– Venstresiden har intet å miste, unntatt sine feiloppfatninger

Gudmund Hernes (77). Forsker ved Fafo og professor II ved BI. Tidligere statsråd (Ap).

Gudmund Hernes (GH): Vi står overfor flere sammenflettede kriser. Den viktigste av dem er klimaendringene, som vil slå inn bredere, sterkere og villere. De økonomiske kreftene mot gjøre noe med dem er sterke, og den politiske viljen og handlekraften altfor svak.

Vi har også den globale populismen som går sammen med en institusjonell erosjon – i USA, Polen, Kina, Tyrkia, Israel, Ungarn, Brasil. Dette sprer seg videre og går dypere enn noen forutså. Mange land har fått sine mini-Trumper, og flere ser ut til å stå for tur.

Populismen er treleddet. Den drives fram ovenfra, av elitene eller den politiske klasse. Og den drives fram nedenfra, fra dem hvis hele livssituasjon presses av global handel, innvandring og tap av sosial trygghet og velferd, og hvis levemåte og verdier utfordres av den nye identitetspolitikken. De som utfordres vil gjerne gjenerobre kontroll over eget liv ved å forsvare nasjonen og dens grenser, dens tidligere trygge velferd for forrige generasjons befolkning.

De som verden rundt blir fanget i bakevjer, uten kontroll over sin situasjon, mobiliseres lettere av «sterke menn»

En del av populismen skyldes altså at arbeiderklassen fornemmer at arbeiderpartiene har forlatt dem som er i nedgangsnæringene, eller i utkantene. De opplever at deres interesser og kår ikke lenger blir ivaretatt, men tvert imot trues av endringene som skjer, enten det er av billige importvarer som betyr eksport av arbeidsplasser, av automatisering, eller av innvandring og fraflytting. Dette skjer i alle land, enten det er i franske landsbyer eller i engelske bygder utenfor de store ferdselsårene mellom London og andre storbyer.

De som verden rundt blir fanget i bakevjer, uten kontroll over sin situasjon, mobiliseres lettere av «sterke menn» som enten lover å stanse utviklingen eller skru den tilbake til en tid da de selv var herrer i eget liv. Denne alminnelige misstemningen forsterkes også av at venstresidens partier har prioritert identitetspolitikken så høyt, i mange tilfeller høyere enn sosial klasse. Og så har vi altså fremveksten av den politiske klasse – alle de som lever rundt og i politikken og henter sitt utkomme derfra. Det er blant annet kadrene av konsulenter i samme habitt, som kan tjene alle herrer, og som kameleoner farges av miljøet der de for tiden jobber.

Når den franske økonomen Thomas Piketty hevder at høyrepartiene er overtatt av en økonomisk elite og venstrepartiene av en intellektuell elite mens vanlige folk følger seg mer politisk hjemløse, har han et poeng.

Til slutt vil jeg peke på den økende ulikheten innen land, som gir kaskader av politiske effekter. Problemet med ulikheten er opplevelsen av ulikhet i byrder og privilegier. Endringene i beskatningen på arv og formue har betydd mye, men ikke minst økte forskjeller i inntekt. Den slår ut på alle dimensjoner – bolig, oppvekstmiljø, skole og helse – og om mora di må vente på sykehjemsplass.

Det er flere grunner til at vi ikke har klart å møte dette godt nok. Når det gjelder klima pekte jeg på at motkreftene er sterke. De er for det første økonomiske. De etablerte interessene vil tape på det tyskerne kaller «Die Energiewende» – arbeidet med å fase inn fornybar energi og på sikt kutte ut fossile energikilder. Dette er fossilindustrien og de næringene som leverer av den, alt fra tankskip og rigger til gravemaskiner og jernbanevogner for kullindustrien. Samtidig ser vi at den politiske viljen og handlekraften er altfor svak. Men det er også en stor utfordring at de politiske miljøene som – tross et temmelig enstemmig vitenskapssamfunn –  fornekter at klimaendringene skjer og er menneskeskapte.

Man har latt seg forføre og gli inn i denne utviklingen av ulikhet

Når det gjelder ulikhet er den lett å dokumentere – også innen den offentlige sektor. Men jeg tror at den politiske klasse – enten det er konsulentene i Stortinget, kommunikasjonsrådgiverne i stat eller de byråkratiske stabene i kommunene som har tilvendt seg urimelig høye gasjer – har en felles interesse i å tilsløre denne økte ulikheten innen samfunnspyramidene.

De som sitter i toppen eller i de høyere sjikt av den liker ikke om sløret rives til side. Og de vil neppe initiere et politisk program som de selv taper på. Det gjelder selvsagt også den del av den politiske klasse som regner seg til venstresiden. I enda sterkere grad gjelder dette i privat næringsliv. Man har latt seg forføre og gli inn i denne utviklingen av ulikhet. Det som har skjedd med idretts-Norge er et av de mer groteske eksempler. Og det er altfor lett bare å snakke om «ulikhet» som en abstrakt størrelse, altså ikke som noe konkret som får konsekvenser for meg.

Hannah Gitmark (HG): Trenger vi mer politisk styring for å løse de store utfordringene du peker på?

GH: Absolutt. Endring må åpenbart må skje gjennom politisk arbeid og ideologisk arbeid, analyse og bevisstgjøring. Da må vi for det første sørge for at politikerne er mer i kontakt med de velgerne de skal representere. Det er et problem når de som skal representere ikke kjenner fra egne erfaringer livene til dem de representerer. En illustrasjon er den etterlønnen som stortingsrepresentantene i 2016 ville utvide en gullkantet etterlønnsperiode fra 12 til 24 måneder. De ble overrumplet av folks reaksjoner og måtte slå baut. Jeg sier med dronning Elizabeth: «Why did nobody see it coming?» Innlevelsesevnen og identifiseringen avstumpes når man ikke lever blant dem man skal tale for og virke på vegne av.

Det er et problem når de som skal representere ikke kjenner fra egne erfaringer livene til dem de representerer

Problemet er at den politiske klasse – altså de som henter sitt utkomme fra politiske eller administrative verv, rekrutteres på samme måte og har likeartede karriereløp – har mistet mye tillit og tapt legitimitet. Det er ikke så rart: det er ofte mer til felles mellom to konsulenter når en av dem er Ap-medlem enn mellom to Ap-medlemmer når en av dem er konsulent. Og i den setningen kan du bytte ut Ap med SV eller Sp eller H. Dette er ingen ny innsikt, men går tilbake til Robert Michels ved begynnelsen av 1900-tallet: «Den som sier organisasjon, sier oligarki.»

Det er nylig for eksempel påpekt at lederne av de ulike politiske ungdomsorganisasjonene oftere omgås hverandre enn sine egne medlemmer. Man forlanger av diplomater at de må flytte for ikke å bli ambassadører for landet de er stasjonert i men forbli talsmenn for hjemlandet. Kanskje skulle man kreve av ungdomspolitikere at de også tok seg en tur ut i det levende livet etter noen år i politikken.

Når det gjelder de største, globale problemene kreves ikke minst en grunnleggende styrking av overnasjonale institusjoner. Når de grunnleggende problemene vi står overfor mer og mer blir globale, må nasjonalstatenes rolle bli mindre. De svære, samfunnsomveltende kreftene stanser ikke ved gamle landegrenser. Men politikere og politisk interesserte gjør det i altfor stor grad. Enkelt sagt: Det er stadig mindre sammenfall mellom de store problemenes nedslagsfelt og de politiske institusjonenes rekkevidde.

Problemet er at mange av endringene vi utløser er irreversible.

Det er ikke nok med utredninger, betenkninger, demonstrasjoner og konferanser – det må finnes institusjoner som kan fatte bindende vedtak, sette dem i verk og følge dem opp. For å oppnå det vi ønsker, kan vi ikke gjøre som vi vil.

Med «Skal vi oppnå det vi ønsker kan vi ikke gjøre som vi vil» mener jeg at om vi kjører bil som vi vil med det drivstoffet vi vil og de arbeidsplassene det nå gir, blir det verre rundt neste sving. Noen har kanskje fått med seg at været det siste året, selv i Norge, har bydd på visse avvik fra «mot normalt». Logikken er den jeg i sin tid kalte Bislett-effekten: Ingen ser bedre hvis alle følger den første som reiser seg. Problemet er at mange av endringene vi utløser er irreversible. Og svaret er ikke individuelle løsninger. Når havet stiger hjelper det lite med slagstøvler. Miljøtiltak verken koordineres eller forpliktes av noen usynlig hånd. Vi må i fellesskap legge bindinger på oss selv og hverandre. Et problem her er at venstresiden ikke har noen overnasjonal institusjonspolitikk.

HG: Hva slags type «overnasjonal institusjonspolitikk» etterlyser du?

GH: Vi må ha institusjoner som kan forplikte og binde oss – og særlig binde store land og folk som USA og Trump. Selvsagt er utredninger både viktige og nødvendige – rapporten fra det Internasjonale klimapanelet er paradeeksemplet på det som trengs. Men nå har Trump trukket USA ut av Parisavtalen, Brasil kan følge etter, og her i Norge sitter klimaministeren på hendene og venter på Brussel.  Mens store deler av venstresiden ikke en gang vil ha noe med EU å gjøre.

Venstresiden snakker om å få kontroll på skatteskulkerne: de multinasjonale konsernene og de globale IT-selskapene. Men tror noen på alvor at vi kunne fått en personvernforordning som ville betydd like mye som GDPR som dersom ikke en institusjon som EU initierte og iverksatte den? Og som nå har fått Apple-sjefen Tim Cook til å si at det er et opplegg som bør bli globalt?

De internasjonale institusjonene vi trenger er der, men de må få større makt.

De internasjonale institusjonene vi trenger er der, men de må få større makt. Hvordan skal vi møte terror? Eller internasjonale finanskriser? Eller migrasjonsbølgene som vil forsterkes av global oppvarming og klimakatastrofer? Dette er en kjempeoppgave fordi noen av de sterkeste globale aktørene nettopp har interesse av at de ikke blir matchet og møtt av politiske organisasjoner. Hvorfor skulle den internasjonale legemiddelindustrien ønske reguleringer når tjener på at de ikke er der? Hvorfor skulle Facebook være interessert i skatteregler når de tjener på at Irland opptrer opportunistisk? Hvorfor skulle Norge med sin høye velferd være interessert i å dele mer av den?

Trump burde fått venstresiden til å tenke på nytt, også når han vil skrote ikke bare Paris-avtalen men også sabotere internasjonale handelsavtaler, eller WTO. Skal Norge forhandle bilateralt med Trump vil han være som en hval i badekaret og Norge som den lille gule lekeanden. Bare spør Mexico eller Canada som har forsøkt.

Basis beveger seg, men overbygningen henger etter.

Egentlig drar jeg er et gammelt marxistisk poeng: Basis beveger seg, men overbygningen henger etter. Og høyt oppe i den sitter også mange av venstresidens talspersoner og tilhører som sådanne den forrige generasjon.

HG: Kan vi løse de store utfordringene du skisserer?

GH: Var jeg ikke optimist, ville jeg pensjonere meg. Det blir vanskeligere å være optimist for hver dag – men desto viktigere. Som Marx sa: «Menneskene former selv sin historie. Men ikke etter eget godtykke, men under vilkår som er umiddelbart gitt og overlevert.» Eller for å si det med franske Marskalk Foch da det røynet på som verst: «Sentrum svikter. Høyre flanke viker. Situasjonen utmerket. Jeg angriper!» Når det blir verre har fornuften en større sjanse. Venstresiden har intet å miste, unntatt sine feiloppfatninger.