Ser mørkt på framtida i Midtøsten

Champaign, Illinois: Det er flatt så langt øyet kan se i Illinois. Der bor den palestinske journalisten og forfatteren Sayed Kashua i en klassisk amerikansk universitetsby, i en grå villa like ved en åker.

– Jeg liker at dette er det nordligste huset i Champaign, det får meg til å føle meg nærmere Chicago, ler han.

Det var opprinnelig USAs tredje største by han skulle til da han dro fra Gaza-krigen i 2014. Da hadde han fått nok av livet i Israel. Av å late som overfor barna at framtiden var lys. Av å håpe på at palestinere og jøder kunne leve i fred. Når en palestinsk 16-åringen ble brent til døde i en hevnaksjon bare noen kilometer fra familiens hjem, merket Kashua at grensen var nådd. Han og familien pakket sakene og kjøpte en enveisbillett til USA. Dermed mistet Israel sin kanskje skarpeste spaltist. I det minste inntil videre.

Kashua er den israelske venstreavisa Haaretzs mest populære stemme.

Det er alltid merkelig å møte noen i virkeligheten som du allerede kjenner godt gjennom ord. Kashuas utadvendte uttrykk i den siste utgivelsen, “Native”, der han har samlet åtte personlige tekster om livet som palestinsk borger i staten Israel, er fraværende i hans levende jeg. Den 40-åringen som åpner døren virker snarere litt ubekvem med hele situasjonen, og flere ganger underveis i intervjuet bryter han ut “nå stiller du politiske spørsmål! Jeg er jo bare en skribent”. Dette til tross for at Sayed Kashua altså er en brobygger mellom palestinere og israelere og blir betraktet som en viktig stemme i landets samfunnsdebatt.

I den leide villaen er gardinene trukket for og stenger dagslyset ute. Først etter en kaffe på Sayed Kashuas kalde kontor, med beige vegger, vegg til vegg-teppe og pappesker på gulvet, begynner han å slappe av.

Kashua er ikke en hvilken som helst spaltist, han er den israelske venstreavisa Haaretzs mest populære stemme. Han skriver på hebraisk. Og humor er hans våpen. Han gir oss personlige innblikk fra hverdagslivet i hjemlandet. Det kan handle om alt fra feriesteder som nekter å ta imot palestinske gjester til forsøket på å anmelde et korrupt politikontor etter at noen kastet egg inn i Kashuas stue.

Vi hører vinnerlaget på en fotballkamp rope “død over araberne!” og vi får gruble på hva som er et passende navn på en nyfødt: Det kan ikke være for arabisk, for da blir man stemplet, men man vil jo heller ikke ha et identitetsløst navn. Muhammed er utelukket.

En av de morsomste tekstene handler om da Kashuas familie flyttet inn i et jødisk nabolag. “Det området er så annerledes at jeg iblant blir redd. Jeg har fortsatt ikke kommet over følelsen av terror første gang jeg dusjet her. Jødene har så høyt vanntrykk”, skriver Kashu, som før dette trodde alle vanlige hjem hadde tynne, svake stråler i dusjen, slik det er i de arabiske områdene (det er altså ikke bare på Vestbredden at ressursene er ulikt fordelt). Plutselig våget håndverkerne å komme hjem til familiens leilighet og søppelbøttene ble tømt tre ganger i uka. En annen fantastisk ting som dette nye universet innebar, var at familien fikk en postadresse (og ikke bare en postboks). “Jeg så et ekte postbud, sånn man ser på film, med en veske slengt over skulderen”, skriver Kashua.

Vi var en gjeng journalister som ville forandre verden.

Kashua lærer oss hvordan man lettest kommer gjennom kontrollene utenfor de israelske kjøpesentrene (still inn bilradioen på militærets kanal, skjul din arabisk aksent og kjør helst en Land Rover) og han lar oss smake på maktesløsheten når barna blir kalt for “ekle arabere” av jevnaldrende. Han forventer ikke at slik oppførsel skal forandre seg i Israel, tatt i betraktning høyredreiningen i landet, som har satt sitt preg på både medier og skolebøker.

Kashua vokste opp i den arabiske byen Tira – “det var grått og alle var fattige – nord for Tel Aviv. Hans mor var en av de første i nabolaget som fikk studere og faren var kommunist. Også faren lykkes med å skaffe seg høyere utdannelse, selv om familien mistet alt i krigen i 1948. Da ble Kashuas farmor forvandlet til en jordløs enke, og måtte forsørge familien ved å plukke frukt. Sayed Kashua fikk som ung et stipend for å gå på Israels beste videregående skole, der all undervisning foregikk på hebraisk. Han var en av to arabere i sin klasse. I begynnelsen skjønte han knapt hva lærerne sa og strevde fælt med pensumbøkene.

– Hver side var et mareritt, husker han.

Men snart fløt språket bedre, og det var gjennom hebraisk han for alvor oppdaget litteraturen. Han leste israelske forfattere som Amos Oz, David Grossman og Meir Shalev, og han begynte selv å drømme om å kunne leve av å skrive. Etter sosiologi- og filosofistudier på universitetet, begynte den da 21 år gamle Kashua å skrive for den israelske avisen Yedioth Ahronoth.

– Vi var en gjeng journalister som ville forandre verden, forteller han.

Kashua lagde reportasjer og anmeldte tv.

– Jeg tror jeg produserte flere ord enn noen annen ansatt, sier han. I tillegg skrev han to romaner på si. I “Dancing Arabs” skildrer han livet som en arabisk tenåring på en jødisk internatskole og i “Let it Be Morning” det å dra tilbake til sin arabiske hjemby etter å ha levd som israelsk araber i storbyen Tel Aviv.

Hans stil var banebrytende.

En morgen da han var 25 år, kom han inn på kontoret som vanlig. Redaktøren kommenterte at han så ut til å “lide av graviditetsdepresjon”. Han var ikke så langt unna sannheten. Kashua, som nettopp hadde funnet ut av hans kone var gravid, trodde hans gamle liv var over. Redaktørens “terapautiske” løsning var å la Kashua skrive av seg frustrasjonen. Slik ble hans første spalte født og han fortsatte med en tekst hver uke gjennom graviditeten. Serien ble en stor suksess.

Etter at datteren ble født, begynte Kashua å mase på avisen Haaretz for at de skulle gi ham en sjanse som spaltist. Etterhvert fikk han en helside til disposisjon for hver tekst. Hans stil var banebrytende.

– På den tiden var det ingen som skrev tekster som var en blanding av samfunn, politikk, satire og personlige fortellinger, forklarer han.

Tekstene i “Native” spenner fra 2006 til 2014. I løpet av denne tiden begynte Kashua også å skrive for israelsk tv. Hans tv-serie “Arabisk arbeid” – på folkemunne bare “dårlig utført jobb” – spiller på kulturelle, religiøse og politiske forskjeller i Israelsk blandede befolkning. Serien ble en milepæl i israelsk tv, med palestinske hovedrolleinnhavere som snakket arabisk i beste sendetid.

I dag lurer Kashua på om han kommer til å finne tilbake til den lekne humoren og skrive tv-serier igjen. Finne hjem igjen. Hans kontrakt med Illinois-universitetet er forlenget med tre år og han har nå fire forelesninger i uken, i komedie-skriving og hebraisk. Den pussige situasjonen har ikke gått ham hus forbi – at han i eksil underviser amerikanske jøder i den israelsk okkupasjonsmaktens morsmål. Han spøker med at de sikkert komme til å ta med seg hans arabiske aksent i tillegg, og dermed bli stengt ute fra Birthright, en organisasjon som sørger for gratis reiser for jødiske ungdom til det hellige landet.

Han er ikke i stand til å se at statsministeren ønsker å endre kurs.

Dagens USA, med Trump-feber og forslag om å patruljere i muslimske nabolag, er likevel langt mindre polarisert enn i Israel. Det er lettere å leve her enn i Jerusalem.

– I Israel var vi fremmede i vårt jødiske nabolag. Her er befolkningen mye mer blandet. Barna elsker å bo her, sier Kashua, som forteller at han i USA opplevde for første gang å ikke måtte opplyse om sin etnisitet da han skulle leie et sted å bo.

Selv går han seg ofte bort her. Villområdet minner han om The Truman Show, der alle husene er dønn like og det til slutt går opp for Jim Carrey at alt bare er fasade.

– Det har hendt at jeg har gått inn i naboens garasje i stedet for vår egen, forteller han.

Men han savner Jerusalems puls og kuperte terreng.

– Bare en liten bakke ville løst mange problemer. Fjell gir meg inspirasjon, sier han.

Kashua skriver fortsatt sin Haaretz-spalte ukentlig, selv om det er blitt vanskeligere siden han bor utenlands. Innerst inne vil han vende tilbake og fortsette å kjempe for demokrati, likhet og menneskerettigheter. Men han sliter med å se noe lys i tunnelen.

– Vår hovedgrunn for å flytte, er den radikaliseringen som har foregått under statsminister Benjamin Netanyahus høyreregjering, sier Kashua. Han er ikke i stand til å se at statsministeren ønsker å endre kurs eller at han har noen plan for hvordan man skal løse konflikten mellom palestinere og jøder – tvert imot. To dager før valget i fjor, oppfordret Netanyahu jødene til å stemme fordi araberne ” ble busset til valglokalene”. Rasistisk, ifølge Kashua. Statsministerens utspill i februar om å bygge et gjerde rundt hele Israel for å holde “de ville dyrene”, altså palestinere og andre arabere, betrakter han som regelrett farlig.

Kashua ser helst at omverden hjelper til med å finne en løsning.

– Situasjonen er tragisk. Den er ikke bare vanskelig for palestinere, men også for liberale israelske jøder, sier han.

Kashua minner om at den unge generasjonen som er født etter tusenårsskiftet (og Osloprosessen) aldri har opplevde noe seriøst fredsforslag. Meningsmålinger viser at tenåringer i dag i større grad enn tidligere ikke tror på fredelig sameksistens.

– Min generasjon vokste i det minste opp med Osloprosessen og visste at fred var mulig. Men dagens unge har vokst opp i et annet klima, med slagordet “There´s not partner for peace”, sier han.

Kashua har ingen svar på hvordan konflikten kan løses. Men som en begynnelse burde det være enkelt, og også i tråd med internasjonal rett, å stoppe okkupasjonen:

– Stopp okkupasjonen og bosetningene. Palestinere burde enten få sin frihet og sin egen stat, eller bli likeverdige borgere i Israel, sier han.

Dette er dog langt unna landets politiske retning i disse dager. Kashua ser helst at omverden hjelper til med å finne en løsning. Mens han venter på Godot, som aldri synes å komme, skriver han på en ny roman, om en redaktør i en lokalavis som ble leid inn som ghostwriter av sin egen far for å nedtegne hans livshistorie.

(Oversatt fra svensk av Stian Bromark)