Budbringer i en usikker tid

– Det var broren min som kom på ideen om å putte mennesker med ulike bakgrunner og syn i samme bil, og stille de spørsmålet om de vil samarbeide eller dø.

Han har blitt utpekt av New York Times som «en budbringer av revolusjonen». Med kinoaktuelle «Clash» fikk den egyptiske filmskaperen og aktivisten Mohamed Diab, æren av å åpne Cannes-festivalens Un Certain Regard-program i fjor. Nylig åpnet filmen også Arabiske Filmdager i Oslo.

– Vi ville snakke om politikk, men samtidig unngå at det kun handlet om innenrikspolitikk, og heller ha en universell appell. Derfor tok det oss nesten tre år å skrive filmen. Men jeg elsker å utfordre meg selv.

«Clash» er satt til den egyptiske revolusjonens blodigste dager i 2013. Handlingen utspiller seg som et kammerspill i bakrommet på en politibil, fra første til siste bilde. Selv tok Diab del i den egyptiske revolusjonen, da han fikk ideen til «Clash».

– Det var på den tiden da min forrige film «678 Kairo» kom ut. Jeg brukte mine femten minutter på TV til å fremme revolusjonen. Det gjorde meg til et veldig kjent fjes som politisk aktivist. Det var da ting imploderte, og president Morsi ble tatt av militæret. Vi var på randen til borgerkrig. Folk drepte hverandre.

Det var da Diab skjønte at han måtte lage en film som påminnet folk om hva revolusjonen handlet om: Samhold og samarbeid.

– Aksept og samhold er definitivt filmens tema. Kan vi samarbeide og samtidig være forskjellige? 15 minutter inn i filmen handler det ikke om Egypt lenger, men om universelle verdier. Sameksistens, og aksept av «de andre», og om det å se fienden som mennesker. Vi er alle mennesker og vi har alle de samme behovene. Vi kjenner alle på frykt og kjærlighet. Og det er i de øyeblikkene der at man senker garden sin, og tenker at «vi er én». 

 

Løper feminismens ærend

– Du vil gjøre en forskjell med filmene dine?

– Jeg det er klart jeg vil, forteller Diab kontant. Men å uttrykke seg om politiske temaer i Egypt er ikke akkurat enkelt. Den kjente talkshow-verten, og Egypts svar på Jon Stewart, Bassem Youssef, som ledet satire-programmet «Al-Bernameg» («The Show»), har for lengst sett seg nødt til å forlate landet, etter at president Abdul Fattah el-Sisis regime kom til makta. Det var lite rom for spøker på diktatorens bekostning. Men ytringsfriheten var ikke spesielt bedre før militærregimet styrtet presidentskapet. Med «678 Kairo» som ble lansert en snau måned før revolusjonen brøt ut i 2010, ville Diab rette fokus på seksuell trakassering av kvinner.

– Det var i en tid da ingen trodde kvinner ble seksuelt trakassert. Folk ante ingenting om dette, fordi kvinner ikke snakket om det. Om man sa noe, var man en løgner. Du bare fant på ting, forteller Diab. Da de lagde filmen, ble de utskjelt. Diab hadde tre søksmål imot seg.

– Man forsøkte å stoppe filmen fra å havne på filmfestivaler. Men på grunn av all «buzzen» filmen skapte, ble til slutt lovene om seksuell trakassering endret, bare en måned etter at filmen kom ut. Men det jeg synes var enda viktigere, var at filmen førte til endingen i folks bevissthet. Nå, seks år etter at filmen utkom, er folk i dag bevisste på at seksuell trakassering av kvinner skjer i Egypt. Spør du en hvilken som helst egypter nå, om det er trakassering på gata, vil vedkommede si «ja».

– Hva fikk deg til å lage en slik film som «678 Kairo»?

– Jeg er for likestilling av alle mennesker. Hvis det er det man definerer som feminisme, så er jeg feminist. Jeg ville fokusere på en urettferdighet som skjer mot kvinner, og skape oppmerksomhet rundt dette, for å gjøre en forskjell. Jeg ville at alle skulle få vite om at dette skjer. Jeg er kjempestolt over den filmen. Når jeg hører at folk tror at en kvinne har regissert «678 Kairo» er det det beste komplementet jeg får høre. Jeg har gjort det jeg kan for å bekjempe sex-trakassering av kvinner, og jeg håper man kan finne en løsning. Men dessverre er ikke dette snakk om unntak, men normen i Egypt. Rundt 80 prosent av egyptiske kvinner blir trakassert. Tar du en buss, er det nesten 100 prosent sikkert at du vil bli utsatt for det om du er kvinne.

 

Angrepet og utskjelt

Nå ser Diab for seg at noe av den samme påvirkningen vil skje med «Clash».

– Det er veldig upopulært i Egypt å synliggjøre de mange grånyansene. Men jeg elsker det. Det vil provosere mange. Folk har allerede angrepet filmen fra alle mulige kanter. Hver side hater at vi menneskeliggjør fienden. Det er kriminelt å humanisere «de andre», men jeg tror det er den beste tiden å gjøre det på – nettopp når folk hater så mye, at de begynner å dreper hverandre. Mange har allerede fortalt meg at de har blitt påvirket av filmen, og jeg tror at på samme måte som «678 Kairo» endret folks bevissthet og holdninger, vil også denne filmen gjøre dette. Første gangen folk ser filmen, er de kanskje sjokkerte. Men så ser man den kanskje igjen, og da ser man den kanskje annerledes.

– Hvor lett er det å endre folks tanker i et diktatorisk regime med streng filmsensur?

– Vi var heldige med denne filmen, fordi den ble utvalgt som åpningsfilm til sideprogrammet Un Certain Regard i Cannes. Slik fikk den på et vis en immunitet. Det var også grunnen til at den ble vist i Egypt. Det var hardt for myndighetene å ikke la den bli vist. De forsøkte å motarbeide det, men det ville vært en stor skandale om den ikke fikk blitt vist i Egypt.

Men det hindret ikke andre ting å skje før filmen kom ut. En uke før visningen, ble distributøren truet på livet, og var nødt til å forlate prosjektet. Under produksjonen ble produsenten kidnappet og en annen ble knivstukket. Diab mener utenlandske støttespiller er helt nødvendig for at kunstnere i land med begrenset ytringsfrihet skal nå ut med sine budskap.

– Uten den oppmerksomheten vi fikk fra Cannes, ville myndighetene enkelt klart å stoppe filmen. De hadde ikke trengt å true noen en gang.

Med det sagt, virker ikke Diab spesielt redd for å ytre seg.

– Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle gå på sosiale medier. Det var et slakterhus. Men det beste er jo å bli angrepet fra alle kanter, ler han.

– Jeg tror at begrensninger gjør deg mer kreativ. Egypt er definitivt en gullgruve for ideer. Myndighetene prøver å gjøre det hardere å uttrykke seg selv, men man må bare finne nye muligheter å uttrykke seg på, være mer kreativ.

 

Revolusjonen som snudde

Men Diab er ikke veldig positiv når han tenker på Egypts situasjon i dag.

– Spør du meg, var revolusjonen en suksess da den først begynte. Man ville nærme seg Vestlige verdier og skape demokrati. Men da revolusjonen feilet, gikk man tilbake til den gamle historien som repeterer seg selv. Ingen er interessert i det. Jeg har møtt mange vestlige egyptiske politikere. De sier at de har akseptert situasjonen slik den er nå. De mener diktaturer som hindrer radikale miljøer fra å vokse, er bedre enn demokratier som gjør det samme. Jeg er fullstendig uenig, fordi diktaturer som behandler folk dårlig, danner grobunnen for at folk får skrudde tanker, og enkelt forvandles til rekrutter for ISIS. Det er idiotisk å drepe en terrorist uten å drepe selve ideen hans. Dreper du terroristen, og gir mer kraft til den ideen han representerer, taper du kampen. Dreper du ideen hans, har du oppnådd demokrati.

– Hvordan er situasjonen nå? Har folk gitt opp?

– Nå er folk helt utmattet. Og de har det ok med diktaturet og den stabiliteten som er nå. Men hver dag er vi truet av skjebnen til Syria og Irak og Yemen. Derfor tenker mange at «vår situasjon er dårlig, men det kunne vært så mye verre, så vi skal ikke si noe». Ser man»Clash», vil man nok forstå mitt syn i saken. Jeg er litt pessimistisk. Det er umulig å predikere hvor lenge diktaturet vil vare, men jeg tror det vil skje en endring om kanskje 10-15 år. Og jeg håper på en reform. Men det vil ikke skje noen progresjon uten ikke-voldelig demokrati og sameksistens, og respekt for ulike syn.