Petter Stordalen: – Vi trenger en ny, bærekraftig kapitalisme

Petter Stordalen (55). Hotelleier og investor.

Petter Stordalen (PS): Det er nok å bekymre seg over her i verden, men det ligger lite løsning i bekymringer. Jeg ser derimot en hel del utfordringer i samfunnet vårt i dag. Også når det gjelder dramatiske situasjoner som vi står i med klimatrusselen og økende polarisering, tror jeg det finnes en del muligheter.

Hvis jeg skal ta det bildet som er meg nærmest, tror jeg en av de største utfordringene vi har, er at vi ikke gjør et stort nok felles løft for å kjempe for det som er den skandinaviske modellen. Hvert eneste år kommer kåringer fra OECD, WEF, IMF og Verdensbanken. De måler hvilke land som har best økonomi, lavest ulikhet, best rammer for å drive næringsvirksomhet, høyest grad av likestilling – og ikke minst: hvor mennesker trives best.

Det som er påfallende, er at blant verdens 200 land ligger de nordiske landene alltid på topp ti-lista i alle kategorier. Det er ganske unikt, at disse landene som til sammen utgjør 25 millioner mennesker, har funnet den modellen som fungerer best i verden! Vår modell har selvsagt også sine utfordringer, men 95 prosent av denne modellen fungerer svært, svært godt.

Det er ganske unikt, at disse landene som til sammen utgjør 25 millioner mennesker, har funnet den modellen som fungerer best i verden!

Vi har relativt lav arbeidsledighet. Vi har høy likestilling, og en historie her som strekker seg mange år tilbake i tid – bare husk øyeblikket da Gro Harlem Brundtland kunne presentere en regjering der 8 av 18 statsråder var kvinner. «Kvinneregjeringen» ble historisk og lagt merke til over hele verden. Så har vi også et fellesskap og en velferd som er blant de beste i hele verden.

Dette er verdt å kjempe for. Da må vi jobbe mot det som truer denne modellen og som kan skade Norge, som et av verdens beste land å bo i. En slik ting – holdninger vi kjenner fra resten av Europa, men som også i økende grad gjør seg gjeldende i de skandinaviske landene: Mangel på forståelsen for viktigheten av mangfold og aksept for annerledeshet. Vi ser en farlig polarisering der det spilles på fremmedfrykt. Noen ganger grenser det til hat, og vi ser også tendenser til det i de skandinaviske landene. Jeg tror det er farlig, det kan føre til en destabilisering av samfunnet som vil utfordre modellen vår, og faktisk hele demokratiet.

Vi ser en farlig polarisering der det spilles på fremmedfrykt

Polariseringen eskalerte på ordentlig da vi opplevde å få mange tusen flyktninger hit i 2015. Det er en situasjon vi ikke måneder før ville trodd var mulig. Jeg tar ikke stilling til om vi burde ta imot flere eller færre flyktninger og innvandrere. Det som er viktig for meg er at når vi først er i den situasjonen vi er, så må vi kjempe for de verdiene som er viktige. Mangfold er en av disse verdiene.

Jeg har en fundamental tro på viktigheten av mangfold. Mangfold gir et bedre samfunn. Vi vet at det gir bedre bedrifter. Det har vi masse forskning på: Topplinjeveksten og resultatene i bedrifter med stort mangfold er høyere og bedre enn i andre. Min enkle tese er at det samme som skjer i bedriftene, kan skje i samfunnet.

Hannah Gitmark (HG): Hvem skal sørge for at vi får det til?

PS: Vi har et felles ansvar for denne fantastiske modellen. Politikerne løser ikke de utfordringene vi har uten at selskapene er med, og selskapene får ikke løst dem uten at politikerne er med. For oss i Nordic Choice, med mer enn 16.000 ansatte, handler det om at vi må dyrke fellesskap, mangfold og likestilling. Det handler om å «put your money where your mouth is». Slik tror jeg vi kan være med å løse nesten alle de utfordringene vi i dag ser i Norge. Hadde alle bedrifter i landet gjort det samme, med innsats utfra den størrelsen de har, hadde vi løst problemet.

Hvis du mener mangfold er viktig og mener du skal være med på å løse en del av samfunnets utfordringer, må du ikke la deg begrense. Jeg oppfatter at mange bedrifter toer sine hender og skylder på det ene etter det andre.

Vi er avhengig av å tjene penger, men vi må også føre regnskap for andre verdier av stor betydning for samfunnet.

Jeg er bekymret for en kortsiktig kapitalisme som kan kjøre hele verden utfor klippen. Den har også nesten gjort det. Finanskrisa i 2008 traff nesten alle verdens land. Den startet med en amerikansk bank og endte med en situasjon der til og med finansministeren i Norge måtte komme med statens gullkort for å rydde opp. Vi trenger en ny, bærekraftig kapitalisme der vi ikke bare vektlegger profitt, men også mennesker og miljø.

I Nordic Choice rapporterer vi på en trippel bunnlinje: people, planet og profit. Det betyr at vi ikke bare måler økonomien vår, men også tall for mennesker og miljø. Vi måler alt fra hvordan vi lykkes med blant annet mangfold, kjønnsbalanse i ledelsen og praksisplasser, til klimafotavtrykket på alt fra hvor mye vi slipper ut og hva vi kaster. Vi setter stadig mer hårete mål for å kunne ha noe å strekke oss etter. Vi er avhengig av å tjene penger, men vi må også føre regnskap for andre verdier av stor betydning for samfunnet.

Vi har en tendens til å overkomplisere ting som egentlig ikke er så veldig vanskelig. Sannheten er at hvis du virkelig vil gjøre noe, så er det ikke et problem å gjøre noe.

Ta diskusjonen om alle de som står utenfor arbeidslivet. Det er dokumentert at tidsvinduet for å få folk inn i arbeidslivet, egentlig er ganske lite. Står du utenfor arbeidslivet for lenge, er det stor sannsynlighet for at du aldri kommer inn. Vi må få disse folka inn i arbeidslivet.

Dette er viktig av flere årsaker. For det første er det viktig for individet: for hver enkelts fysiske og psykiske helse. Og det er viktig for deres familie og familiens økonomi. Men det er også viktig for samfunnet! Det er en liten investering for samfunnet å få dem i jobb, men det er enorm kostnad at de står utenfor. Man trenger ikke å ha gått mange år på skolen for å gjøre det regnestykket. Det er derfor et problem at vi tenderer mot å bekymre oss mye når høykompetente oljeingeniører i førtiåra mister jobben, men ikke like mye når noen med lite kompetanse blir stående utenfor arbeidslivet i årevis.

Hvis du snakker om det som en drittjobb, da blir det en drittjobb.

I vår bedrift vil vi være med og løse utfordringene samfunnet har med altfor mange utenfor arbeidslivet. Ser vi på dem som blir stående utenfor arbeidslivet, spesielt dem med annen etnisk bakgrunn, vet vi at flere har utfordringer med språket. Hos oss trenger man ikke kunne norsk, svensk eller dansk for å få jobb. Det kan du lære hos oss. Det er mye bedre å gå ut i jobb og lære språket der, og på den måten bli en del av samfunnet. Ikke først det ene, så det andre. Da kan vinduet for å komme seg ut i jobb ha lukka seg.

Det gir også oss som enkeltmennesker stor verdi å føle at vi er med på noe viktig. Jeg tenker ofte på noe statsminister Torbjørn Jagland en gang sa i et intervju: At noen må gjøre alle drittjobbene. Han snakket om å stå i kiosk, vaske og selge. Altså, hør her: Hvis du snakker om det som en drittjobb, da blir det en drittjobb. Det er ikke sånn vi opplever det.

Jeg pleier å spørre folk: «Hva er de tre viktigste jobbene på et hotell?» Folk pleier å svare direktøren og sånn. Men nei, det er ikke det. Det er for det første resepsjonen: De er de første du møter. Så er det renhold: Uten at de gjør jobben sin på en god måte, kommer du ikke igjen. Så er det kjøkkenet og en god frokost. Vi verdsetter disse jobbene og snakker om de ut fra den betydningen de har. Det gjør at de som jobber hos oss, er stolte av jobben sin.

Så er det også sånn at hotellbransjen har lave marginer og dårlig lønnsomhet i Norge og Sverige, og det påvirker lønnsnivået. Vi er opptatt av å lønne i henhold til tariff og kan tilby gode muligheter for å klatre i systemet, i tillegg til en fantastisk kultur der man kan lære språket, faget og bransjen.

HG: Hvordan får man det til i praksis?

PS: Det handler jo i praksis for det første om de historiene vi forteller om hva slags selskap vi vil være: om Moe Moe fra Burma og om Mohammed fra Somalia som jobber hos oss. Det er fortellinger om at du kan lykkes hos oss uansett hvor du kommer fra og hvilken bagasje du har. Tvert imot ser vi den bagasjen som noe som gjør deg god.

Det går jo også helt ned til måten vi rekrutterer på. Vi har tenkt nytt. Ta for eksempel det vi kaller «Talentjakten». Vi arrangerer altså en åpen dag der folk kan komme og presentere seg selv før de leverer inn CV og den videre rekrutteringsprosessen fortsetter.

Det er ting som ikke alltid lar seg vise fram i en søknad eller CV.

Vi har fått noe kritikk, blant annet fra fagbevegelsen, for denne måten å gjøre det på. Og både jeg og Nordic Choice er enig i at denne rekrutteringsprosessen ikke passer for alle. Men sist vi arrangerte Talentjakten, kom det altså 2.000 mennesker, som stilte opp en søndag klokka 11. De har ikke nødvendigvis jobb. De snakker ikke nødvendigvis norsk.

Men vi lager et opplegg som gjør at det er mulig også for mange å vise fram de fantastiske ressursene de har – og for oss å se det. Vi får se talent og engasjement. Det er ting som ikke alltid lar seg vise fram i en søknad eller CV. I et byråkratisk system der bedriften ikke får møte dem og de ikke får vist seg frem. Det betyr masse flinke hender og smarte hoder som blir stående utenfor.

HG: Hva kan politikken gjøre?

PS: Det er etter mitt syn ingen bedrifter i Norge i dag som kan peke på at «før jeg kan gjøre noe, må noen andre gjøre noe først».

Det viktigste er allerede på plass, nemlig et stabilt rammeverk.

Byråkratene er skinnegangene i velferdsstaten

For det første vil jeg trekke frem byråkratene våre. De er skinnegangene i velferdsstaten. De byttes ikke ut selv om vi velger nye politikere. Det skaper stabilitet, og gjør at vi kan stole på at ting ikke endres dramatisk over natten. I norsk politikk er vi også enige om de store linjene. 95 prosent av statsbudsjettet er det enighet om. Så diskuterer man litt om de siste milliardene som fordeles. Vi har hatt finansministere fra ytre venstre og vi har hatt det fra ytre høyre. Sannheten er at det ikke er så veldig stor forskjell på de to. Dette systemet står for kontinuitet og forutsigbarhet. Det er viktig for meg som investor.

Så er det av avgjørende betydning at vi fordeler godene i samfunnet og at vi i fellesskap finansierer mange velferdsgoder. Skatt er viktig og på mange måter sivilisasjonens kostnad. Hele systemet vårt er bygget opp rundt et mål om at det ikke skal være for store forskjeller mellom de som bor her. Vi skal utjevne ulikheter sånn at alle får like muligheter. De som har utfordringer, skal vi hjelpe. Vi tar deg imot om du faller utenfor. Dette systemet gir oss trygghet for at noen tar seg av deg når du blir gammel, og trygghet for at du kan gå på skole uten å ta opp lån. Det er ikke sånn at de stopper deg i døra og ber om papirer på helseforsikringen din dersom du må på sykehus, som er tilfellet i andre land.

Det finnes nok av land som har hatt enda større naturressurser enn oss og totalt misskjøttet dem.

Så er det klart at spesielt som kapitalist er jeg imponert over måten vi forvalter oljerikdommen på. Det finnes nok av land som har hatt enda større naturressurser enn oss og totalt misskjøttet dem. Venezuela er et eksempel. Her har vi skattlagt virksomheten til gode for fellesskapet, tatt norsk eierskap og bygget om et gedigent oljefond som sikrer at etterkommerne våre også får ta del i dette. I forvaltningen av dette fondet har vi tverrpolitisk disiplin når det gjelder hvor mye penger som skal brukes – bestemt til maks tre prosent av avkastningen. Vi rører ikke selve fondet en gang! Det er fantastisk.

Det betyr ikke at det ikke er politiske grep som kunne gjort det mulig å oppnå enda mer. En ting er helt sikkert: Lite løses av flere utredninger og møter. Det må handling til. I Sverige har vi for eksempel et veldig godt samarbeid med migrasjonsmyndighetene der vi fikk en egen «fast track» for å gjøre det enda enklere å ansette folk som kom fra andre land. Vi har også en egen utdanning i samarbeid med myndighetene, i Stockholm, Lund og Gøteborg. At vi får til dette, skyldes at vi så gjerne vil og at myndighetene også gjerne vil få det til. Men jeg opplever også at byråkrater i Norge har stor grad av velvilje og kreativitet i møte med vårt ønske om å bidra.

Det kan ikke bare være de som jobber på hotellene våre som skal være med å betale for veier og sykehus.

En stor utfordring er selvsagt finansieringen av velferdsstaten i tiden som kommer. Vi må sikre at det er et spleiselag. Det kan ikke bare være de som jobber på hotellene våre som skal være med å betale for veier og sykehus. Vi har en stor internasjonal utfordring når det gjelder selskapsskatt.

Selskaper som Amazon, Google og Facebook utfordrer alt vi har av medieselskaper i Norge, men de konkurrerer ikke på samme vilkår. Mens Schibsted betaler skatt og følger norske regler, betaler disse selskapene knapt en krone. Det betyr milliarder av kroner hvert år i tap for landet vårt. Det er mange sykehus, veier og lærere. Dette har ingenting med politisk tilhørighet å gjøre: Hvis du ikke skjønner at det må løses, skjønner du ingenting.