Trumps Kina-hykleri

(NEW YORK): – I en tale holdt nylig i Richard Nixon Presidential Library and Museum, erklærte den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo, høflig, at Nixon hadde tatt feil om Kina. Håpet om at det maoistiske diktaturet ville gi mer frihet til landets borgere og bli mer samarbeidsvillig, hvis det ble tatt imot med åpne armer av det internasjonale samfunnet, har slått feil.

Men Nixon ønsket aldri å demokratisere Kina. Han ville ha hjelp fra Mao til å få en slutt på Vietnamkrigen og få overtaket på Sovjetunionen.

Til tross for dette, kom Pompeo med en lang rekke kritiske punkter mot tidligere amerikanske ledere. Han mener Kina er mindre fritt i dag enn på 1980-tallet. Landet bedriver industrispionasje, sender hemmelige agenter forkledd som studenter til utlandet, kveler kritikk og kommer med trusler. Landet  plasserer etniske minoriteter og dissidenter i konsentrasjonsleire, presser andre land til å kjøpe kinesisk teknologi som brukes til å spionere på USA. Og så videre.

Er det slik at Trump-administrasjonen står på den riktige siden av historien — i det minste i dette tilfellet?

«Den frie verden må vinne over det nye tyranniet», sa Pompeo. «Vi, som er de frihetselskende nasjonene i verden, må få Kina til å legge om kursen …». Men har han rett? Er det slik at Trump-administrasjonen står på den riktige siden av historien — i det minste i dette tilfellet? Utgjør Kina en eksistensiell trussel mot den «frie verden»?

I så fall har Trump-administrasjonen opptrådt ytterst hyklersk. Trump har ved flere anledninger omtalt den kinesiske presidenten, Xi Jinping, som sin gode venn. Og han har gang på gang nektet å kritisere Xi for brudd på menneskerettighetene, for fengsling av politiske motstandere og for angrep på rettsstaten i Hongkong.

Men selv om Trump-administrasjonen opptrer på en hyklersk måte, er det ikke dermed sagt at Pompeo tar feil om Kina. Det er en kjerne av sannhet i det han sier. Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) styrer diktatorisk i eget land og er ofte fiendtlig innstilt til demokratier rundt om i verden.

Trump har ved flere anledninger omtalt den kinesiske presidenten, Xi Jinping, som sin gode venn

Det er selvsagt begrenset hvor mye den «frie verden» kan endre på politikken som føres i Kina, uansett hvor forskrekkelig denne politikken måtte være. Kina har for mye makt, de økonomiske interessene er for tunge, og faren for at en kald krig skal bli varm er for stor. Bare kinesiske borgere kan bryte opp maktmonopolet til kommunistpartiet. Det vil være galskap å ta til orde for «regimeendring» ved bruk av militære midler.

Men det er gode grunner til å forsøke å minimere den skade kinesiske myndigheter kan påføre andre, mindre undertrykkende, land i deres indre anliggender. Det er mange eksempler på hvordan kinesisk påvirkning kan skade en av demokratiets bærebjelker: ytringsfriheten.

Det er selvsagt begrenset hvor mye den «frie verden» kan endre på politikken som føres i Kina

Vestlige institusjoner som er avhengige av økonomisk støtte fra Kina, eller av tilgangen til kinesiske markeder, er spesielt sårbare. Utgivere og universiteter tvinges til å trekke tilbake bøker og akademiske skrifter som støter kinesiske myndigheter. Hollywood-filmer styrer unna alt som kan skape problemer i Kina. EU-funksjonærer har sensurert Kina-kritiske rapporter.

Kinas økonomiske maktstilling gjør det mulig å skremme andre lands myndigheter til å kjøpe kinesisk teknologi, til tross for at teknologien kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Kinas framferd er på ingen måte enestående. Stormakter bruker sin makt og innflytelse for å få andre land til å gjøre det de vil. USA gjorde dette under den kalde krigen, og har gjort det noen ganger i tiden etter også — til skade for andre lands demokrati. Men, for det meste, har USA ikke vært motstandere av demokratiske rettigheter, slik kinesiske ledere er.

Spørsmålet er hva som bør gjøres. Hvordan forsvare restene av den frie verden mot et rikt og mektig diktatur? Pompeo gjør rett i å vektlegge betydningen av solidaritet. Man må beskytte felles interesser ved å etablere internasjonale organisasjoner som kan sikre at alle følger samme lover og regler. Det er derfor FN ble opprettet — og Verdens handelsorganisasjon, Verdens helseorganisasjon og EU.

Vestlige institusjoner som er avhengige av økonomisk støtte fra Kina, eller av tilgangen til kinesiske markeder, er spesielt sårbare

Det er mye som er galt med disse organisasjonene. Og det er som regel ønsketenkning at diktaturer vil bli mindre undertrykkende hvis de blir medlemmer av dem. Kina har brukt sitt medlemskap i Verdens handelsorganisasjon til å trosse reglene til egen fordel. Verdens helseorganisasjon gir også ofte etter for kinesiske krav. Og FNs menneskerettighetsråd har undergravet sin egen virksomhet ved å akseptere noen lite tiltalende regimer som medlemmer.

Men det er ikke dermed sagt at man bør se bort fra disse institusjonene. Trumps «America First»-politikk og hans forkjærlighet for diktatorer, inkludert Xi, undergraver selve den solidariteten som Pompeo sier den frie verden så sårt trenger.

Dette er langt verre enn hykleri. Det er en direkte trussel mot demokratier verden over. Trumps brautende alenegang, hans forakt for demokratisk valgte ledere og hans beslutninger om å trekke USA ut av internasjonale institusjoner er minst like skadelig for friheten i verden som Kinas bøllete opptreden.

Hvordan forsvare restene av den frie verden mot et rikt og mektig diktatur?

Selv om vi vil beskytte ytringsfriheten og andre demokratiske rettigheter mot kinesiske forsøk på å svekke dem, må vi fortsatt forholde oss til Kina og sørge for at vi ikke fornærmer landets innbyggere. Et blodig århundre — en fortid preget av fremmede makters invasjoner — unnskylder ikke krigshissende kinesisk nasjonalisme i dag, men det bidrar til å forklare hvorfor kinesere er så følsomme for hva resten av verden sier. Spottende uttrykk som «the Kung flu» og ville beskyldninger om at alle kinesere som studerer i utlandet er hemmelige agenter, støter selv kinesere som ser opp til samfunn som er friere enn deres eget. Å nøre opp under kinesisk nasjonalisme vil neppe dempe framferden til kinesiske ledere.

Hvis det er vanskelig å føle sympati for Trump og Pompeo, er det muligens enda vanskeligere å se med velvilje på redaktøren av Global Times, et av de mest høylytte talerørene for kinesisk propaganda. Etter Pompeos tale sist måned, tvitret redaktør Hu Xijin: «Jeg vil på det sterkeste oppfordre amerikanere til å gjenvelge Trump fordi han har mange sinnsyke medarbeidere som Pompeo. De bidrar til å styrke samhørigheten og solidariteten blant kinesere på sitt eget spesielle vis.»

Han tar ikke feil.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2020