En stemme for alt som ikke blir sagt

Denne helgen ble teaterkjelleren til Oslo Nye en arena for en rekke bekjennelser fra norske kvinner. Historier om det som helst ikke skal snakkes om – tabuer. Fortellinger om vold, voldtekt og trakassering, men også fortellinger om orgasme, om fitter og seksuelle erfaringer.

I det hele tatt, ingenting forble usagt da et utsolgt stykke av tre nyutdannede skuespillere ble framført for et tydelig berørt publikum sist helg. På scenen stod Marianne Hatlenes, Ingrid Megård Sæter og Sofie Frost – jenta som er sett av over en million nordmenn i en video, publisert av NRK, der hun deklamerer et dikt om hennes egne erfaringer med vold og overgrep.

“Da jeg var 13 år gammel ble jeg seksuelt overgrepet for første gang, av en slektning.” Det er blant de sterke opplevelsene Sofie forteller om i videoen hvor hun slår fast at hun, på tross av å ha alle grunner til det, har valgt å ikke hate.

Forestillingen «Ikke lenger stille», som altså er satt sammen av Sofie og hennes ferske teaterkompani «SPEAK», berører noe av den samme tematikken som det Sofie adresserer i sin videosnutt.

– Vi ville være en stemme i samfunnet, det er derfor vi har valgt å kalle oss SPEAK. Vi vil ta opp temaer som bør høres. Historier som ikke blir fortalt, eller som bør fortelles om igjen, forteller Solveig, produsent og den yngste i gruppa, om dannelsen av det ferske kompaniet.

Vi ville være en stemme i samfunnet

Ideen til stykket fikk Sofie da hun, som de to andre på scenen, gikk på East 15 acting school i London. Masteroppgaven hennes krevde at hun skulle finne en karakter i et stykke og deretter skrive en monolog ut fra det. Sofie hadde lyst til å skrive sin egen variant av Vagina Monolougues, men det fikk hun ikke lov til.

– Det endte med at jeg fortalte om mine egne opplevelser. Det var første gang jeg sto på en scene og delte min historie. Egentlig første gang jeg har delt noe av det i det hele tatt. Etter oppgaven sa rektor at jeg burde utvikle det til en hel forestilling, forteller hun.

Det er så mange som godtar at vold mot kvinner er noe vi bare ikke snakker om.

Etter hvert som Sofie begynte å dele sine egne historier på scenen, dukket flere historier opp og hun begynte å leke med ideen om å samle historiene.

– Folk kom til meg etter forestillinger, eller skrev på nett, og fortalt om sine opplevelser. Folk jeg aldri har møtt, men også folk i vennekretsen. Nå nylig ble jeg kontaktet av en barndomsvenninne som hadde sett NRK-videoen. Hun ville fortelle at hun hadde gått gjennom akkurat det samme da hun var yngre, men vi sa aldri noe til hverandre, sier Sofie.

Det er ikke uvanlig at erfaringer med vold og overgrep blir tiet ihjel. Mange skammer seg over det de bærer på. Mørketallene er store når det gjelder voldtekt i Norge, bare en av ti anmelder overgrepet til politiet. Det er disse tabuene SPEAK ønsker til livs.

Dette skal det snakkes om, det skal snakkes ihjel.

– Det er så mange som godtar at vold mot kvinner er noe vi ikke snakker om, noe som ikke trenger å komme fram. Dette tabuet overføres fra generasjon til generasjon. Vi har lyst til å bryte gjennom og si at dette skal det snakkes om, det skal snakkes ihjel. Det er ikke greit at disse tingene er et ikke-tema, forklarer Solveig. Sofie skyter inn:

– Sånn som med min historie, det jeg opplevde med min slektning ble feid under teppet med én gang. Jeg lærte at det ikke var noe man skulle snakke om, så jeg sa det ikke til noen før ti år senere. Bare se hvor sjokkerte folk ble over den Hemsedal-saken for eksempel (tre menn ble tiltalt for å ha gruppevoldtatt en ung jente i Hemsedal, red. anm.), men det er jo sånt som skjer hele tiden. Vi har en så å si identisk historie i stykket vårt. Disse historiene er jo ikke unntak, men det snakkes ikke om, sier hun.

SPEAK tilhører en generasjon kvinner som ser ut til å ville delta i den krevende øvelsen det noen ganger er å heve stemmen:

– Noe av det første som skjedde da jeg begynte å snakke om at jeg hadde lyst til å jobbe med dette, var at en kvinne spurte meg om hvorfor jeg ikke heller ville fortelle det fra en manns perspektiv. Jeg beklager, men det mannlige perspektivet er godt representert overalt allerede. Andre har sagt til meg at et biprodukt av stykket mitt er mannshat. Hvordan er det mannshat når vi forteller er kvinners sanne opplevelser? Det er ingen i stykket som noen gang sier: Jeg hater menn, sier Sofie.

Jeg lærte at det ikke var noe man skulle snakke om, så jeg sa det ikke til noen før ti år senere.

Stykket «Ikke lenger stille» er historiene til norske kvinner, i hovedsak unge kvinner. Selv om stykket ble fullfinansiert av gruppen selv, håper de å kunne få støtte til å ta det ut til flere etter hvert, spesielt til et yngre publikum.

– Det er viktig å nå ut til de unge. De skal vite at det greit å snakke om dette. Kanskje kan vi være med på å forhindre noen av de tingene vi snakker om, sier Ingrid.

Ikke bare ble helgens stykke utsolgt uten et PR-apparat i ryggen, men også filmen til Sofie, som nå har blitt sett av over én million mennesker via NRK, har truffet en nerve i befolkningen. Kanskje er det fordi innholdet, selv om det er sørgelig gjenkjennelig for mange, sjokkerer folk, mener gruppa.

– Hva er det som er sjokkerende egentlig?

– Den brutale ærligheten. Det er ikke så mye sensur, vi beskriver ting som gjerne ikke skal beskrives, sier Marianne.

– Dette er sanne historier, de er ikke oppdiktet. Det her skjer faktisk, legger Solveig til.

Sofie utbroderer:

– For meg var det veldig viktig at alle historiene skulle være sanne og opplevd av norske kvinner. Det var viktig for meg at ingen skulle kunne gå ut fra stykket og avskrive det med at dette bare er noe som skjer et annet sted. Dette er noe som skjer her i Norge og det er heller ikke uvanlig. Jeg hadde ikke tenkt at hovedfokuset skulle ligge på voldtekt og overgrep, men det var de historiene jeg fikk, sier hun.

Dette er noe som skjer her i Norge og det er heller ikke uvanlig.

Målet til kompaniet er å engasjere folk. I tillegg har de også sørget for å gjøre publikum klar over hvor de kan henvende seg for å få hjelp, om de trenger det.

– Hva tenker dere om det å plassere kvinner i såkalte «offerrolle»? Det er mye motstand mot å se på kvinner som ofre?

– Ja, det er mange som mener at kvinner ikke skal være svake. Det var noen som sa til meg, etter å ha lest manus, at det bare var én monolog i hele stykket med en sterk kvinne i. Det er jeg uenig i, for det å stå der og fortelle en sånn historie, det tar så mye guts. Da er man ikke svak i det hele tatt, sier Sofie.

Man er sterk når man tar ansvar for sin egen situasjon ved å fortelle om den.

Solveig avslutter:

– Jeg er helt enig. Mange definerer offerrollen som en svak, undertrykt figur, en som ikke er i stand til å gjøre noe på egenhånd. Det er jo egentlig ikke det en offerrolle er. Et offer vil som regel gjøre noe med situasjonen sin selv. Man er sterk når man tar ansvar for sin egen situasjon ved å fortelle om den, sier hun.