– Veksttankegangen er direkte farlig

– Zapffe er nå i ferd med å bli oppdaget av utlandet, og oversettes til tysk, fransk og engelsk. Han er, etter min mening, på nivå med Kirkegaard i sin kompromissløse eksistensialisme. Ja, det er ting der som også minner om Nietzsche og Schopenhauer. Zapffe har alltid vært med meg.

Hvordan fyller vi livene våre?

Biolog Dag O. Hessen har en lang rekke bøker bak seg, innen økologi og evolusjon, klima og naturvitenskap, har vunnet Brageprisen og en hel rekke formidlingspriser. Nå er han klar på markedet med boka Å tenke med Zapffe, med undertittelen Forfatteren/Filosofen/Pessimisten/Humoristen/Klatreren (Kagge forlag, 2024).

Dette er ikke en biografi, slår Hessen straks fast når jeg møter ham på en kafé i Oslo sentrum.

– Jeg ble spurt av Hans Petter Bakketeig og forlegger Erling Kagge, som jo selv har et sterkt forhold til natur, fjell og klatring. Og da var det lett å si ja. Zapffe har alltid fascinert meg, og jeg redigerte en antologi for 25 år siden, til 100-års jubileet for hans fødsel.

Hva er det så som trekker Hessen mot denne litt vanskelig tilgjengelige filosofen og tenkeren, lurer jeg på.

– Han er original og eksistensialistisk – han går til kjernen. Han var en aktiv klatrer og filosof, og skrev utrolig morsomme og underholdende essays parallelt med sin livspessimistiske filosofi. Samlingen Barske glæder burde være pensum for alle glade i friluftslivet. Hvordan noe slikt skal kunne oversettes til andre språk, må bli en stor utfordring. Zapffe var en trollmann når det gjaldt metaforer og språklig eleganse.

 

Naturverneren Zapffe

Hessen påpeker at Zapffe var svært tidlig ute med et radikalt naturvernsyn, allerede på 1930-tallet. Han kritiserte kravet om hele tiden å tilrettelegge friluftslivet.

Hva vil vi som samfunn, spurte Zapffe.

Hessen har for øvrig selv engasjert seg mot slikt, som for eksempel planene om en såkalt gondolbane opp til toppen av Sula på Sunnmøre. Dette kalles «utvikling», «tilrettelegging», «inntjening og arbeidsplasser». Det er i Norge i dag planer om seks slike gondolbaner, og den til Sula synes nå å bli realisert.

Slike ting var Zapffe svært kritisk til, og han ville verne naturen mot denne typen inngrep. Bak ligger en underliggende kritikk av konsumsamfunnet, forteller Hessen. Hva vil vi som samfunn, spurte Zapffe. Hvordan fyller vi livene våre?

 

Om det tragiske

Da er vi straks inne på noen av de mer kontroversielle sidene ved Zapffe, og her er Hessen del av et større kritikerkorps. Det dreier seg om Zapffes doktoravhandling i 1941, senere utgitt som bok, Om det tragiske.

Her utleder han det kan kaller en biologisk metode, der han analyserer ulike organismer, og der jo evolusjonen har utformet et samsvar mellom evner og oppgaver: alle organismer er «skreddersydde», tilpasset sitt miljø.

Personlig mener jeg at Zapffe her tok feil, det skal mye til for å kvalifisere livene våre som tragiske.

Mennesket, derimot, har skutt over målet. Vi er utstyrt i en egen kognitiv nisje, med en klar visshet om død og undergang. Og vi spør etter meningen med det hele. Vi klarer ikke å finne en større metafysisk mening i livet, en slags hensikt. Men en slik ytre mening finnes ikke, og for å slippe å ta dette inn over oss, har vi utviklet en rekke knep for å fordrive tiden med brød og sirkus.

Det preger våre liv, og dette gapet mellom evner og gjerning blir å betrakte som tragisk, mente Zapffe.

Hessen forklarer:

– Erkjennelsen av meningsfravær og urettferdighet førte til en form for grunnleggende fortvilelse og livsangst hos Zapffe, livet er «et meningsløst søl av organisk stoff». Det vil derfor ikke være farlig om mennesket sluttet å eksistere. Det beste vi kunne gjøre er derfor å avstå fra å få barn. Noe Zapffe da selv også valgte. Vi ser av hans brevveksling at dette nok var sårt, men han mente at han kunne ikke gå på akkord med sin egen filosofiske holdning.

For Zapffe var det viktige at urørt natur var der for de få, de ekte interesserte.

Så her er det tragiske egentlig Zapffes eget liv, lurer jeg på. Hessen er ikke uenig i det, og det kom også til en skilsmisse mellom Zapffe og hans første kone, som ønsket barn.

– Personlig mener jeg at Zapffe her tok feil, det skal mye til for å kvalifisere livene våre som tragiske. Også Zapffes nære venn, Arne Næss, tok avstand fra en slik tanke. Det kan være vanskelig å finne ut av meningen med livet, men det er mange gleder som gjør at det er en mening i det. Så ja, selv om vi kanskje er overutrustet kognitivt, så betyr ikke det at våre liv er dømt til å være meningsløse.

Overlevde vennskapet mellom Zapffe og Næss denne dype meningsforskjellen?

– De var nære venner, og så nok opp til hverandre på ulike måter. Næss var en bedre klatrer enn Zapffe, og hadde et mer vinnende vesen, noe nok Zapffe følte på. Men også Næss misunte Zapffe hans skarpe intellekt og penn. Zapffe mente nok at Næss tok «for lett» på livet. Det skar seg mellom de to i en god del år, da Zapffe jobbet hardt og lenge med forslag til innhold i en pensumbok til ex-phil. Men da det kom til stykket ville ikke Næss bruke dette.

 

En åndssnobb og elitist?

Hessen er opptatt av å få formidlet de viktigste av Zapffes tanker og relevans. Zapffes kontroversielle biologiske metode må ikke få lov til å overskygge resten av han tenkning, og ikke minst hans virke som en utrolig begavet og underholdende skribent. Ifølge Hessen at det er «ingen over, ingen ved siden.» «For en metaforbruk!»

Men var ikke Zapffe litt vel mye av en elitist, lurer jeg på.

– Jo, kanskje det. Men kritikken hans gjaldt alle. Når vi først er født inn i dette livet, tragisk som det eventuelt kan være, så skylder vi livet å bruke det til noe ordentlig. Mindre fokus på brød og sirkus, ørkesløse timer på kjøpesentra osv. Ja, han kan selvsagt oppfattes som noe av en åndssnobb. Men dypest sett hadde han rett; livene våre manipuleres av det kommersielle, og en slik krass kritikk av forbrukskulturen, er i høyeste grad fortsatt relevant, ikke minst fordi de miljømessige konsekvensene av denne konsumerismen nå er så åpenbare.

Hessen avslutter boka med et eget kapittel viet vekstens problem.

Men var egentlig Zapffe det vi kan kalle en dypøkolog, á la Arne Næss.

– Zapffe var med og inspirerte Næss og kretsen rundt ham, og det er kanskje en av grunnene til at verden der ute nå har fattet interesse for ham. Men, nei, han var ikke en dypøkolog som ga naturen en egenverdi i seg selv, slik Næss gjorde. For Zapffe var det viktige at urørt natur var der for de få, de ekte interesserte, som visste å ta seg frem uten hjelpemidler.

For meg som intervjuer virker Zapffe som litt av en «luring», som ville ha de urørte delene av naturen for seg selv. Slik mange av oss nok vil. Han «oppfant» det han kalte «hold kjeft klubben», som må kunne sies å være det motsatte av dagens influensere, som vil fortelle hele verden om perler de har sett, slik at enda flere får sett det. Et slikt forbruk av natur var ingenting for Zapffe.

 

Vekstens problem

Og hva med Hessen selv, regner han seg som en dypøkolog, lurer jeg på.

– Tja, det er jo et litt ullent begrep, men ja, jeg tror nok det. Men jeg lurer på om vi kan si at naturen objektivt har en egenverdi, uten at vi skjønner at det er en menneskelig tanke? Men, jo, så lenge vi ikke tipper over i noe som ligner for mye på «new age».

Jeg hadde neppe blitt forsker og forfatter med slike distraksjoner.

Hessen avslutter boka med et eget kapittel viet vekstens problem, og mener her at Zapffe har mye å si oss. Fra og med Gerhardsens etterkrigsregime sto vekst i sentrum. Vi følger samme oppskrift i dag, det er bare å se til Perspektivmeldingen som lagt frem i begynnelsen av august i år. Ikke bare er en slik veksttankegang dysfunksjonelt, men direkte farlig, sier Hessen. Zapffe selv spurte om «meningen med multiplikatorsamfunnet». Hva vil vi med Norge, hva er målet med samfunnet? Liknende spørsmål stilles i dag, og her ser Hessen muligheter.

– Plutselig er filosofistudiet blitt superpopulært. Ungdom er interessert og vil ha svar. Det er det mening i.

 

Hessens egen drivkraft

Hva er egentlig drivkraften i din skriftgjerning, lurer jeg på.

– Allerede i 1.klasse på skolen ble jeg opptatt av mening. En klassevenninne døde, det var fælt. Jeg husker det var en minnestund og læreren begynte å snakke om at det kunne ligge en vilje bak dette. Det følte jeg ble bare svada, og det ble starten på mitt eget oppgjør med barnetroen.

Her kan vi også skyte inn at også Zapffe var ateist på sin hals, ja egentlig anti-teist, men kunne sin Bibel, og skrev en egen Jesus-biografi. Han var opptatt av det ondes problem og Jobs bok, og argumenterte støtt og stadig mot en Gud han ikke trodde på.

Men tilbake til Hessen:

– Jeg ville fylle livet med mening, og alt jeg skriver er knyttet til det mest meningsfylte vi kan ha, nemlig det å sikre en levedyktig verden for de som kommer etter oss. Det er med på å gi meg en retning og oppgave i eget liv. Pluss at jeg liker å skrive, og jeg priser meg lykkelig for å ha vokst opp i en førdigital tid.

Et annet prosjekt jeg drømmer om handler om hvordan verden egentlig henger sammen.

Her er intervjuer og intervjuede av samme mening. Hessen understreker at livet hans sannsynligvis ville ha tatt en annen vending om han hadde vokst opp med de digitale hjelpemidler som finnes i dag.

– Jeg hadde neppe blitt forsker og forfatter med slike distraksjoner. Jeg har derfor stor sans for engasjementet til forfatteren Maja Lunde, som for øvrig nettopp har gitt ut boka Skjerm barna, på samme forlag som meg, Kagge. Jeg er selvsagt ingen ludditt (red.anm: en person som er motstander av teknologiske fremskritt eller endringer). Men det ligger en fare i det digitale, som mange har påpekt. Hvor mange kaster vel ikke bort livet på ferdigtygd underholdning, de blir tilskuere til livet i stedet for å ta del, som også Zapffe er inne på, med utgangspunkt i tanketom underholdning og adspredelse.

 

Nye prosjekt – med fugleperspektiv

Hessen har distanse til en del av Zapffes tanker og konklusjoner, samtidig som han beundrer hans skrifter og gjerning.

– Jeg tror noen må være enøyde og kompromissløse. Vi trenger slike blant oss. Det betyr ikke at vi «kjøper» alt av deres tankegods. Zapffes opplevelse av livet var personlig, og følelsen av livsangst og rådet om å forbli barnløs på det grunnlaget, kan vanskelig gjøres generelt. Jeg, for eksempel, har på ingen måte fulgt det, og finner stor glede i livet, sier Hessen og gliser bredt.

Jeg er fornøyd med boka, og håper den når litt utenfor menigheten.

Og hva nå?

– Fugleperspektivet, svarer Hessen kontant.

– Jeg vil se på fugletrekk gjennom 300 år, som inngang til landskapsendringer. Jeg vil synliggjøre dette, via gamle kart og observasjoner. Et annet prosjekt jeg drømmer om handler om hvordan verden egentlig henger sammen. En analyse der jeg ser på hvordan de store «tannhjulene» er forbundet med hverandre. Jeg vet ikke om det er mulig å få til.

Dette høres vidløftig ut, men er et hårete og spennende mål. Når Jared Diamond og Yuval Harari får det til, er jeg ganske sikker på at en Dag O. Hessen også vil lykkes. Han skriver på et lite språk, men tilhører samme divisjon som de to verdensnavnene. Det har blitt mye god sakprosa ut av Hessens engasjement, akkurat som boka om Zapffe. Men vil den selge?

– Jeg er fornøyd med boka, og håper den når litt utenfor menigheten, og de som er i fjell- og klatremiljøet. Det blir ikke en kioskvelter, men temaene burde fenge alle tenkende mennesker, avslutter Hessen.