De ensomme og snusende kvinners liga

“Serien om Norges første kvinnelige eliteserietrener hører hjemme i Champions League. Ane Dahl Torp gjør en av sine aller beste rolletolkninger som målrettede Helena, i en serie som får oss til å gråte, le, bli sinna og ikke minst litt klokere”, skrev Dagbladet rett før nyttår, i en sak om 2018s beste TV-serier.

Da første sesong av Heimebane skulle sende sin aller første episode på NRK i fjor var forventningene kanskje heller lave. John Carew i en hovedrolle? Ane Dahl Torp på trøndersk?

Det går ganske til helvete for alle involverte.

Men i år, rett før den andre sesongen av serien om fotballaget Varg, er forventningene i en helt annen liga. Veldig mange har gledet seg lenge til å treffe igjen den uredde fotballtreneren Helena Mikkelsen. Heimebane kom som en etterlengtet friskt bris og la seg over den innestengte svettelukta som har ligget litt tett og klam over deler av den mannsdominerte kulturen i Norge. Det er mulig at undertegnede så scenene som skulle forestille topplederne i Norges Fotballforbund uvanlig mange ganger, mens hun humret godt for seg selv. Noen måneder senere ble Lise Klaveness ny trenersjef i Fotballforbundet.

Serien er ikke bare god underholdning, det ligger åpenbart kløkt i bunn. Det kunne ikke blitt gjort av hvem som helst. Og det har det ikke heller.

Det er manusforfatter Johan Fasting som står bak serien, med seg på laget har han utøvende produsent Vilje Kathrine Hagen. Jeg møter paret bak fjorårets braksuksess, som forøvrig også er gift, delvis som journalist og delvis som fan.

Hvor er de homofile fotballspillerne?

Om bare noen uker kommer sesong to! Skuespiller Morten Svartveit, som spiller klubbleder Espen Eide, har allerede vært ute i lokalmedia å lovet publikum en mørkere sesong. Stemmer det?

J: Ja, jeg kan vel si meg enig i at det er en mørkere andre sesong. Det går ganske til helvete for alle involverte. Det er litt det jeg anser som jobben min da, å sørge for at det verste som kan skje, det skjer.

For meg er det bare et spørsmål om tid.

Å nei?

Johan smiler: Og så kanskje det repareres igjen på slutten, men det skal være vanskelig.

V: Det er jo en mørkere sesong, med tanke på hvordan det går med relasjonene.

Da NRK slapp traileren til den nye sesongen for noen uker siden var det flere tematikker som tegnet seg opp, men media har vært opptatt av én spesielt: “Mens første sesong i hovedsak rettet fokus mot likestilling, feminisme og psykologisk helse i fotballmiljøet, vil den nye sesongen blant annet handle om homofili” skrev serienytt tidligere i januar.

V: det er jo veldig naturlig i en serie om en fotballklubb at den tematikken kommer inn.

Den egentlig tematikken i sesong to, hvis du spør meg, er ensomhet.

Jeg har tenkt på det selv flere ganger. Statistisk sett burde det jo være langt flere fotballspillere som er homofile?

J: Ja, det finnes jo mange. De er bare ikke ute …

Man kan jo håpe at denne sesongen av Heimebane åpner for en diskusjon?

J: Det kommer jo til å skje på et tidspunkt. Med nye generasjoner så blir dette forhåpentligvis mindre tabu og mindre skummelt. For meg er det bare et spørsmål om tid.

You will walk alone

Likevel er både Vilje og Johan klare på at de ikke lager en dramaserie om én enkelt tematikk:

V: Vi har jo en liten utfordring med det at man nå har et forhold til Heimebane som en serie som skal ta opp viktige tematikker. Jeg får noen ganger litt følelsen av at folk tror at vi sitter i skriverommet og er sånn: “Ok. Sesong to! Hvilke tematikker skal vi ta opp?” Og så setter vi opp en liste…

Er det ikke sånn altså?

Vilje ler: Nei, det er ikke sånn vi jobber. Det går mye mer på hvor karakterene er og hva som er naturlig.

J: Ja, det er ikke den store homofili-sesongen.

Men Johan var bare sånn: Jeg synes ikke den er noe morsom.

V: Men det er også feil å si at det er den store økonomi-sesongen. Det er bare sesong to av Heimebane. Det betyr ikke at vi ikke er stolt av de tematikkene vi tar opp. Men seerne må få lov til å oppdage det selv også.

J: Den egentlig tematikken i sesong to, hvis du spør meg, er ensomhet. Det er den knaggen som alle karakterenes problemer egentlig henger på. De andre tingene er elementer som er med på å holde serien interessant. Vi har jo taglinen “You will walk alone”, som spiller på Liverpools “You will never walk alone”. Den setningen er det sesong to handler om egentlig.

Feminismens kjønn

Likevel, det er ikke til å komme bort ifra at en helt tydelig tematikk i første sesong av serien er det kritiske blikket på en mannsdominert bransje. Gutteklubben Grei kunne vært et virkelig fotballag. Og det er mye takket være manusforfatter Johan, at nettopp denne tematikken ble problematisert i første sesong.

Da Vilje gjestet arrangementsserien “Feministisk Leseliste” i fjor høst var hun opptatt av å kreditere blant annet Johan for sin feministiske oppvåkning:

V: Før jeg møtte Johan så har det (feminisme) aldri vært et samtaleemne eller noe jeg var bevisst på. Jeg husker veldig godt første gangen det ble det, det var fordi jeg kom med en sånn kvinnefiendtlig joke. Hva var det jeg sa igjen?

Og det er jo helt føkka at vi skal tenke sånn!

Vilje ler og snur seg mot Johan. Johan humrer.

J: Du kom med en sånn kvinner kan ikke kjøre bil-vits.

V: Ja! For den hadde liksom jeg hørt hele barndommen og alle hadde alltid ledd så mye av den, så den var en sånn jeg hadde tatt med meg videre for å imponere. Men Johan var bare sånn: Jeg synes ikke den er noe morsom … Og så tror jeg det at det å gå på filmskolen har gjort noe med meg. Det er bare 5-6 år siden jeg var helt imot kvotering, men så gjorde jeg helomvending. Det handler også om det å komme ut i arbeidslivet og være ung kvinne.

En snusende, bredbeint og ambisiøs kvinne

Før NRK skulle sende seriens første sesong fortalte også skuespiller Ane Dahl Torp til media om motstanden mot Helena Mikkelsen som karakter:

J: Det var en dramaturgisk tilbakemelding på manuset. Det var noen som ikke likte karakateren Helena og da gikk vi noen runder på det. Men vi endte jo opp med å gjøre det vi ville likevel.

Stereotypisk sett så har vi en eller annen Kjetil Rekdal-idé i hodet om hva det betyr å snuse.

V: Det som er mest interessant med det der er egentlig at hvis man har sett serien og ikke liker Helena så er det ingen som begrunner det med: fordi hun er kvinne. Det er ofte en mer subtil greie, “jeg bare liker henne ikke”. Og så kan man merke den egentlig grunnen når man begynner å snakke mer om det. Å ja, det er fordi du synes det er rart fordi hun er kvinne og har de og de egenskapene? Og så er det en teori da, og det er jo ikke sikkert at det stemmer,  men det føles som at hun ikke hadde fått den tilbakemeldingen dersom det hadde vært en mannlig hovedkarakter. Det er interessant, også med tanke på samfunnet generelt. Hvor fort kvinner i lederstillinger blir hysjet ned for eksempel. Jeg synes det er mest interessant med den subtile måten det gjøres på. På den måten kan man liksom ikke ta noen på det heller.

Apropos! Da komiker Sigrid Bonde Tusvik skrev kronikk om mangelen på kvinner i humorbransjen etter jul så nevnte hun også Heimebane: “Når du først lager en dramaserie om en kvinne så spiller Ane Dahl Torp en karakter som er så breibeint, bruker så mye snus og drikker så mye cola at hun praktisk talt er en mann”. Det syntes jeg var interessant med tanke på at Ane Dahl Torp kjempet nettopp for at hun ikke skulle gjøres rundere i kantene.

V: Det var en veldig interessant uttalelse. Jeg reagerer jo litt på hvordan man ofte setter egenskaper til kjønn. At man tenker at hvis man snuser mye, sitter bredbeint og drikker cola da er det noe mannete over det. Jeg synes det er rart å ha definerte egenskaper knyttet til kjønn, hvis du er rølpete og snakker grovt så er du liksom mannete?

Jeg kan ikke snakke for høyt, jeg kan ikke snakke for lavt, jeg kan ikke begynne å grine, men jeg må heller ikke virke kald.

J: Vi har jo hatt denne samtalen før. Noen som leste manuset følte at hun ikke hadde så mange feminine sider. Men at vi skal gå rundt å kalle karaktertrekkene Helena har for mannlige, er et problem. Jeg ser på det som veldig viktig at vi tar den samtalen og prøver å utfordre ideen om hva som er mannlig og kvinnelig, for å komme oss videre i forventningene folk har til forskjellige kjønn. Sigrid trekker fram litt overfladiske karaktertrekk i sin kronikk, men alle kvinner som jeg har studert sammen snuser jo som bare faen. Vilje snuser som et uvær! Det er jo helt vanlig, men stereotypisk sett så har vi en eller annen Kjetil Rekdal-idé i hodet om hva det betyr å snuse … Men det går også forbi de overfladiske trekkene. Helena er ambisiøs, hun er frittalende, hun legger ikke noe i mellom. Og alle de tingene blir også ofte sett på som mannlige karaktertrekk. Det at hun har så store ambisjoner på egne vegne, det gjør henne til mer mann i manges øyne. Og det er jo helt føkka at vi skal tenke sånn!

Da jeg intervjuet den danske feministen Emma Holten for noen år siden så snakket vi litt om det å få lov til å være begge deler som feminist, både svak og sterk. Og hvor lite rom det er for kvinner til å være flere ting på én gang. Helena har jo også tydelige, stereotypiske feminine trekk, men veldig få snakker om at hun også er omsorgsfull for eksempel?

V: Nei, for det er jo forventet av henne! Jeg tror vi bare må slutte å sette egenskaper opp mot kjønn. Jeg tror det er skadelig. Jeg merker det selv og, med det å være i en lederposisjon. Jeg føler liksom ikke at jeg kan gå inn i et møte og være meg selv, jeg må hele tiden være bevisst på hvordan jeg snakker. Jeg kan ikke snakke for høyt, jeg kan ikke snakke for lavt, jeg kan ikke begynne å grine, men jeg må heller ikke virke kald. Det tror jeg mange kvinner kjenner på.

Om det blir flere sesonger av Heimebane eller ikke er foreløpig ikke avgjort, men den 17.februar er ventetiden i alle fall over. Da kommer andre omgang av serien vi alle har ventet på.