Elvene forbinder oss alle

– England er i dårlig stand. Vi ligger nesten nederst på FNs indekser når det gjelder naturmangfold. 50 millioner fugler har forsvunnet fra Storbritannia de siste 50 årene. Men håpløshet er en luksus vi ikke kan tillate oss – håp er nødvendig. Vi må koble fantasi med disiplin og kunst med aktivisme. Det er mye å ta tak i.

Årets «Arne Næss Chair», den britiske forfatteren og professoren i miljøhumaniora, Robert Macfarlane, ser ettertenksomt på meg, som for å forsikre seg om at jeg har forstått hva han sier. Senter for global bærekraft ved Universitetet i Oslo (tidligere kjent som Senter for utvikling og miljø, SUM) utnevner hvert år det de kaller en Arne Næss Chair. Det er del av senterets Arne Næss-program, som: «… samler unge forskere, ledende internasjonale tenkere og praktikere fra ulike fagfelt for å stimulere til nye løsninger på vår tids samfunns- og miljøutfordringer.»

Denne akademiske æresbevisningen, gitt filosofen Arne Næss’ navn, er en glimrende mulighet til å holde Norges fremste miljøfilosofs ånd levende for nye generasjoner. Vinneren kommer til Oslo, treffer over noen dager et utvalg norske intellektuelle og aktivister, og holder sitt Arne Næss-foredrag. Dette har pågått siden 2007, og mange celebre navn står på listen.

 

Original og sjangeroverskridende

Årets vinner er et stort navn i den angelsaksiske naturfilosofiske verdenen, og har altså sitt daglige virke som professor i litteratur og miljøhumaniora ved Cambridge-universitetet. I bøker som The Wild Places (2007), The Old Ways (2012), Landmarks (2015) og Underverden – en tidsreise under jorda som kom på norsk i 2020, viser Macfarlane seg som en sjangeroverskridende forfatter, som bruker skjønnlitterære grep, psykologi og naturvitenskap på en original måte.

Han har også skrevet for barn, der fantasi, undring og natur er tema. Slektskapet til Arne Næss’ dypøkologiske univers er klart. Begge tenkere er opptatt av at naturen har en egenverdi, i motsetning til dagens rådende nytteverditenkning.   

Jeg fortalte sønnen min på 7 år om at jeg skulle skrive en bok som spør om elver er noe som lever. Han bare så på meg, og sa: Det må bli en kort bok, pappa.

Gjennom sin siste bok, Is a River Alive? (2025), skriver Macfarlane seg for alvor inn i naturlitteraturens Pantheon. Boka er en sanselig, estetisk opplevelse, der forfatteren vever en sterk fortelling om menneske og natur, enkeltindivid og fellesskap. Hele tiden klukker, bruser og bølger elvevannet rundt oss.

– Jeg fortalte sønnen min på 7 år om at jeg skulle skrive en bok som spør om elver er noe som lever. Han bare så på meg, og sa: Det må bli en kort bok, pappa, for svaret er ja, forteller Macfarlane og ler.

 

Fra kalksteinskilden og ut i verden

Det er nå en voksende internasjonal bevegelse for naturens rettigheter. Macfarlane dokumenterer dette på sin måte, gjennom det jeg vil kalle portretter av fire elver og økosystem på ulike kontinenter. Macfarlane argumenterer med innlevelse for at elver bør anerkjennes som levende – både i lovverket, og i vår forestillingsevne.

Forfatteren begynner sin reise med å introdusere oss for sin egen lille kilde, som han kaller det, som er et kalksteinsutspring i nærheten av huset hans. Englands geologi er unik, og brorparten av verdens kalkesteinskilder finnes her. Men kildene holder på å tørke opp. Hva vil da skje med elva Cam, som renner gjennom det vakre Cambridge?

Macfarlane tar oss med derfra og ut i den store verden. Først til en egenartet fjellregnskog i Ecuador, der den unike skogen og elva nå er fredet. Deretter drar vi til en forurenset elv sør i India, før vi avsluttet med en frådende stor elv i delstaten Quebec i Canada. Aktivister har klart å redde elvene og livet rundt, og Macfarlane spinner dette til en stor fortelling om en ny bevissthet om liv, mening og tilhørighet.

 

Ecuador er et land med en enorm moralsk fantasi.

Her er forbindelsen til Arne Næss klar. Næss ble berømt da han ble båret bort fra elveaksjonen i Mardøla i 1970, og ble arrestert under Alta-aksjonene i 1979, der han protesterte mot utbyggingen av Alta–Kautokeino-vassdraget. «La elva leve» var parolen den gang, og viste verden at demonstrantene så på elva som et vesen med egenverdi, noe som var et sentralt poeng i dypøkologien Næss fremmet. Macfarlane viderefører et slikt grunnsyn i Is a River Alive?, og gjør det til et globalt anliggende. Elver er levende og livgivende. De eksisterer og er del av oss, som vi er del av dem. Landskap har hukommelse. Macfarlane utbroderer:

– Særlig Ecuador er spennende. Det er et land med en enorm moralsk fantasi og den første nasjonen i verden som lovfestet rettigheter på vegne av vann, i 2008. Da skrev de inn naturens egne rettigheter i grunnloven.

Idéen om naturens rettigheter satte i gang lignende utviklinger i andre land. I 2017 ble en lov vedtatt i New Zealand som ga Whanganui-elven beskyttelse som en «åndelig og fysisk entitet», ifølge Macfarlane. I India, samme år, slo dommere fast at Ganges og Yamuna burde anerkjennes som «levende vesener». Og i 2021 ble Mutehekau Shipu (Magpie River) den første elven i Canada som ble erklært som en «juridisk person og levende enhet».

 

En ny bevissthet i emning

Mcfarlane forteller at denne rettighetsbevegelsen for natur nå har nådd Storbritannia med fullt trykk. De fleste elver har nå egne «river guardians», som har tatt på seg oppgaven med å renske opp og tilbakeføre elver til en bedre økologisk tilstand. Og engelske elver er i svært dårlig forfatning, men nå har flere av dem fått juridisk status. Nylig anerkjente Lewes Council i East Sussex rettighetene og den juridiske personstatusen til elven Ouse.

I sitt Arne Næss-foredrag i Oslo tar Macfarlane utgangspunkt i to ulike elveskjebner. Den ene er den nevnte kampen mot neddemningen av Alta-elva, da samer og naturvernere gikk sammen i sivil ulydighet. Men de og elva tapte. Den andre er den over 400 kilometerlange Klamath-elva som renner fra Oregon til California. Her har det i årtier vært store damanlegg som har strupet livet i elva. Urfolksprotester på 1970-tallet førte aldri frem.

Men i 2024 oppnådde lokalbefolkning og miljøvernere en storseier i ulike beslutningsinstanser, og fire store damanlegg ble revet. Det hele kostet milliarder. Resultatene har vært overveldende, forteller Mcfarlane. Hele vassdraget, økosystemet og livet rundt elva har endret seg. Laksen er tilbake. Urfolket høster på nytt. Det er «a rivolution», som Mcfarlane kaller det.

 

Små og store seire

– Dere i Norge vet ellers ikke hvor heldige dere er, med så store områder som ligger til deres disposisjon, og med allemannsretten og villcamping som del av det hele, sier Mcfarlane.

Landskapene rundt oss er som levende arkiv. De må tas vare på.

England er nedbygd og tett befolket, og det lille som er igjen av natur, eies gjerne av private. I Dartmoor nasjonalpark i sør-vest England gikk for noen år siden grunneierne Alexander og Diana Darwall inn for å nekte folk å telte fritt i bestemte områder. I 2025, etter en lengre saksgang, besluttet britisk høyesterett at offentligheten har rett til å telte der. Domstolens enstemmige avgjørelse styrker tradisjonen med ryggsekk-camping på disse berømte heiene, så lenge campere følger de etablerte campingreglene.

– Landskapene rundt oss er som levende arkiv. De må tas vare på, sier Macfarlane og peker på at Stor-London har 9 millioner innbyggere, men byen har også over 8 millioner trær. Borgermester Sadiq Khan gjør en god jobb, fastslår han. Det gjør også borgermester i Paris, Ann Hidalgo, ifølge Macfarlane. Hun har stått i spissen for at elva Seinen skal få en personlig juridisk status.

 

Takk til Norge

Robert Macfarlane er opptatt av fugler, og ikke minst havørn, som er et prosjekt som har bundet Storbritannia og Norge tett sammen. Norge har sendt flere ørner over Nordsjøen, og nå finner vi havørn også i London. Macfarlane har besøkt Andøya og Lofoten og finner landskapene der uendelig vakre. Selv tilbringer han mye tid i skotske fjell, som også er ville og krevende.

– Ja, jeg er nok litt misunnelig på hva dere har her til lands. Tilgang på så mye natur. Det virker som om alle her har vært medlem av noe som har med natur å gjøre. Dere tar det for gitt. Hos oss er det mer begrenset. Men dere har noen paradokser. Et oljefond basert på, ja, olje. Det vi skal fase ut. Men det skjer ikke her i Norge. Og hva med den oppdrettsnæringen dere har etablert og driver i Chile og Skottland. Det er svært så upopulært der. Stiller dere dere selv slike vanskelige spørsmål? Jeg ser ikke det.

 

Macfarlane fortjener at flere nordmenn leser hans bøker, som nå er oversatt til tretti språk. I tillegg skriver han også filmmanus og korverk. Han er en multikunstner, som ser ut til å ha tatt til seg māoriene sitt ordspråk: «Jeg er elva; elva er meg.»

Etter møtet med Robert Macfarlane ser jeg klarere at elver kan forstås som klodens arterier, store og små, som gir liv til landskap og som forbinder oss alle, til en felles økologi.