Eliten spenner bein for arbeiderklassen

— Det er alvor nå, sier forfatteren og historikeren. Grunnen er at the professionals (de profesjonelle) har styrt demokratenes veivalg for mye og dermed sveket arbeiderklassen.

Det snakkes for lite om klasse i USA, sier Thomas Frank. Det er bare slik vi kan forstå arbeiderklassen, mener han. Med sin siste bok “Listen, liberal — or whatever happened to the party of the people?” som ble utgitt i 2016, kombinerer den tidligere republikaneren politikk og sosiologi med hvordan klassesystemet fungerer i USA.

— De profesjonelle refererer til de velstående, velutdannede amerikanere med hvit hudfarge. Det inkluderer de tradisjonelle profesjonene som leger og advokater, bankmenn, og prester, forklarer Frank.

Det inkluderer også folk med doktorgrad, arbeidsplass på Wall Street, adresse i Silicon Valley og kjemikere i legemiddelindustrien. Det er demokratenes kjernevelgere og kjernepåvirkere. Og ikke minst: Politikernes tidligere klassekamerater. De gikk ikke bare sammen på skolen, de gikk sammen på Harvard og Yale.

De profesjonelle kan også være the creative class (den kreative klassen), eller the learning class (kunnskapsklassen).
— Kunnskapsklassen er den som virkelig gjør meg gal. Det er gruppen jeg selv er medlem av. Den kreative klassen er vinnerne, og det er de Demokratene vil identifisere seg med. Det er disse menneskene som står igjen til slutt. Arbeiderklassen er taperne, forteller Frank.

Det er viktig å se problemet med at partiet som står til venstre i USA identifiserer seg med eliten, når man vil forstå hvorfor Trump har vunnet stemmer fra arbeiderklassen.

Ingen plass til arbeiderklassen
— Ideen med “Listen, liberal” er å vise at det demokratiske partiet i USA er et klasseparti på samme måte som man brukte å ha klassepartier i Europa under det nittende århundret. Problemet er at det ikke er arbeiderklassen, men den profesjonelle klassen som Demokratene hører på og støtter. Det er viktig å se problemet med at partiet som står til venstre i USA identifiserer seg med eliten, når man vil forstå hvorfor Trump har vunnet stemmer fra arbeiderklassen.

— Men Trump tilhører også eliten?
— Selvsagt. I denne sammenheng snakker vi om disse to, men det er sannsynligvis flere. Den andre klassen er forretningsklassen. Det republikanske partiet har alltid vært forretnings-partiet siden dets opprinnelse. Demokratene har tradisjonelt tilhørt arbeiderne, men nå har de blitt tatt over av denne andre gruppen. Så republikanerne er partiet til en elite, mens demokratene er partiet til en annen elite. Hvor passer arbeiderklassen inn? Hvor er deres parti? Vel, de har ikke noe lenger. De har ikke noe hjem. Demokratene har gjort flere underlige valg hva gjelder å leve opp til sitt rykte, sier Frank.

Arbeiderklassen som tidligere stemte Obama, men snudde kurs totalt og ga sin stemme til Trump skyldes at flere ting ikke ble gjort under Obama.

Under Manifests årskonferanse, som han besøkte denne uken, presiserte han at Demokratene er det opprinnelige venstrepartiet i amerikansk politikk. Han mener det hersker en større ironi over at de kaller seg folkets parti.

— Det er to ting som er viktig å forstå her: Det er klassekonflikten i verden, den som kommer i tillegg til den tradisjonelle konflikten mellom arbeidere og eiere. Og det er konflikten mellom arbeiderne og de profesjonelle.

Frank mener det viktigste å konsentrere seg om er arbeiderklassen som tidligere stemte Obama, men snudde kurs totalt og ga sin stemme til Trump. Det skyldes at flere ting ikke ble gjort under Obama, sier han.

— Obama gjorde noe for arbeiderne, men ikke nok til å gjøre ham til en virkelig stor president. For eksempel kunne han vært tøffere mot Wall Street. Han kunne reformert arbeidssystemer, eller øke avgifter. Faktisk ble klasseskillet verre under Obama enn det var før han ble president.

— Veksten var høy og det ble produsert mye, men arbeiderne fikk en mindre andel av veksten enn de hadde produsert noensinne siden annen verdenskrig, sier Frank

— Hvordan kunne dette skje?
— Obama mente ikke å gjøre det verre for arbeiderklassen. Men han valgte samtidig å ikke ta landet i en ny retning, noe mange av oss trodde han ville gjøre. Det var mye han kunne gjøre. Presidenten har mye makt, og kan gjøre nesten hva han vil. Obama valgte bare å ikke gjøre det.

Endringen som ikke kom
Thomas Frank har vært optimistisk. I 2008 trodde han den store endringen ville komme.

— Landet ville endre retning, og Obama hadde landet og verden i ryggen. Han kunne enkelt ha endret kurs, men valgte å ikke gjøre det. Det er deprimerende om du er på venstresiden. Finanskrisa var den perfekte krise. Kapitalismen hadde ødelagt seg selv, som den alltid gjør. Man ventet på at regjeringen skulle komme og ordne opp. Og det var på tide å ta det store steget, og gjøre som Franklin Roosevelt gjorde åtti år tilbake. Vi får ikke en slik sjanse igjen. I stedet blir landet mer høyrevridd for hver krise.

Obama mente ikke å gjøre det verre for arbeiderklassen. Men han valgte samtidig å ikke ta landet i en ny retning

— Hva tenker du optimistisk om nå?

— At mannen som brukte halvparten så mye penger som den andre presidentkandidaten på å drive valgkamp, vant. Donald Trump ødela det politiske etablissementet i begge partiene. Han slo i sønder to politiske dynastier: «the Bushes» og «the Clintons». En annen bra ting er Bernie Sanders. Her kommer en fyr med null penger, som ingen tar seriøst i Washington DC, og han slo nesten Hillary Clinton. Ting vi ikke trodde på før, har vi lært at er mulig. Vi begynner å bli et aristokratisk samfunn, med disse familiedynastiene.

— Kan ikke Trump bare erstatte dette med sitt eget dynasti?
— Jo, selvsagt har du rett. Kanskje det viser seg å bli like ille, men for nå snakker folk om hvordan det hele tiden ville blitt seende ut i regjeringen: Bush – Clinton – Bush – Clinton. Trump er helt utenfor det etablerte systemet. Det han gjorde er ganske utrolig.

Vi er det kulturelt mest demokratiske landet, men likevel klarer vi å skape et aristokrati. Imens blir ulikheten stadig verre og verre.

— Du liker at han er en joker, selv om vi aldri vet hva vil finne på i neste runde?
— Ja. Han er en joker og en kjendis. Ronald Reagan var også en kjendis. Og han hadde også vært unionsleder. Er ikke det morsomt? Den eneste fagforeningslederen som noensinne har blitt valgt til president, var Ronald Reagan. Og han presterte å knuse organisert arbeid i Amerika. Det er så ironisk.

Frank sier ironi er det store nøkkelordet når det kommer til amerikansk politikk:
— Vi er det kulturelt mest demokratiske landet, men likevel klarer vi å skape et aristokrati. Imens blir ulikheten stadig verre og verre. Ja, det er dypt ironisk. Imens stemmer arbeiderklassen på en milliardær, og folk har de galeste grunnene for å stemme på ham. Men Trump snakker direkte til deres raseri. Det var så tydelig hva Hillary Clinton måtte gjøre, men hun nektet å gjøre det.

Det nye høyre
Problemet med Hillary Clinton, mener Frank, er at hennes feminisme tilhører den profesjonelle klassen, og er en feminisme for overklassen.
— Det handler kun om at kvinner skal klatre til topps. Hun nektet å gi penger til en ordning som utbetalte enslige mødre penger kontant, selv om det var noe de trengte. Hun avskaffet det, og det var en ond handling mot arbeiderklassekvinner.

Frank mener de liberale har noen fikse ideer om arbeiderklassen.
— De tror alle som stemmer Trump er rasister. De tror handelsavtaler er gode for alle. Men det er enkelt å bevise hvor dårlige disse avtalene har vært for arbeiderklassen. Likevel vil de ikke tro på dem.

Mens de liberale demokratene svikter arbeiderne, kommer de nye høyrepopulistene som også tror på velferdsstaten:

— Det er ikke som under Thatcher og Reagan, som begge ville ødelegge velferdsstaten. I Frankrike synes Marine Le Pen at velferdsstaten er helt ok. Det er veldig rart, og det samme gjelder for Trump. I hvert fall for enkelte ting. Han vil ikke røre i trygdeordninger eller i “medicare” (en offentlig helseforsikringsordning for eldre og handikappede, red. anm), sier Frank, og ler av den skrudde virkeligheten i sitt eget hjemland.

— Trump er en fanatiker, men folk har bestemt seg for å se forbi det. Det som er mest utrolig er hvordan han fikk så mange av Obamas gamle stemmer. Grunnen er at arbeiderklassen har skiftet fra ett parti til et annet, og det skjer over hele verden. De profesjonelle, akademikerne, de som snakker om kreativitet og innovasjon, de har tatt over for partiene som tradisjonelt var for arbeiderne, avslutter Frank.