Oslo Nye «bjudar på» en kvinne i kamp

«Jeg må bli hard for å vite hva som teller, hva som er viktig, og da kan jeg gi verden et svar, som er: Jeg må overleve her».

Med følgende utdrag fra monologen presenteres Oslo Nyes stykke «Og nå: Verden!» på nettsidene og facebooksiden deres.

Forestillingen er skrevet av den tysk-sveitsiske avantgarde-dramatikeren Sibylle Berg, en av de mest anerkjente og debatterte samtidskunstnere i Tyskland i dag. I 2015 ble stykket oversatt til engelsk og turnerte Storbritannia rundt. Fra og med denne helgen har turen kommet til Norge. Det vil si, i alle fall for en ukes tid:

– Tanken er at vi skal sette opp senere også, men folk er ikke så vant til voksenteater på trikkestallen (på Torshov red.anm.). Dessuten er både form og innhold på dette stykket relativt annerledes enn det vanlige repertoaret til Oslo Nye, så det handler vel kanskje også litt om at det må testes litt ut først.

“Jeg må bli hard for å vite hva som teller”

Skuespiller Ine Marie Wilmann, hun som bærer den eneste rollen i stykket, sitter på den andre siden av bordet foran meg og drikker kaffe. I 2015 vant hun Amandaprisen for «beste kvinnelig skuespiller» for sin rolle i spillefilmen «De nærmeste».

Om en times tid må hun løpe tilbake til prøvene, men før det skal vi prate om stykket som, da det ble satt opp i Storbritannia, ble beskrevet som «en mørk komedie og enkvinnesshow om å være ung i en digital verden». Berg har lagt opp stykket til at skuespillere og regissører står ganske fritt til å velge, noe som har resultert i forskjellige uttrykk på scenen fra land til land. I Norge har regissør Angelina Stojčevska og resten av ensemblet valgt å gjøre det til noe Wilmann beskriver som en «slags performance», eller et møte med andre mennesker.

Å drukne i dritt

– Det er et stykke som handler om veldig mye, men dypest sett så mener jeg at det handler om ensomhet. Om en kvinne som jeg tror er i ferd med å drukne i det som oppleves som et angrep av dritt. At verden oppleves som at man bombarderes. Man følger aldri en tanke helt ut, man bare bombarderes av nye inntrykk og meninger, av korrekthet og vold, alt mulig. Hun får det ikke til, hun mestrer det ikke. Det er et stykke som handler om å prøve å finne mening i meningsløsheten. Vi liker å tenke at det er en slags kjærlighetserklæring til alle de utslitte optimistene der ute.

Det er et stykke som handler om å prøve å finne mening i meningsløsheten.

Med andre ord et stykke som ligger tett på vår umiddelbare samtid. Ifølge en studie fra folkehelseinstituttet i 2016 har bruken av antidepressiva blant unge nesten doblet seg på ti år. I 2014 skrev samlivsterapeut Sissel Gran, i en sak i Morgenbladet om sitt eget sammenbrudd, at: «Omgivelsenes krav om eksponering og oppfordring til utadvendthet kan kollidere hardt med personens behov for periodisk tilbaketrekning. Dette krysspresset kan føles uutholdelig og føre til overveldelse og emosjonelt kaos.»

– På et tidspunkt uttrykker hun (karakteren i stykket) redsel for at det aldri skal bli bedre, fortsetter Wilmann og siterer fra manuset: «Bevegelsen fra ung til eldre skal bare være et skifte i et halvmørkt kaos, i skumringen til ren nattsort fortvilelse».

På et tidspunkt uttrykker hun (karakteren i stykket) redsel for at det aldri skal bli bedre.

– Hun ser på eldre mennesker og mener at det hun ser er ren fortvilelse. Som om et løfte ikke ble innfridd.

Ideologien som omgir oss

Vi snakker om de dystopiske framtidsutsiktene, om de som ikke lenger tror at noe nytter. Karakteren i dette stykket føler også på alt dette.

–  Man føler at man ikke henger med og derfor melder man seg ut, og så blir man på en måte marginalisert fordi man ikke egentlig får kontakt med noe, eller ikke klarer å finne noe større enn seg selv. Men jeg tror også det handler om ideologien som omgir oss, alt handler om deg, du må realisere deg, du må elske deg selv. Jeg tror at man kan miste seg selv i søken etter seg selv. Som om «jeg selv» er en størrelse som man skal finne et annet sted.

Jeg tror at man kan miste seg selv i søken etter seg selv.

Stykket slenger «til alle bauer og kanter» forklarer Wilmann. Også problematikken rundt den moderne kvinnerollen blir adressert:

–  Kvinnen jeg spiller i dette stykket befinner seg absolutt i den rammen av å være kvinne i vår tid. Hun reflekterer over det som er helt absurd, men som hun jo selv er veldig klar over: At hun er for intelligent til å bry seg om at hun er størrelse 38, men allikevel bruker hun mer energi på dét enn på ‘krig og fred og politikk og sånn’. «Hvordan skal jeg raskest mulig kvitte meg med de overflødige kiloene? Ved å sulte meg eller ved å bruke hormonpiller?». Hun hater det, men allikevel må hun forholde seg til det, forklarer Wilmann og er tydelig engasjert i det hun snakker om.

Motviljen mot å snakke om strukturer

Skuespilleren har fått med seg de siste debattene om kjønnsroller i sin egen virkelighet og yrkes-felt. Hun snakker gjerne om tematikken så lenge vi holder oss til å snakke om årsaker:

–  Man trenger ikke diskutere Nobel eller andre dramaserier, de er jo bare symptomer uansett, man må diskutere årsaken. Det blir liksom litt irrelevant å diskutere hvor mange damer som er med i Nobel, når det bare virker som om det er en total motvilje mot å snakke om strukturer. Det er som om folk ikke anerkjenner at de finnes. Hva tror folk da? At ting bare går seg til av seg selv?

Hva tror folk da? At ting bare går seg til av seg selv?

Det finnes erfaringer som kan svare på spørsmålene hennes. I Sverige har filmbransjens tiltak med kvotering og medias fokus på feltet generelt, gjort landet verdensledende på likestilling i sine produksjoner, i 2014 fikk like mange svenske kvinnelige og mannlige regissører støtte.

–  Sverige har jo også hevdet seg mer internasjonalt, kanskje fordi man forteller film med et annet fortellerblikk. Det synes jeg er veldig interessant og jeg synes det er rart at man ikke vil anerkjenne det i Norge. Vi kan godt snakke om den eller den serien, vi kan godt snakke om symptomer, men det er ikke så interessant. Det vi burde begynne å snakke om er hvorfor vi som folk vil fortsette å fortelle historien om oss selv som en mann i en eller annen form for uniform? Det har blitt vår historie og det er litt spesielt, jeg vet ikke om det er meg … Jeg er ganske sikker på at det ikke er alle.

 Det har blitt vår historie og det er litt spesielt, jeg vet ikke om det er meg

Hun konkluderer ikke. Wilmann er opptatt av å stille spørsmål, noe hun får rom til i teaterstykket på Oslo Nye:

–  Akkurat det synes jeg er veldig deilig med manuset til dette stykket. At det ikke konkluderer. Hun slenger ut masse meninger som et slags forsvar, men hun har ingen svar. Det er liksom bare oss som «bjudar på» et menneske i kamp.

Det dagsaktuelle teatret

Oslo Nye er kanskje ikke et teater som først og fremst er kjent for å «bjuda på» denne type stykker. Vanligvis har teatret hatt en sterk underholdningsprofil, men nå skal altså dette testes ut: En «slags performance» om kjønnsroller og digitalisering og konsum. Hva skjedde?

–  Jeg tror det er et forsøk på å nå en ny målgruppe. For at teater skal overleve så må det være viktig! Og det er ikke til forkleinelse for underholdningen, for det er også jævlig viktig med underholdning, understreker Wilmann ettertrykkelig og fortsetter:

For at teater skal overleve så må det være viktig!

–  Jeg opplever at alle teatrene, i veldig stor grad, er bevisst på politikk. Jeg opplever at man ønsker at teateret skal være dagsaktuelt, man ønsker å behandle strukturer og temaer som er aktuelle i samfunnet. Også har man litt friere spillerom i teatret, man kan både løfte debatten og behandle den litt friere enn i en diskusjon hvor man er redd for å si feil ting. De tingene kan man leke med i teatret og det gjør vi jo i vårt stykke også. Karakteren min i stykket sier for eksempel at: «Det såkalte utenfor sier meg ingenting. For der er verden og man må forholde seg til den, må ha meninger og de må være politisk korrekte. Jeg må uavbrutt kontrollere min egen tankestrøms korrekthet, hvilken marginalgruppe f.eks kvinner kan føle seg støtt av hvilken heteronormativ språkbruk?»