– Jeg har tro på Latin-Amerika. Det Trump driver med kan ikke vare så lenge, sier bokaktuelle Benedicte Bull. Nå er stort sett alt som kan krype og gå av statsmakt i Latin-Amerika fra høyresiden.
«USA har sikret seg kontroll med salg av olje, endringer i venezuelansk lovverk, og ergo store oljereserver 100 år frem i tid. Det som skjer, er helt mindfuck!»
Professor Benedicte Bull slår ut med armene, trekker pusten dypt, og rister på hodet. Bull er aktuell med bok om USA og Latin-Amerika, og allerede i gang med planlegging av en bok om nettopp Venezuela, landet som har vært på alles lepper det siste året.
– Nå har Trump klart å sikre seg kontroll med både oljesalg og produksjon i Venezuela, og til og med kontroll med store deler av oljereservene. Det har skapt raseri på alle sider av det politiske spekteret. Hun som nå styrer landet, Delcy Rodríguez, hevder seg å være sosialist og anti-imperialist, men har inngått avtaler som selger ut landets viktigste ressurs på billigsalg. Og USA har ikke engang opphevet sanksjonene, bare gitt midlertidige unntak. Rodríguez håper nok at alt dette skal få fart på økonomien, og at om man venter lenge nok med nyvalg, vil det styrke hennes sjanse til å vinne. Men sanksjonene mot landet er ikke borte enda. De har bare fått noen unntak. Men får de nå fart på økonomien, kan Rodriguez skrive ut nyvalg og sikre seg at folk stemmer på henne, sier Bull.
En forbløffet verden ble vitne til en spektakulær bortføring av den venezuelanske presidenten Nicolas Maduro i januar i år. Fredsprisvinneren i 2025, Corina Machado, som bare en måned før hadde vært i Oslo, får vel neppe noen rolle i det som nå skjer, lurer jeg på. Bull nikker.
– Hun har heiet på en intervensjon i flere år, og stolte på at USA ville presse på for demokratiske valg. Men Trump er ikke interessert i noe demokratisk Venezuela. Han er der for å tjene penger. Og han fremstiller det som skjer som en stor suksess, før mellomvalget nå i november, svarer hun.
Vi ser flere enkelttransaksjoner, som tilsidesetter regelverk og lover.
Gå til mauren og bli vis, heter det i fablenes verden. Når det gjelder Latin-Amerika-spørsmål her hjemme, kan ordspråket like gjerne være; gå til Benedicte Bull! Hun er selvsagt ikke alene om kunnskapen. Vi har andre, som Vegard Bye, og kjennere av utvalgte land, som Brasil-ekspert Torkjell Leira.
Men Bull har en bred oversikt, og gjennom flere år har vi blitt vant til å se henne på TV, høre henne på radio eller lese hennes mange kronikker om kontinentet. Professoren ved Senter for Global Bærekraft ved Universitetet i Oslo, lanserer nå boka Trumps bakgård. Forholdet mellom den store amerikanske naboen i nord, og de mange amerikanske republikkene i sør, settes i et historisk og aktuelt lys.
Etablering av et personlig imperium
Hva i all verden er det det vi nå er vitne til «over dammen», lurer jeg på. Den gamle Monroe-doktrinen fra 1823 er erstattet med det som spøkefullt kalles Donroe-doktrinen. Historisk dreide det seg om å hindre utenlandsk innblanding på den vestlige halvkule, nærmest for å beskytte latinamerikanske republikker. Men den nye amerikanske politikken i Latin-Amerika er blitt til noe helt annet, er det ikke?
– Jo, det vi ser nå er ikke tilbakevending til gammel interessesfærepolitikk, eller 19-talls imperialisme. Nei, det er etableringen av et mer personlig imperium. Det handler om makt. Og inntjening til Trump. Pluss til en relativt liten gruppe mektige mennesker rundt ham. Det dreier seg om tek-oligarker, sjefer i store oljeselskap og andre businessmenn. De dypere psykologiske sidene ved Trump går jeg ikke inn på. Men Trumps opptreden er også politisk nakent og mer sårbart, i den forstand at denne politikken ikke er forankret i større institusjonelle rammer. Vi ser flere enkelttransaksjoner, som tilsidesetter regelverk og lover. Jeg sammenlikner derfor det Trump og hans nærmeste krets gjør med kriminelle organisasjoner og karteller. Det helt spesielle her er at USA bruker sin statlige overlegne militær og økonomiske makt, til å presse frem det de selv ønsker seg, sier Bull.
Inntektene ble med ett mye større og da skiftet maktbildet i kartellenes favør.
USA har en lang historie med å blande seg inn i sine latinamerikanske naboers affærer. Men Bull er opptatt av at i en del tidligere perioder, hadde tross alt USA noen visjoner om en utvikling på den vestlige halvkule som også skulle tjene Latin-Amerika. Nå er det eneste som eventuelt kan karakteriseres som et felles prosjekt, målet om å knekke organisert kriminalitet.
Men også dette er kontroversielt. Og det er komplisert. Narkotikakartell besitter så store ressurser at det skal mye langsiktige og gjennomtenkte strategier og samlet innsats fra statlige institusjoner til for å få kontroll. Overgangen i produksjon og transport fra marihuana til kokain var et vannskille, forteller Bull.
Inntektene ble med ett mye større og da skiftet maktbildet i kartellenes favør.
En mangslungen gruppe konservative
En viktig person i den amerikanske politikken vi nå ser i Latin-Amerika, er den cubanskfødte utenriksministeren og nasjonale sikkerhetsrådgiveren Marco Rubio. Hva er Bulls tanker om ham?
– Jeg tror Rubio genuint ønsker et regimeskifte på Cuba og i Venezuela. Det ligger i dna-et hans som en del av det eksil-cubanske miljøet fra Florida. Men han er nok enda mer interessert i å bli president i 2028. I motsetning til Trump prøver han også å få inn noen institusjonelle reformer i Venezuela, men han er først og fremst en maktpolitiker og han er en mester i å fremstille USAs brutale politikk som tilforlatelig.
– Men om du skulle velge mellom Rubio og visepresident J.D. Vance som presidentkandidat i 2028?
– Rubio, uten tvil. Han er tross alt en rasjonell maktpolitiker. Vance, derimot… For ikke å snakke om krigsminister Pete Hegseth. Fullstendig skruppelløs!
Det er et klart slektskap til en del av de latinamerikanske lederne, påpeker jeg. Folk som Brasils fengslede tidligere president Jair Bolsonaro, f.eks? Eller hva med presidentene Daniel Noboa fra Ecuador, Javier Milei fra Argentina og Nayib Bukele fra El Salvador? Når jeg leser om en del av det de sier og skriver, forekommer de meg gærne alle sammen. Eller?
Nå er stort sett alt som kan krype og gå av statsmakt i Latin-Amerika fra høyresiden, men med noen unntak.
– De representer i alle fall en form for grunnleggende kynisme, som slår ut på forskjellige måter. De er alle eksponenter for en ytre høyre populisme. Bukele er en maktpolitiker av rang. Og nå har han et tilnærmet maktmonopol, sammen med brødrene sine. Men han har funnet en måte å knuse de kriminelle gjengene i landet på. Dette har selvsagt appell, sier Bull.
Situasjonen i Ecuador er ille, og den høyreorienterte presidenten Daniel Noboa har erklært unntakstilstand i deler av landet. Begge er ganske forskjellige fra ultralibertarianeren Javier Milei i Argentina, for eksempel. Han taler langt og komplisert om ganske særegne økonomiske teorier, men sper på med harde utfall mot motstandere. Det er langt unna hvordan de andre opptrer. Milei hater for øvrig toll, i motsetning til sin beskytter Trump, som elsker det.
– Fengslede Bolsonaro klarte aldri å holde et økonomisk resonnement gjennom to setninger. Hans overordnede mål har hele tiden vært å styrke militæret. President José Kast i Chile er en ultrakonservativ Pinochet-tilhenger, som har lite til felles med Bukele, sønn av en palestinsk imam, og med et kulere «millenial» image. Alle disse karakterene møtes i kampen mot sosialistene og liberalismen. Vi har med andre ord med en broket forsamling å gjøre. De er uttrykk for mange ulike protestbevegelser, som de har klart å slå politisk mynt på.
En tynn global allianse
Men denne gruppa engasjerer seg også delvis utover det amerikanske kontinentet, blant annet i noe som kalles Madrid-forumet. Bull karakteriserer dette som en tynn global allianse av ytre høyre. I boka skriver hun:
«Vesten» forstås ikke først og fremst som et politisk prosjekt som er fundert på opplysningstidens idealer, men som et teologisk og kulturelt fellesskap. Denne måten å forstå den jødisk-kristne sivilisasjonen på er blitt en samlende plattform for ytre høyre-krefter– særlig i Europa og Latin-Amerika. Konservative politiske konferanser, som Conservative Political Action Conference (CPAC), er blitt viktige møtesteder. Der lages det en historie der «jødisk-kristen sivilisasjon» står i en eksistensiell kamp mot både «globalister», «kulturmarxister» og en «islamsk fare».
Men det latinamerikanske høyre har delvis andre agendaer enn sine europeiske frender. Kampen mot immigrasjon, f.eks, har vært mindre tydelig i Latin-Amerika, kanskje bare tydelig til stede i Chile, understreker Bull.
Hvordan er engasjementet for Latin-Amerika i Norge i dag?
– Det er relativt lav interesse politisk for Latin-Amerika nå. Norge har et økonomisk engasjement i regionen som suser og går, særlig tydelig i Brasil og Chile. Men det er likevel fortsatt et visst folkelig engasjement her hjemme, med utvekslinger, backpackere, språkreiser og kulturstudier. EU har ambisjoner om sterkere relasjoner med kontinentet og nå har handelsavtalen Mercosur blitt underskrevet, både med EU og EFTA, og ergo med Norge, svarer hun.
Trump behandler Latin-Amerika som om det skulle vært hans personlige bakgård.
Bull ledet det såkalte Latinamerika-nettverket i 12 år, med mål om et økt kunnskapsnivå om Latin-Amerika i Norge. Men ser hun noe håp for verdensdelen?
– Jeg har tro på Latin-Amerika. Det Trump driver med kan ikke vare så lenge. Nå er stort sett alt som kan krype og gå av statsmakt i Latin-Amerika fra høyresiden, men med noen unntak. Det viktigste er Brasil. Det som skjer i presidentvalget i Brasil i oktober, kan bli svært viktig. Der har Bolsonaros sønn, Flavio, gjort alt for å komme til makten, og søkt støtte fra Trump. Brasil under president Lula har vært mer opptatt av å posisjonere seg i det Globale Sør enn av hva som skjer i nabolandene. Men vinner Flavio, mister også Europa et fotfeste i Latin-Amerika. Det kommer til å bli vanskelig. Men nåværende president Lulas parti er stort og viktig, og har en mye bredere folkelig basis enn de svake partiapparatene i de andre landene i regionen, sier Bull.
Trump behandler Latin-Amerika som om det skulle vært hans personlige bakgård. Hva som videre skjer i Venezuela, kan blir avgjørende. Allerede i oktober drar Bull dit for å samle stoff sammen med en venezuelansk akademiker. Om fremtidens Latin-Amerika forblir «mindfucked», gjenstår å se.
(“Trumps bakgård” er utgitt på forlaget Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.)
Kommentarer