FOTO: Madeleine Schultz

Et poetisk lydspor til verden vi lever i

– Vi som er så heldige at vi har folk som lytter til oss, vi er nødt til å tørre å stå for noe, mener plateaktuelle Maj Britt Andersen.

Jeg har gått av toget på Asker togstasjon. Det er gått nesten tre år siden jeg sist tok toget hit i samme ærend. Den gangen var første gang jeg hilste på Maj Britt Andersen.

Jeg var nervøs. For tenk om man møter sitt livs barndomsidol og så viser det seg at vedkommende ikke liker deg. Men det gikk fort over, og nå vet jeg at Maj Britt er akkurat like jordnær og varm som hun virket på barne-tv skjermen en gang på sent åttitall. Kanskje ikke så rart det, ekte arbeiderklasse-jente fra Skreia som jeg senere har funnet ut at hun er.

Hun henter meg på togstasjonen, i den samme jakka som sist vi var sammen i Asker. For det er blitt vinter igjen og jeg vet ikke om det stemmer, men jeg antar at Maj Britt ikke er et menneske som kjøper unødvendig mye klær. Både fordi hun har vært engasjert i klima og miljøsaken i flere år enn jeg har levd, men også fordi hun bærer med seg barndomserfaringen av å ha veldig lite.

Jeg kan ikke noe for det, men jeg blir rørt av hele situasjonen.

Vi rusler over og ut av Asker sentrum, på vei hjem til henne. Vi snakker om glatte veier, det kalde været og barnehager. Siden sist jeg møtte henne har jeg blitt mor, en erfaring vi deler, men Maj Britt har dessuten også spesialkompetanse på barnehager. For før hun slo igjennom for alvor, med musikken hun har laget med ektemannen Geir Holmsen, jobbet hun i barnehage. Jeg kan denne historien fra sist gang jeg intervjuet henne, så jeg trenger ikke spørre. Jeg vet at det egentlig var planen å jobbe som barnepleier, at musikken egentlig var en bibeskjeftigelse. Men til slutt ble det på en måte fulltidsjobb med begge deler likevel, barn og musikk altså. Heldigvis, for alle oss som har fått vokse opp med musikk som har tatt barn på alvor.

Denne høsten har hun imidlertid vært aktuell med musikk for voksne.

Hjemme hos Maj Britt

Det er Geir som tar imot oss i det vi klamper inn i gangen på tunge hæler. I tillegg til å være gift med Maj Britt har han også vært hennes musikk-kompanjong i snart 40 år. Han er mannen som har komponert musikken til Lars Saabye Christensens tekster på den aktuelle plata Et stille sted. Musikken har deretter blitt spilt inn av Maj Britt, Kringkastingsorkestret og en samling fantastiske solister: Datteren deres Daniela Reyes Holmsen på trekkspill, pianist Ivar Anton Waagaard og den internasjonalt anerkjente cellisten Truls Mørk.

Jeg synes bare at vi som er formidlere, og som kanskje er så heldig at vi har folk som lytter til oss, vi er nødt til å tørre å stå for noe

Nå står Geir i dørkarmen inn mot kjøkkenet og ønsker meg velkommen, mens vi henger fra oss yttertøyet: «Er det kaldt her? Vi liker å lufte godt skjønner du»

Jeg svarer at det ikke er det. Det er varmt og godt i huset, Geir har fyrt opp i peisen og nå får jeg servert lunsj av ekteparet Andersen/Holmsen. Jeg kan ikke noe for det, men jeg blir rørt av hele situasjonen. Kanskje fordi jeg har blitt så lettrørt etter at jeg fikk barn, eller kanskje bare fordi 8-åringen i meg ikke kan tro sin egen flaks her i livet: På lunsjbesøk hjemme hos Maj Britt Andersen.

Unntakstilstander i hjemmet

Men vi skal først og fremst prate om det nye prosjektet deres. Og mens Maj Britt setter over kaffen snakker jeg og Geir om hvordan samarbeidet med forfatter Lars Saabye Christensen oppstod:

«Vi møttes på en festival for noen år siden, hvor vi kom i snakk og vi fikk lyst til å gjøre noe sammen. Så begynte han å sende nyskrevne tekster på mail, og jeg var veldig rask til å respondere på dem. Jeg sendte han ofte svar samme dagen med en liten demo som Maj Britt hadde sunget inn, og da ble han litt gira av det tror jeg, og så kom det stadig nye tekster til oss.»

Geir tar seg en pause i praten og snur seg i retning kjøkkenet: «Maj Britt.. Snakker jeg for mye nå eller?»

I musikkprosjektene han og Maj Britt har arbeidet med, er det som regel hun som har vært mest i fokus utad. Men Geir Holmsen er en usedvanlig dyktig musiker, og i arbeidet med den nye plata har han skrevet og komponert musikk til et helt orkester. Det er mye jobb. Til Sunnmørsposten fortalte Geir at han hadde fått lungebetennelse av prosessen.

Geir ler. «Ja, jeg sa det vel med et glimt i øyet. Men det skjedde faktisk, det har skjedd meg noen ganger før også i sånne intensive prosjekter hvor du har altfor dårlig tid»

Kjendisstatusen har ikke gjort Maj Britt til noe kong Salomon.

Nå kommer Maj Britt inn fra kjøkkenet og henger seg på samtalen:

«Det kan jeg si mye om, for i sommer var det virkelig unntakstilstand her! Av og til måtte jeg lure han opp fra studioet vårt i kjelleren, for å spise lunsj med meg, eller til å ta en badetur. For han hadde jo egentlig ikke tid. Hvis du har hørt alle forspillene og etterspillene på albumet, så skjønner du jo hvor mye jobb det er.»

Arven etter Jørgen Hattemaker

Maj Britt og Geir er opptatt av å trekke fram musikerne de har jobbet med i innspillingen av plata:

“Det har vært dager som har vært helt spesielle i livet vårt. Vi har holdt på med musikk så lenge vi kan huske begge to, men disse dagene var likevel helt spesielle. Og en av grunnene til det var Truls Mørk. Det er faktisk noen som ikke vet hvem han er, men Truls er jo en av de største formidlerne vi har. Man er ganske heldig når man får jobbe med musikere som han og alle de andre som var med på innspillingen. Det var en gave.» sier Maj Britt, og Geir nikker engasjert til det hun sier.

Alle som har et forhold til ekteparets tidligere musikk, vet at det ligger mye verdier som fellesskap, rettferdighet og omsorg i bunn av prosjektene deres. I mange år jobbet paret med tekstforfatter Trond Brænne som fast leverandør, da han døde i 2013 var det kanskje mange (meg selv inkludert) som lurte på hvem som skulle ta over stafettpinnen. Det ble Lars Saabye Christensen.

Hva slags kunstner, eller menneske, er du om du ikke tør å stå for noe?

«Lars behøver jo egentlig ikke å skrive for noen. Det er bare når det er noe han har veldig tro på, sier han. Og så hadde han fulgt med på hva vi hadde gjort før, akkurat som vi har lest bøkene hans. Så han var vel ganske sikker på at det skulle bli fint, at jeg kunne formidle tekstene hans.»

Jeg har møtt Maj Britt noen ganger nå, men blir like slått av det hver gang: Hvor forbløffende jordnær hun er. Akkurat som at hun ikke helt har tatt helt innover seg hvor stor hun er i det norske folks sinn, i alle fall dem på min egen alder. Som om hun må forklare meg hvorfor Lars Saabye Christensen ville samarbeide med henne og ikke omvendt. Men jeg lar samtalen flyte, forklaringen viser bare at hun holder arven etter Jørgen Hattemaker i live. Kjendisstatusen har ikke gjort Maj Britt til noe kong Salomon.

Tenke sjæl og mene

Sist gang jeg intervjuet henne, den gangen for Dagbladet, sammenliknet jeg henne med Gro Harlem Brundtland. Det står jeg helt inne for, bortsett fra at jeg tror Maj Britt Andersen har vært langt mer viktig for meg personlig. For mens budskapet til Gro nok aldri helt ble forstått av barneskole-utgaven av meg selv, kan jeg fortsatt huske nesten ordrett det meste av Maj Britts budskap fra den tiden. Om å dele, ta vare på jordkloden vår, og hjelpe dem som er mer sårbare enn deg selv. Og selv om dette siste prosjektet er ment for et voksent publikum, så er de samme verdiene fortsatt til stede.

Det er nok ikke tilfeldig at de sa ja til Saabye Christensen. I bookleten til CD-utgaven av plata sier også Saabye Christensen at han “kjenner på et stort ansvar” for det å følge i rekken av andre store tekstforfattere som paret har jobbet med.

Han har forvaltet det ansvaret på best mulig måte. Plata gjenspeiler de verdiene som ekteparet tidligere har formidlet gjennom sin musikk. Sangene er både nære, som i sangen Bare bare. Men også ute i verden, som i sangen Den reisendes sang. En sang jeg leser som en kommentar til vårt tids flyktningpolitikk.

Jeg synes Hege Ulstein sa det fint i Dagsavisen: Når alle tenker likt, tenker ingen!

I et samfunn hvor en del artister og kunstnere er redde for å ta i det politiske, kjennes det nesten befriende ut å høre på musikk og snakke med musikere som går åpent inn i dagens debatter. Det er en tilnærming Maj Britt Andersen og mannen har hatt i mange år:

«Jeg synes bare at vi som er formidlere, og som kanskje er så heldig at vi har folk som lytter til oss, vi er nødt til å tørre å stå for noe. Om det så bare er i nærmiljøet. Sjøl om jeg blir upopulær, for det blir man faktisk om man sier noe mot massen, men det må man bare tåle! For i all tid så har vel kunstnere tørt å stå for noe!? Hva slags kunstner, eller menneske, er du om du ikke tør å stå for noe? Da er du vel bare en liten lort, som Astrid Lindgren sa. Og jeg vil ikke være en liten lort!»

Hun ler, men legger til i en mer alvorlig tone: «Jeg vil heller ha litt uvenner og bli huska for at jeg betydde noe for noen.»

Geir nikker seg gjennom det Maj Britt sier og legger til: «Det har alltid vært viktig for oss! Selv om vi ikke alltid sier det så direkte.»

Kjerringa mot strømmen

Vi snakker litt om fredsprisvinnerne og om Denis Mukwege som sa i sin tale sa at: «Hvis det er én krig som skal føres, så er det krigen mot likegyldigheten.» Maj Britt blir engasjert:

«Det er akkurat det. Likegyldighet er nesten det verste, når man ikke bryr seg om noe som helst.»

Hun er et interessant fenomen på mange måter. I nesten alt hun har tatt i ligger det politiske budskap i bunn, likevel er hun også en folkekjær artist. Litt som hennes egen store barndomshelt, Alf Prøysen. Det er kanskje dialekten som gjør det?

Men selv om hun er elsket av mange har hun aldri følt seg som en del av massen. I et ganske ferskt portrettintervju i Dagbladet uttalte hun at hun alltid har følt seg som en outsider.

Da journalist Audun Vinger skrev om plata tidligere i høst, skrev han at det var på høy tid at Maj Britt og Geir mottok Spellemanns hederspris.

«Ja, jeg føler nok at jeg hele livet har vært litt sånn anti-flokkdyr menneske. Jeg liker å gå litt for meg sjøl å ha mine egne meninger og tanker. Jeg synes Hege Ulstein sa det fint i Dagsavisen: Når alle tenker likt, tenker ingen! Jeg har nok aldri glidd inn i massen, men jeg har ikke hatt noe særlig interesse av det heller. Helt siden jeg sang i barnekor på Skreia og valgte alt-stemmen, fordi ingen andre kom så dypt.»

Geir lytter til det Maj Britt sier og legger til: «Jeg tror at kunstnere må kunne være litt outsidere, at man må kunne betrakte verden fra utsiden. At man ikke bare blir en del av det etablerte hvor alle trekker i samme retning. Om kunsten bare skal please de som bestemmer og som sitter på pengene, da mister den litt sin funksjon. Det koster en del, men vi er jo også veldig privilegerte som har fått lov til å holde på med det vi har lyst til gjennom en hel karriere.»

Tidløs musikk

Vi drikker kaffe og spiser brødskiver. Plutselig reiser Maj Britt seg og utbryter begeistra:

«Åh! jeg må vise deg noe!»

Hun henter fram Klassekampen til meg og viser stolt fram en helsides annonse av prosjektet.

«Jeg blir jo så stolt da, for når du lager musikk for barn så er det ikke så ofte at du får kritikk eller anmeldelser og sånt. Barnemusikk får ikke den samme oppmerksomheten som voksenmusikken, dessverre. Men nå har vi altså fått helsides annonse fra plateselskapet vårt  for konserten som skal sendes på NRK1 på lørdag!»

Men den som leter finner sikkert også noe av Maj Britts tidligere liv her også.

Da journalist Audun Vinger skrev om plata tidligere i høst, skrev han at det var på høy tid at Maj Britt og Geir mottok Spellemanns hederspris. Det er synd at det må musikk for voksne til for å åpne øynene for folk, men det er jo lov til å håpe at dette prosjektet understreker poenget til Vinger og samtidig trekker flere lenger inn i Andersen/Holmsens magiske univers.

Og selv om plata er ment for voksne, finnes det også sanger for sånne som meg: Blodfans av Maj Britt Andersens barnemusikk. Det innrømmer hun selv:

«Men det sier jo Lars og: Det her skal ikke være et nytt barneunivers, dette skal være for voksne, men den som leter finner sikkert også noe av Maj Britts tidligere liv her også.»

Og kanskje er det ikke fordi den nye musikken høres barnslig ut, men heller fordi at Maj Britts univers alltid har vært tidløst.