne går gjennom er massivt. Det Tyrkia som vi en gang kjente, finnes ikke lenger. Jeg definerer det som et gradvis tap av menneskelighet. Under Gezipark-demonstrasjonene i 2013, var det en 14 år gammel gutt som ble skadet av politiet da han var ute for å kjøpe brød. Han døde etter ett år i koma. Da holdt Erdogan en tale der han kritiserte barnets familie og koblet gutten til en terrororganisasjon. Det er tap av menneskelighet. Når man er glad for at noen er død, er man ikke lenger menneskelig, mener Temelkuran.

De intellektuelle ønsket å være på vinnerlaget.

Hun tyr til og med til g-ordet, gleichschaltung – et tysk ord som beskriver den gradvise nazifiseringen av samfunnets kriker og kroker.

– Det er noe i mennesket som gjør at vi vil stå sammen med makten uten å være presset til det. Dette skjedde også i Tyrkia; de intellektuelle ønsket å være på vinnerlaget, med Erdogan og hans parti AKP. De trodde så sterkt på det perfekte ekteskapet mellom moderat islam og demokrati. De var så entusiastiske da dette skjedde at de ikke brydde seg om at loven og rettssystemet ble ødelagt. De så ikke for seg at det en dag ville ramme dem selv – akkurat det som foregår nå, med massearrestasjoner og fengslinger, sier Temelkuran.

Derfor bruker hun også et helt kapittel i boka på å kritisere den slovenske sosiologen Slavoj Zizek, som i en artikkel fremhevet Tyrkia som en rollemodell for Midtøsten etter den arabiske våren.

– Normalt er jeg en fan, kanskje er det derfor jeg ble så sint. Tyrkia fortjener bedre, Midtøsten fortjener bedre. Vi kan ikke operere med én dårligere demokratisk standard for muslimske land, og en annen for vestlige, sier Ece Temelkuran, og ramser opp mange av de uheldige tendensene i Tyrkia de siste årene som i sum har bidratt til skape et taust, redd og underdanig folk. Noe – som fengsling av journalister og andre intellektuelle – har foregått helt åpenlyst og med loven i hånd. Andre ting har skjedd mer gradvis, gjennom ord og handlinger og systematisk påvirkning av trender og ordskiftet; å være kunnskapsrik er blitt et skjellsord, å være kysk er en hedersbetegnelse, å kritisere regjeringen er å være illojal og anti-tyrkisk, og så videre.

Vi venter til problemet går over.

– Tyrkia er et utslitt land. Tempoet er for høyt. Vi legger ting bort, lar det gå over, ignorerer problemer. Politikerne gjør tilsynelatende det samme. For eksempel vil de ikke innrømme at flyktningkrisen i Syria eksisterer. Offisielt finnes det ikke en sånn krise her, fordi vi ikke snakker om det. Problemet løst. Hver dag kan du se hundrevis av barn i gatene, men de er ikke syriske flyktningbarn. Ikke offisielt. For tyskere ville dette vært veldig vanskelig å forstå. Tyskere ser et problem og prøver å løse det. Vi gjør ikke sånt. Vi venter til problemet går over. Prøv det, det er komfortabelt, sier Temelkuran, og forklarer at det tyrkiske ordet for å “takle noe” er det samme som “å la ting ligge”.

Et kjent uttrykk på tyrkisk lyder slik: “I går var i går, i dag er i dag, i morgen er i morgen” – det ble i sin tid uttalt av en fremtredende tyrkisk politiker; Suleyman Demirel, Tyrkias niende president. Ifølge Temelkuran kan du ikke forstå Erdogan, tyrkere eller Tyrkia uten å kjenne til dette begrepet.

– Erdogan er den mest briljante politikeren i vår tid. Han er en stor pragmatiker. Han velger allierte nærmest ut fra dagsformen. Mange kan ikke skjønne dette, fordi vi tror at politikere, i likhet med vanlige folk, trenger rutiner, struktur og forutsigbarhet. Men pragmatikere er ikke sånn. Så det spiller ingen rolle om Erdogan er genuin eller ikke, fordi neste uke vil meningene endre seg. For å forstå Erdogan, må man forstå betydningen av dette sitatet. Når kritikere for eksempel sier “i fjor sa du dette, i år gjør du det motsatte”, svarer han bare “i går var i går, i dag er i dag”. Jeg tror ikke europeiske politikere forstår denne omskiftelige pragmatismen. Politikere i Tyrkia trenger ikke å forklare seg når de ombestemmer seg.

Det er derfor folk som meg føler at vi ikke lenger er velkomne i landet lenger.

– Men Erdogan ser ut til å ha bestemte oppfatninger om hvordan landet skal se ut fram mot 2023, 100-årsmarkeringen av den tyrkiske republikkens grunnleggelse?

– AKP, Erdogan og regjeringen har hele tiden sagt at de skal skape et nytt Tyrkia og at landet skal endres dramatisk, men når de først fremla “Prosjekt 2023”, var det ikke mange som tok det seriøst. Det var ikke realistisk. Men nå ser vi at dette nye Tyrkia allerede er her. Som innbygger føler jeg at jeg har vært utsatt for et massivt politisk eksperiment, som har endret både samfunnet og individer. Tyrkia ble grunnlagt som sekulært, nasjonalistisk og vestlig, men nå minner Tyrkia mer og mer om Dubai; religiøst, dystert og undertrykkende. Det er dette de ønsket. Og det er derfor folk som meg føler at vi ikke lenger er velkomne i landet.

– Hva betrakter du som hans viktigste drivkraft?

– Jeg kjenner ham ikke personlig, men det virker som om det er lydighet. Det er derfor han har sagt at alt ondt kommer fra utdannede mennesker, fordi utdannede mennesker stiller spørsmål og yter motstand. Men det må sies at all denne mytologien som omgir Erdogan plager meg. Etter at AKP fikk makten hyllet vestlig media dette prosjektet, de skrev at demokratiet endelig hadde kommet til Tyrkia. Erdogan var dette prosjektets ansikt utad, nasjonalt og internasjonalt. Men etter Gezipark-opprøret forsto endelig vestlig media at det kanskje var noe galt med prosjektet. Så fort de skjønte dette, fokuserte de på Erdogan personlig. Han ble roten til alt ondt. Dette blir også helt feil. Det var, og er, svakhetene ved prosjektet de burde ha fokusert på. Vestlige medier gjør det veldig enkelt for leserne sine. De sier “Erdogan er en diktator, hvis han forsvinner blir alt bra”. Det stemmer jo ikke. Sannheten er mye mer kompleks.

– Du påpeker at dette, og andre liknende prosjekter i fortiden, spesielt har gått utover kvinnene?

– Dette handler ikke bare om Tyrkia, det er et internasjonalt problem. Kvinner blir sett på som enkle å kle på og kle av, de er dukker politikere og maktmennesker kan leke med og forme som de vil. Nå som den tildekkede kvinnen er blitt en rollemodell for det nye Tyrkia, blir de som ikke dekker seg til, annenrangs. Før var det omvendt. Når det er sagt – kvinner er ikke bare uskyldige. Kvinner skaper mektige menn. Derfor er kvinnene også de eneste som kan fjerne en manns makt. Dette vet menn. Derfor undertrykker de kvinner. AKP fikk makt på grunn av kvinner. Ikke bare hyllet kvinnene Erdogan – de jobbet for ham dag og natt og gjorde mye av grasrotarbeidet. AKP hadde ikke klart seg uten dem.

Tyrkias historie er en syklus av vendetta.

– Men burde ikke Erdogan og AKP bry seg om imaget sitt overfor utlandet, i det minste?

– Jeg vet ikke om han bryr seg. Det var ikke sånn at ytringsfriheten var perfekt og pressen var fri – og så kom Erdogan og ødela alt. Pressen var eid av 2-3 store selskaper, og de var alltid gode venner med makten. De gjorde dette for Erdogan også. Da han kom til makten, danset de etter hans fløyte. Han sa ifra når han ville ha noe sensurert. Og sånn holdt de på til det ikke var noe fri presse igjen.

– Du mener vestlig media har misforstått Erdogans prosjekt?

– Ikke nødvendigvis misforstått, for det er såpass komplisert at mange av oss ikke engang skjønte hva som foregikk fram til AKPs andre periode. Jeg var ikke en av dem, jeg skjønte det helt fra starten. Mange sjekket ikke bakgrunnshistoriene til representanter fra partiet, de sjekket ikke referansene AKP kom med, de la ikke sammen to og to. De tok det ikke seriøst da AKP sa at de skulle bygge et nytt Tyrkia. Mainstream-media trodde at Erdogan og AKP kom til å spørre om lov hver gang de gjorde store endringer. Men så fort de ble store og sterke nok, trengte de jo ikke det. Tyrkias historie er en syklus av vendetta. Hver gang noen nye kommer til makten, tenker de “nå er det vår tur, vi kvitter oss med alle våre fiender”.  Men så kommer det en tid hvor opposisjonen kommer til makten, og vil ha hevn. All Tyrkias historie er sånn.

– Dette ble veldig svartsynt. Er det ikke mulig for deg å avslutte intervjuet litt mer positivt?

– Ordet “håp” gjør meg sint. Du begynner å tro på ting som aldri kommer til å skje, bare for å bli skuffet senere. Det er ikke sunt. Vi har vært gjennom mye. Jeg snakker ikke bare om politisk press. Dette er et galehus, et intellektuelt sirkus. Det er ganske utrolig at noen av oss fortsatt har nok forstand i behold til å se og analysere det som foregår. Det er noe å være håpefull over. En annen ting å være håpefull over er at det nå er åpenbart for alle at Tyrkia ikke er en rollemodell for det moderate islam. Vi bor i et mislykket eksperiment, avslutter Ece Temelkuran, som kommer til Norge i oktober for å presentere sin nye bok. Så fremt ikke…

Det kommer an på Recep Tayyip Erdogans dagsform.